Ble oppriktig skremt i dag, fikk en ordentlig støkk, for å si det sånn. Men la oss ta det fra start. Vi deler mye på some (sosiale media) og blogg, og det fine der er at vi velger selv hva vi vil dele. Det kan være alt fra hverdagen vår til knalltilbud som DETTE. Vi deler litt sånn etter dagsformen, og hva vi faktisk driver med, og ikke minst; vi er ekte og ærlige. I det siste har formen min vært ganske så rævva, og dermed har det selvsagt blitt delt om dette.
I den anledning har veldig mange villet hjelpe med både tips og råd, hvilket i bunn og grunn er hyggelig. Noen går til og med litt lenger og spør og graver litt mer, når eg da ikke vil utlevere det som er personlig, så er det som oftest greit, og folk forstår. Vi alle bør vel ha skjønt nå at man ikke utgir personlig info på some? Hvem som helst kan lett utgi seg for å være andre, så når eg da blir bedt om å sende det mest personlige vi har, mitt person nr, da stopper samtalen med at eg takker nei til hjelp.
Måtte faktisk ut og ha frisk luft!
Det som skremte meg så mye i dag var at en person eg bare har snakka såvidt med på snap, uten å gi noe vesentlig info, plutselig ringte meg! Vedkommende har søkt meg opp på sin jobb, funnet all personlig info om meg, samt tlf nr! Hva i alle dager? Uansett hvor godt ment dette er, så har vedkommende invadert mitt privatliv kraftig, og det er sjukt skremmende å oppleve hvor lett det er å finne ALT om meg ut fra some! Tror neppe det er lov å gjøre sånt der vedkommende jobber!
Det var ordentlig ekkelt, og eg ble så satt ut at eg ikke visste hva eg skulle svare. Vedkommende oppfatta meg nok utakknemlig, men hvordan skal man egentlig reagere på sånt? Herregud altså. Som sagt, hvem som helst kan utgi seg for å være en annen person på some, så nå begynner eg faktisk å revurdere alle mine some. Må eg gjøre alt privat og slutte med bloggen eller? Greit at folk vil være hyggelig og behjelpelig, men det finnes da grenser!
Kan vel starte med at i går var første gang på flere uker at eg klarte å få ned et helt måltid uten å få vondt i bringa, så det var jo litt moro. Rakk bare ikke skrive om det her i går fordi eg følte for å adressere noen dårlige holdninger. I dag sto eg til og med opp med litt mindre smerter, så eg er tydeligvis på bedringens vei. Følte for å feire litt, fortjener eg ikke det nå? Doc var helt enig, så eg har faktisk klikka hjem DENNE kjolen nå! Lekker?
En god dag i dag gitt!
Vet du hvor digg det er å faktisk klare å reise seg helt opp og rette ut rygg og bein? Nå vet eg det, Gud så deilig når smertene avtar! Eg har også klart å gå litt lenger i dag, og ved hjelp av mange pauser fikk eg endelig brukt eplene fra hagen til familien min. Det er faktisk stor stas for meg nå! Eplene har lagt siden vi var på Vestlandet, så nå måtte de brukes. Det ble noen sjukt gode eplemuffins om eg får si det selv! Og her er oppskrift om du også vil lage, men bare så det er sagt, de finnes ikke sunne!
Deig: 150 g margarin
3 dl sukker
3-4 egg (alt etter størrelse)
3,5 dl hvetemel
1 ts bakepulver
0,5 ts vaniljesukker
Fyll:
3-4 epler (alt etter størrelse)
Sukker og kanel
Bland først sukker og margarin godt, ha så i ett og ett egg og bland godt. Til sist har du i mel, bakepulver og vaniljesukker og blander til du har en mellomting av røre og deig. Pisk den gjerne litt ekstra luftig. Fordel røra i muffinsformer, men bare fyll de ca 1/3 opp da de hever mye i ovn.
Er jo snop vettu, vi har snart spist de opp!
