Intet nytt denne morgenen, fortsatt trøtt, godt med kaffe, og i greit driv på jobben. Det mange høyst sannsynlig har rukket å få med seg hittil er at undertegnede har crohns, hvilket er en tarmsykdom hvor man gjerne tilbringer mer tid på dass enn hva som er vanlig. Og når man må på dass er det fullstendig nytteløst å vente, man har bare tid og vei. For mye info? Det hører med til hva eg nå skal fortelle, ei stinkende flause for å si det beint ut.
Det hadde ikke gått lange tida før eg kjente romstering fra buken, og visste at nå var det bare å gå målretta mot den hvite hingst, ingen tid å miste. Første dass var opptatt, andre også. Lettere bekymra løp eg opp i garderoben, bare for å oppdage at også der var det opptatt. I full panikk trava eg rundt som ei hodeløs høne i jaget på en ledig dass, og da eg endelig fant en var det «no holding back»!
Fikk vrengt av buksa i all hast, satte meg godt tilrette på ramma, og lot det stå til. Og der gikk brannalarmen på hele bygget! Faen! Det var for seint å snu nå, har faktisk ikke noe valg akkurat der. Ingen kan styre crohns, men den kan styre mye. Hørte noe roping i gangen mens eg satt der, ble litt engstelig, men kunne til slutt gjøre meg ferdig, vaske hender (ja selvsagt, ikke engang brannalarmen kommer før det) og trave ut til møtepunktet.
Absolutt alle var der, eg var aller sist ut. Noen blikk fortalte meg at folk visste nøyaktig hvorfor eg kom langt etter, og det må eg ærlig innrømme var litt pinlig. For å rett og slett eie det og slippe å være flau ropte eg til ene lederen «Du måtte ha brannøvelse mens eg satt på dass ja?», og latteren tilbake ufarliggjorde faktisk det hele. Men eg lurer jo litt da, hvorfor er verdens mest vanlige ting, som alle gjør, så forbanna flaut og tabu egentlig?
