Smil bredt, drit i fett!

Vet ikke om dere husker et bilde eg la ut på Instagram i vår, hvor eg satt og solte meg i bh og shorts. Der var alt synlig, og da snakker eg ikke om vitale kroppsdeler, men om de små detaljene som kan plage vettet av mange. På bilde viste eg nemlig stolt både valker, cellulitter og grevinneheng. De fleste prøver så langt det lar seg gjøre å skjule sånne detaljer på seg selv, mens eg mener oppriktig at dette fortjener like mye sol og sommer som slanke glatte kropper.

Innlegget fra 28.mai i år.

Under bilde spurte eg folk hva det første de la merke til var. På dette fikk eg inn over 40 kommentarer, men ikke én eneste av de tidligere nevnte detaljene ble nevnt. Ingen la merke til verken cellulitter, valker eller grevinneheng.

Det hele var et eksperiment, eg skulle bevise både for meg selv og for andre at det bare er vi selv som ser våre egne så kalla skavanker, hvilket eg føler eg klarte med stil. Det er dermed et faktum at om du har skavanker er det bare du selv som ser det, og du kan trygt være stolt av deg selv uansett hvordan du ser ut.

Med denne vinkelen og high waist tights har eg like stor ræv som influencere som har vært i Tyrkia…

Det eneste du kan ha i bakhode, som faktisk kan hjelpe på utseende mer enn både operasjoner eller redigerte bilder, det er et genuint ekte smil. Utstråling er nemlig det viktigste for førsteinntrykket når du møter nye mennesker, og så er det mye enklere og kjappere å gjøre noe med enn de tingene som ingen likevel legger merke til. Og det beste? Du kan risikere å bli mer lykkelig når du gir blanke i kompleksene og smiler mer!

…men sannheten er at ræva bare er riktig proporsjonert i forhold til resten.

Tightsen eg har på bildene er ikke lenger tilgjengelig, men om du har lyst på en med samme passform som skjuler det meste kan eg absolutt anbefale denne HER.

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Et artig men sikkert sunnhetstegn!

Er det seriøst normalt at en mann på 49 sitter og ler av sin egen fjert? For det skjedde akkurat nå da eg åpna tastelåsen for å rable ned noen ord for dagen. De få gangene han slipper en promp ellers, pleier han bare skule bort på meg for å se om eg la merke til det, og ja eg merker når Doc slipper en. Enten høres den, eller så lukter den, innimellom begge deler. Ikke til å unngå. Nå var den altså så høylytt at Doc sikkert ikke turte annet enn å komme med en noe nervøs latter.

Når han akkurat har sluppet en liten braker.

Eg skal kanskje ikke si noe på det, for hvem har ikke luft i magen av og til? Selv prøver eg så langt det lar seg gjøre å unngå fising fremfor både Doc og egentlig hvem som helst andre. Det bør likevel for ordens skyld nevnes at eg glemmer meg litt når eg tror eg er aleine.

Trodde eg var aleine i går!

F.eks når Doc er ute med Tassen og eg ligger på sofaen, da bryr eg meg lite. Problemet oppstår når Doc og Tassen kommer inn litt fortere enn beregna, og Doc begynner å sjekke pelsen på Tassen fordi det lukter rart i stua. Eller når eg tror Doc er ute og eg slipper litt vind, da kommer han løpende med peikefingeren for å poengtere at han ikke er den eneste.

Ja sånn er det faktisk. Alle promper. Det kommer dessverre ikke verken regnbuer, enhjørninger eller blomster ut ræva på kvinns. Fun fackt; det er bra for helsa å fise, godt for både fordøyelsen, immunforsvaret og hjerte, og ikke minst er fis et tegn på sunnhet. Slanke sunne mennesker fiser mer, så om du er oppblåst er det mer sannsynlig at du har god helse enn at det er cøliaki. Skål for prompen, nå tar vi helg!