Skrell eplene og del de i båter (uten kjernen selvsagt). Ha litt sukker og kanel i en bolle (prøv deg frem med mengden) og vende eplebåtene i dette. Deretter dytter du eplebitene litt ned i røra i formene, hvor mange du vil ha i hver er opp til deg, men eg har to båter i hver. Ha gjerne bittelitt sukker og kanel oppå til slutt også, det er jo ikke diettmat vi lager!
Dette steikes i forvarma ovn på 175 grader i 20-30 min, og følg litt med, når de begynner å ta farge er de ferdige. La de hvile ei lita stund før du serverer, godt med vaniljeis eller krem på!
Eg går rett på sak. Hun som kommenterte på mandagens innlegg har ikke skjønt noen ting dessverre, for nå kom det en kommentar på gårsdagens innlegg. Hun ser ikke svaret i kommentarfeltet på bloggen, så eg får svare her i stedet. Legger ved hele kommentaren hennes i sin helhet før eg svarer.
«Nå var vel ikke budskapet her at du kunne tenke deg frisk fra Crohns. Det går mer på det at man får en bedre hverdag om man klarer å være positivt innstilt, unngå negativt stress, og ha en fin rytme på dagene. Det var jo du selv som skrev at du følte deg bedre når du hadde fri og var på tur i bobilen. Hvorfor tror du det er slik? Tankesettet kan ha noe med dette å gjøre. Du kan, selv om du kanskje ikke er klar over det, forbinde jobb med noe negativt, noe kjedelig, og noe som du bare står alene om, siden mannen din ikke jobber. Er du sykemeldt så får du friheten til å være med mannen, dere drar på tur, og du trenger ikke være påskrudd i samme grad. Her kan man kanskje tro det finnes forbedringer, ikke bare for deg, men for mange. Det jeg også prøvde å påpeke er at man som kronisk syk ikke må bruke dette som en forklaring på alle mulige andre plager. Sjansen for at du hadde dette som så diffust omtales som Long Covid er liten. Men det passer inn, ikke sant? Det er mange mennesker som gjør dette, Googler seg frem til en diagnose, og tilpasser symptomene i etterkant. Vi har generelt blitt en gjeng sytepaver, og hver en minste plage skal resultere i sykemelding. Dette koster samfunnet ekstreme summer. Et mindre brannsår, en småvondt rygg, hofte, kne osv er ikke en direkte grunn til å være hjemme. En kan på de alle fleste arbeidsplasser få tilpasset oppgavene for en mindre periode. Det er på tide å ta seg sammen, stramme seg opp, og komme seg ut døra. Ikke direkte myntet på deg, men for folk flest.
Og som en sidenote, jeg har selv Crohns, og har hatt det i over 30 år. Så joda, jeg har gått langt i de samma skoa som deg, om det rettferdiggjør meningene noe.»
La oss ta det bit for bit. Ifølge tankesettet hennes ser eg på jobben som noe kjedelig, og ser på sykemelding som en mulighet til å være med Doc og kunne reise. Feil! Eg elsker jobben min, gjør hva som helst for å beholde den. Vi reiser hovedsakelig i helgene, men på seinsommeren var vi riktig nok på Vestlandet noen ukedager pga flere dødsfall og alvorlig sykdom i nære relasjoner. En sånn tung periode setter også fart på sykdommen.
Long covid var innbilning og eg har googla meg frem til både det og smertene nå. Feil! Det var flere leget som påviste dette, eg sleit med pusten i tre mnd etter korona, og da eg endelig ble frisk fikk eg korona igjen fordi medisinene mine tar fra meg immunforsvaret. Eg bruker heller ikke crohns som påskudd for hver minste lille ting, ikke googler eg sykdommer heller, det er Ahus og Aleris som forteller meg at utfordringene mine har forbindelse med crohns. Dessuten driver eg å trener på noe så enkelt som å gå 200 m om gangen nå, fordi hofter og knær ikke virker som de skal.