Vinterkroppen 2020 er klar!!

Som eg delte i sta på snap, så jobber eg iherdig med vinterkroppen om dagene. Det har begynt å nærme seg vinteren for alvor, minusgradene lar seg ikke vente lenger. Det betyr noe så enkelt at stillongsen snart må frem, og den alt litt trange arbeidsbuksa blir enda trangere med enda et tøysett under. Man kan helt klart gå opp en str i bukse, men der setter stoltheten min ned foten gitt.

I fjor var det faktisk plass til stilongs under buksa, men etter å ha lagt på sofaen og forgjeves prøvd å vente ut et virus som store deler av befolkningen ser ut til å ha glemt, har arbeidsbuksa bare blitt strammere. Joda eg kunne sikkert bevegd meg mere i sommer, men å tvinge meg selv til å jogge funker ikke.

Summen på den vekta er sladda til alles beste.

Nå har eg omsider funnet en løsning, eg har helt enkelt kutta ut potetgull i ukedagene. I tillegg spiser eg ikke noe etter kl 18, og skrittelleren har bikka målet noe oftere enn før. Eg er nok litt «heldig» som har både crohns og hjertearytmi også, for det har gjort mye av jobben. Når magen klikker raser vekta, og med et hjerte som minner om en villhest med adhd og leddgikt, har eg sjelden hvilepuls. Fitbit appen står på forbrenning hele tida.

Alt nå ser det ut til å gå greit med stilongs, eg klarer å bevege meg med to lag benklær. Da er vel eg greit forberedt til vinterkulda plutselig er over oss. Er du også villig til å gå langt for å slippe å gå opp i str?

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Lykken er Doc, Tassen og en rev

De som kjenner meg vet at eg fort går på veggen om eg må være hjemme et par dager, så eg hadde nærmest gleda meg til å dra på jobb i dag, selv om det bare er 50%. Avtalte med sjefen at eg skulle prøve å jobbe 10-14, og synes det hørtes greit ut. Men da klokka runda 10 i dag satt eg fortsatt hjemme på dass. På en mld til sjefen sto det dermed at eg var forsinka, hvilket han forsto.

Dro på jobb så fort eg var klar, med et lynraskt stopp innom butikken for å kjøpe snus. Følte meg egentlig i storform da eg stempla inn, men det skulle ikke gå lange tida før beina begynte å svikte under meg. Måtte ta en sånn HER, og da føles det nesten rart å skrive her at eg er fornøyd med meg selv etter å ha holdt ut i fire timer på jobb i dag.

Tassen ville dele en rev med meg!

Da eg kom hjem var Doc og Tassen på en liten dotur. Må ærlig si at når man ser de to på avstand er de ganske så like, to surrete karer som vimser og dilter lykkelig etter hverandre. Er favorittgutta mine det!

Middagen i dag ble noe så delikat som pølser og spagetti med ketchup på, dette fordi det var eg som sto for kokkeleringen. Maten både smakte og metta godt nok. Nå er vi begge i sofamodus, mens Tassen vandrer hvileløst frem og tilbake med en ihjeltygd rev i nebbet og vil leke. Vi har det egentlig ganske bra nå alle tre.

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Nyter det å gi faen!

God aftens godtfolk! Hadde egentlig ikke tenkt å blogge i dag, planen var å kjøre total avslapping og rett og slett gi bittelitt faen i verden. Klarte det med god margin i går, alt eg gjorde da var å steike pannekaker til middag, og lage en halvdårlig video på TikTok. Dette å gi litt faen er noe alle burde prøve, det er virkelig undervurdert.

Nå er det jo generelt en del eg vanligvis gir faen i, som f.eks det at eg har valker, og hva andre måtte mene om det. Men i går ga eg til og med totalt faen i både jobb, blogg og husarbeid, lå på sofaen i bare denne HER. Det var nok til at eg ble litt kvikkere i dag. Har ikke begitt meg ut på de store utfordringene i dag heller, bare vaska badet og tatt meg en dusj. Det får jaggu holde for nå.