Eg er sytepave som sykemelder meg for småting og brannsår. Feil! Eg er vanligvis en veldig positiv og optimistisk person som går på jobb så sant eg klarer å komme meg dit på egenhånd. Har prøvd mange ganger å jobbe de siste mnd, men har måttet kapitulere fordi eg ikke får det til og får ikke lov av fastlegen. Dessuten er det ikke lov å jobbe der under sterke smertestillende. Og ang tilrettelegging, jepp eg har fått tilrettelegging de siste fem åra, men når ikke engang det funker blir det vanskelig. Det er like dyrt at eg er på jobb og gjør null som at eg er hjemme. Dessuten koster det samfunnet så sjukt mye mer om eg bare gir opp og søker trygd når eg faktisk klarer å jobbe mesteparten av året.
Greit, du har også crohns. Men da burde du også vite at det finnes like mange grader av crohns som det finnes mennesker som har det. Det blir som å si at en amputert finger er det samme som å ha amputert både armene og beina. Alle er ikke like heldig som deg, så nei, det rettferdiggjør virkelig ikke meningene dine. Sånne dårlige holdninger gjør en bare usikker og gir en frykt for å tørre å vise seg ute i et godt øyeblikk. Så her må du bare rulle godt inn, for du ser mer ut som et nettroll.
Eg er positiv og optimistisk, gjør hva eg kan for å holde på en jobb som eg trives godt i, og er god på å late som eg er frisk enda eg ikke har hatt en smertefri dag på sju år. Godt vant til å overse de vanlige smertene. Saken er at mange med autoimmune sykdommer har perioder hvor man er i skikkelig rævva form, og når man da har gått sånn over lengre tid er det faktisk lov å bli frustrert. Dessuten, du sier du har lest bloggen i flere år, da regner eg med du har sett hvor hardt eg prøver også?
Dagen starta meget likt som gårsdagen, eg sleit med å grave meg ut fra dyna. Nede satt en Tass og skreik at han måtte drite, så eg hadde ikke annet valg enn å stå opp, gape over to Paracet, og loffe morgenruta så bikkja fikk gjort fra seg. Tilbake i sofaen fikk eg i meg noen crabsticks og litt grøntfôr, så dagens næring var sikra. Ble sittende og glane på noen Disneyfilmer fordi eg ikke klarte gjøre annet, mens eg egentlig helst skulle tatt på meg DENNE og løpt i skogen!
Bare meg som ligger her og leker syk…
Da eg sjekka bloggen i dag hadde det kommet inn en del kommentarer. De fleste hyggelig og koselig, men det var én som fanga oppmerksomheten min litt mer. Det var en person som «i beste mening» mente eg kunne tenke meg frisk, og at eg er for mye sykemeldt. Det er vanskelig å ta sånt i beste mening når det ligger så mye slagg under, så eg bestemte meg for å først svare, og deretter dele på snap nettopp fordi det er mange som dømmer fordi de er kunnskapsløse om sykdom.
Jada, eg er mer sykemeldt enn friske folk, men eg er også mye mer på jobb enn om eg hadde vært trygda. Og angående det å tenke seg frisk, kan man tenke bort betennelse? Kan man tenke bort magasjau? Kan man tenke bort smerter? Og kan man i så fall tenke på seg et amputert bein? Da vil eg gjerne lære hvordan! Nei, eg tar det ikke tungt personlig, men eg vil at folk slutter å tro at vi leker syk. Det finnes nemlig ikke noe moro å ha det sånn.
En liten ting til. Når du er syk, enten om det er en vanlig sesongsykdom, folkesykdom eller kronisk sykdom. Hvem hører du på da? Et kommentarfelt på Facebook? Noen fjernt bekjente? Naboen? De aller fleste hører på legen sin, og gjerne i samråd med egne erfaringer. Kanskje tillegg kan man til nød høre på andre som har erfaring med samme sykdom. Jepp, der er en av grunnene til at eg ikke vil ha «tips og råd» her og der, spesielt ikke når det rådet er å tenke meg frisk! Sånn, da er den saken utav min verden for denne gang.
Som mange sikkert har skjønt kom eg meg ikke på jobb i dag. De intense smertene som kommer og går, flytter på seg og blir, de er i hele kroppen, både i muskler, bein og marg. Er som å ha tannverk i hele kroppen. Eg har ikke kjent det sånn før, og matlysten er laber, får vondt av å spise. Helt merkelig og ubeskrivelig. Tar eg to Paracet roer det seg en times tid før det er tilbake, og tar eg Paralgin forte sovner eg, og våkner noen timer seinere med vondt igjen.
Venter tlf fra fastlegen, og skal ringe Ahus i morgen, for dette gidder eg ikke. Folk som tror sånne sjukdommer bare er tull og at vi faker det hadde ikke holdt ut én time selv! Nå var liksom føttene endelig på bedring så eg kunne jobbe igjen, og da klikker resten av kroppen. Man må bare elske crohns, en ordentlig sjarmerende kronisk sykdom som viser seg opp i tide og utide. Nå har den bare vært utidig i det siste.
Tok et bilde fra snap, for eg gidder ikke ta nytt nå.
Det vil si, noe eg finner merkelig; at når vi drar bort med bobil eller på hytta, da blir eg raskt mye bedre. Men så kommer vi hjem, og det går maks to timer før eg må ha smertestillende igjen. Eg har like lavt stressnivå uansett hvor eg er, så det har null med saken å gjøre, men noe må det være her hjemme som slår ut på crohnsen.
Uansett har eg stort sett lagt på sofaen iført DENNE utover ettermiddagen. Tassen har selvsagt fått turene sine i dag da, og vaktmesteren har eg restarta to ganger. Fikk ei byge over meg etter noen Paraceter i sta, og begynte å tømme en kommode, men det ble to skuffer før kroppen selv skuffa meg. Så her er det intet mer å gjøre enn å holde sofaen, og det gjør eg med stil! Nå er eg sur på dette skroget!
Det var dags for å dra fra hytta, så vi tok en rask sjau med rydding og rengjøring først, og så til det som alltid er like spennende; dassen! På hytta har vi separasjonsdass, hvilket vil si at den er todelt. Et høl til nr 1 og en pose til nr 2, for å si det pænt. Derav Doc’s seperasjonsangst, for det er nemlig hans jobb å ta denne posen ut i utedassen, noe han sjelden gleder seg til. Uheldigvis var eg uoppmerksom i gjerningsøyeblikket og fikk dessverre ikke foreviggjort dette på film i dag. Men du kan forestille det det selv.
Ikke akkurat veldig begeistra for kamera han der..
Turen hjem gikk greit unna foruten et stopp i Brumunddal for en Essoburger. Denne var av ypperste klasse, og har holdt meg mett siden. Hjemme var det tid for feiring, det var bursdag i hus, selveste Tassen er blitt 8 år! Jada, det er «bare» en hund for deg, men for oss er det skyggen vår, kosebamsen vår, selskap, en å prate med, en som alltid er glad for å se oss, ja, rett og slett barnet vårt. Er klart vi feirer han!
Ok, hvis eg får godbiter underveis!!
Siden vi ikke hadde leverpostei måtte det improviseres, så eg fant noen pølsebiter, litt indrefilet, ost og godbiter, som eg limte sammen til ei slags kake med hjelp av majones, kaller det kjøttkake! Før du nå klikker på meg for å gi sånt til ei bikkje, dette er på ingen måte hverdagskost, det er EN dag i året. Kaka falt i smak hos jubilanten uten at han helt skjønte anledningen, men vi skjønte det. Og etterpå ble det spa-dag hvor Tassen ble pen i pels og på tenner, uten at det var noe favorittaktivitet.