Synes faktisk dette er fortjent nå!

Sånn ellers har vi stort sett glant på TikTok, og kreativ som Doc er har jo han så klart mye ideer til egen TikTok. Det er en veldig artig app, sånn om du ikke visste det. Og vi har hatt en bedre middag levert på døra fra Kløfta pizza, så nå har vi ligna absolutt helt ned med litt vin og snacks. Med det ønsker vi dere alle en fortreffelig lørdagskveld!

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Brått en tur til legen i dag!

Nei så kom eg meg ikke på jobb i dag, eg kom meg faktisk ikke opp av senga før Tassen begynte å bli forbanna på meg. Da først krøp eg fra dyna og direkte inn i onepiecen min så eg kunne følge han ut. Uansett hvor synd man måtte synes på seg selv, har man bikkje, så må den ut og drite av og til.

Etter å ha lufta Tassen ringte eg sjefen og fortalte om ståa, og deretter ringte eg legen og fikk time på dagen. Det var greit å få hilst på denne fastlegen, har hatt han i et halvt år uten å ha vært innom før nå. Grunnen til at eg dro til legen i stedet for jobben i dag er så enkel at med crohns og hjertearytmi har helsa en tendens til å svinge mye, og eg har ikke lytta til kroppen i det siste. Eg har pressa meg for hardt, så hos legen kunne vi konstatere at eg har møtt den berømte veggen, og det er faktisk ikke noe spøk.

Det føles mest som ei ekstrem fyllasyke, hvor alt bare er veldig vondt og tungt, er kvalm og svimmel, og magen lever sitt eget liv med både smerter og et helsikes leven. Litt sånn typisk utmattelse av crohns, minner litt om fatigue. Eg gikk ikke med på noe langtidssykemelding da, så i neste uke alt er eg tilbake på 50% bare for å prøve og se om det funker. Så satser vi på at eg kommer sterkt tilbake etter en liten stund på halv gass.

Hjertesjokolade, fortjener det kanskje ikke, men det hjelper på det meste!

Vil også nevne at vi har fått en klage på at vi skriver om sykdom på bloggen. Bare for å ha sagt det; nå er jo dette en blogg om vår hverdag, og dette er faktisk hverdagen vår. Det er ikke hver dag vi er på topp lenger, og da kan vi ikke lyge på oss masse fjas heller. Dette er oss helt ekte og ærlig.

Jakt endte med villspor!

Regner med noen her husker leieboeren? Det var ikke en fantasivenn, men søstra mi som bodde hos oss på grunn av studier i Lillestrøm i vinter, hun har jo en kavaler i Fetsund som hun er hos denne helga. Ja hun rakk jo noe før korona stengte skolen hennes da, så da ser vi henne i ny og ne selv om hun ikke bor her lenger.

Klare for jakt! (Og sol uten solbriller)

Leieboeren (som hun sikkert for alltid vil gå for) sendte meg melding og lurte på om vi skulle gå tur sammen i dag, og det var eg helt klar for. Eg kunne ikke gi noe tidspunkt på når eg var klar, for vi har hatt ei avis på besøk i dag (vi sier fra når den saken er ute). Men da vi var ferdig med intervju og bilder, bar det rett i skauen med leieboeren, Tassen og meg, leieboeren ville nemlig på stolpejakt.

Denne stolpejakta kan jo drive folk til vanvidd, man blir nesten besatt på å ta stolper. Da er det ikke annet å gjøre enn å bli med leieboeren på jakt. Vi fant et kart i nærheten og begynte å gå. Med min retningssans, og dårlig merking av stier på kartet, skulle dette vise seg å bli en utfordring.

Er jo litt moro også da

Etter å ha tatt noen røde stolper ville leieboeren prøve seg på noen svarte, men de står gjerne i litt mer ulendt terreng. Vi traska avgårde oppover en skråning, mens vi kjente pulsen synes Tassen dette var helt topp.