Doc har drevet litt på ute i bobilen, han skal være borte et par dager og ville dra i rein bobil. Forståelig nok det. Men han som ikke skulle se farmen i år, det var han som dro i ettermiddag så han rakk finne parkering og strøm før farmen starta i kveld. Sånn har det blitt vettu, når overvekta av underholdning på lineær TV er repriser og reklame, så klamrer man seg fast i det som er ferskt samme hvor elendig det måtte være. Er det det man kaller gressenke kanskje, når gubben drar bort aleine?
Skulle vi ha skrevet noen ord om dagen i dag da? Det sies at ingen vet hva dagen bringer før sola har gått ned, og det er så sant på mange måter. Det er også litt av grunnen til at innleggene kommer så seint ut på bloggen, da får vi med alt som kan passe å dele her. Selv om vi nå har late dager «litt utenfor verden» har vi da gjort litt, og ikke minst kosa oss veldig.
Tassen prøvde febrilsk å stoppe denne dritfarlige greia som dingla fra trærne!
Etter at Doc og Tassen var ute på morgentur lagde de eggerøre og flesk, dvs, Doc lagde mat mens Tassen villig rydda gulvet for det Doc «mista» ned. Frokosten fikk sige ei lita stund før vi alle gikk ut. Med lommene fylt med godbiter ville vi prøve å gå tur, Doc og Tassen i god form, og undertegnede noe skeptisk. Siden eg er oppdratt med at frisk luft og ulendt terreng er medisin mot alt ble eg med uten å protestere. Omtrent samme parkas som min finner du forresten HER.
Dette var IKKE greit ifølge Tassen!
Ble ikke lange turen, men det ga faktisk mersmak. Vi fant også ei huske på veien, eller disse, som vi sier hjemme på ville Vestlandet, og det ble dermed litt lek og fjas med den. Her var det Tassen som viste skepsis, ikke kul om han skulle disse nei!
Tilbake på hytta ble eg liggende på sofaen med spøtet mitt, Doc lagde middag, og Tassen rydda gulv. Vi nøt indrefilet av svin med skysaus, rotfruktgrateng, og fløtestuing med kantareller, flesk, paprika og purreløk, og desserten ble faktisk å bytte vannpumpe på kjøkkenkrana. Det var Doc som fiksa, og undertegnede som tørka vann underveis. Resten av kvelden ble tilbrakt fremfor TV med frukt og sjokolade. Helt herlig!
Da eg sto opp i morges var ikke trappene like grei som vanlig, heldigvis var det på nederste trinnet at knærne svikta. Når først leddene skulle verke, så er det jo litt artig at de like gjerne kan svikte også, så da eg nærmest datt ned på dass var det klart. Det ble paralgin forte i stedet for jobb. Videre forflytta eg meg inn på sofaen litt mens eg sendte mld til sjefen, og deretter forflytta eg meg til dusjen hvor eg satt på en krakk og lot varmtvannet renne.
Doc kom med den geniale ideen at vi trenger å koble av litt, dra bort et sted hvor vi kan stenge verden ute, få frisk luft og bare slappe av. Det fantes ikke argumenter i mot dette, så vi raska sammen noen varme klær, bikkja, litt mat, og planet fullt av ved, og dro på hytta. Veien opp var lang og trøttsom, beina verker av å sitte i bil, og det ble raskt stua nedpå en ny paralgin.
Et perfekt sted for å drite litt i verden!
Eg tar sånt så sjelden at eg ble jo nærmest rusa av dette, men heller svimmel enn vondt. Og jaggu var det greit at eg var litt susete, for da eg prøvde å kjøpe DENNE fikk eg ikke gjennom betalingen fordi eg satt med et gammelt kort fra før vi bytta bank. Kjolen er fin den, men den får pent vente til en bedre måned – og uten trekantdrops!
Da vi kom frem var det egentlig bare å få inn mat og det vi hadde med, og fyre opp. Var litt skralt med 12 grader inne. Ellers har Doc montert ny TV-antenne mens eg og Tassen har tusla litt rundt utenfor, og resten av kvelden ble tilbrakt på sofaen. Har prøvd meg på både pølse, eple, chips og sjokolade, men dette blir ikke den helga hvor eg går opp i vekt!
Nå tar det helt av her. Vet ikke om det er regnet eller alt som har skjedd i det siste, kanskje en kombinasjon, men dette skroget er klart for kondemnering, alt verker. Det er så sjukt irriterende, eg er ikke noe stakkarslig sofadeig. Saken er at dette er en del av sjarmen med crohns, det vil si, har du én autoimmun sykdom er sjansen stor for at du titter innom flere. Skulle tro eg er innom alle nå.
Føler meg som et takras og nekter bruke filter, så her er heller et bilde fra arkivet – på en bedre dag!
Mat er heller ikke noe høydepunkt nå, alt eg dytter i meg brenner bringa for deretter å gi mageknip, men det er jo bare flott egentlig. Ikke dumt å gå ned i vekt nå da med tanke på at vi snakker om å kutte ut snusen, den kommer nok til å bli kompensert med chips og smågodt.
Dagen i dag har derfor gått med til å gjøre minst mulig på jobben, spise paralgin forte, og ligge på sofaen. Da er det faktisk ikke så ille å ha passert 2800 skritt på klokka, enda den stadig maser om at eg må spasere. Ja, det står faktisk «Spaser rundt» på skjermen. Vel vel, dette ble kort, men nå trøkker eg nedpå noe reseptbelagt smågodt og tar kvelden her før eg bare ender med å høres sur og stakkarslig ut!
Lurte seriøst på om eg skulle gi blaffen i bloggen i kveld, bare fordi eg er det eg kaller kronisk lat. Det vil si når crohnsen slår meg ut. Men så kom eg på at eg lovde flere å dele oppskrift på den gråbrune mølja vi spiste til middag. Hadde egentlig ikke noe middagsplaner, men da eg på vei hjem måtte snu pga stengt vei, kom eg på at eg måtte ha både diesel og brød.
Med fersk diesel på tanken stakk eg inn på butikken for å kjøpe brød til magen, og da sendte Doc mld om vasketabletter. Mens eg gikk der og leita fant eg ost på tilbud, litt fristende frukt, og ellers mye godt. Kom ut med full pose og en ide til middag, så eg meldte Doc om å tine en kjøttdeig. Da kommer vi til middagen, hvilket skulle bli en slags mac n’cheese som eg ofte lagde for mange år siden, som også er mild mot magen!
Ordentlig slafsemat er godt!
Ingredienser: 400 g kjøttdeig eller 200 g bacon/flesk
Ei håndfull hakka purreløk
2 porsjoner makaroni (les på pakken)
Sausen:
2 ss margarin
3 ss mjøl (hvetemel på bokmål)
4 dl melk
1 dl pastavann
1/2 ts kayennepepper
1 fedd hvitløk Salt og pepper Ca 200-250 g revet ost av eget ønske
Sett makaronien på kok først, sånn at du har litt vann klart til sausen etterpå. Steik kjøttdeig (bacon/flesk) som vanlig og ha i purreløken. Fres til purren mykner og sil av overflødig fett, er visst nok kalorier i denne gryta, og fettet setter uappetittlig farge på gryta.
Ostemølje er bedre enn det høres ut!
Begynn på sausen ved å lage jevning, altså smelt smøret og rør inn mjølet før du rører inn melka, tilsett så pastavannet, hvitløk og krydderet. Når alt dette har kokt noen minutter rører du inn osten, eg brukte cheddar og mozzarella. Rør det godt inn så alt smelter og blir ei tjukk guffe før du blander inn makaroni og kjøttdeig, la det putre litt på svak varme noen minutter.
Her spiste vi det sammen med smurte lomper, men det er godt med brød og salat til også. Eller gjerne i pitabrød eller hamburgerbrød, bare fantasien og dine egne smaksløker setter grenser. Kos deg med «ostemølja»!