Da vi omsider var på toppen fant vi fort en svart stolpe. Videre derifra mente leieboeren at vi ville spare tid på en snarvei, så vi gikk bort fra stien og kom over på noe som kunne ligne en veldig smal sti. Da eg prøvde å påpeke at dette bare er dyretråkk fikk eg slengt tilbake at «hjorten har jo alltid rett, så det må være denne veien!» Vel, hva skal man si? Det er ikke hjort her, om det er noen, så bryr de seg nok fint lite om å lage tråkk mellom stolper.

«Hjorten har alltid rett!»

Vi klarte et lite øyeblikk der å faktisk gå oss litt vill, selv med to tlf med kart sleit vi med å finne tilbake til stien. Etter langt om lenge og lenger enn langt fant vi endelig tilbake, og da var leieboeren nokså stolt; «Nett som sjølvaste Lars Monsen, no skulle han sett oss!» Tja, han hadde nok ikke gått seg vill i utgangspunktet, men eg må ærlig innrømme at eg ble en smule imponert da.

Høyre del av kartet sier vel sitt…

Omsider fant vi siste stolpen, hvilket var en lettelse for både leieboeren, meg og ikke minst Tassen. Han begynte å bli temmelig lei på slutten der, og var nok veldig lykkelig da vi nærma oss bilen, for han brydde seg fint lite om de andre hundene vi møtte der. Det ble 4,2 km og fem stolper i dag, og restitusjonen ble to wraps med fiskepudding, og selvsagt et velfortjent rør med Pringles.

Kroppskontakt og middag for én!

Jaggu gikk det greit på Ahus i dag også. Ingen nevneverdige forandringer i prøvene, og infusjonen (medisinen ja) er kommet i armen. Fikk spurt om mye rart, og sagt fra om hvordan formen min har vært, og da fikk eg jaggu gå tilbake på seks ukers intervall igjen. Da slipper eg de smertefulle siste dagene før neste infusjon!

Siden eg alltid blir sliten av denne medisinen, satt eg i bilen på vei hjem og gleda meg til DENNE og litt pelskos av Tassen. Men nei. Hjemme var ingen Tass, han hadde blitt med Doc på hytta igjen. Eneste form for kos (eller evt kroppskontakt om du vil) var tre innpåslitne fluer som absolutt skulle ta en promenade på armen min. Ja eg lot det til og med skje!

Dette var virkelig snadder!

Men det var ikke det verste, eg måtte nemlig lage middag sjøl i dag. Er så kjedelig å lage mat til bare meg, så eg prøvde å være litt kreativ. Hadde kjøpt inn alt for mye rotgrønnsaker til lapskausen her om dagen, så for å unngå å kaste noe ville eg bruke det.

Kakka opp en liten håndfull av persillerot, sellerirot, gulrot, kålrot og reddiker. Hadde alt i ei smurt ildfast form sammen med litt vårløk, maldonsalt og pepper, og noen ekstra desjer smør, og lot det stå i ovnen på 210 grader i ca 40 min. Og du dæven hvor godt det ble! Kan tenkes at dette passer best til biff eller stekt fisk, men alt eg hadde var tre medisterkaker. Funka det også!

Etter maten ble eg sittende hvileløst i sofaen. TV står på, men eg følger ikke med, for nå har medisinen kicka inn for fullt her. Blir sliten og trøtt, og kjenner en sånn rar kribling i hele kroppen, sånn som eg gjør hver gang eg får medisin. Vanligvis har eg jo både Doc og Tassen her etter medisin, men akkurat nå er det nesten som eg savner de tre fluene. Jøss, der kom de svinsende tilbake!

Det fine med den kriblinga og trøttheten er at da vet eg medisinen virker, og den gjør underverker allerede. Da blir det ei god helg her hjemme selv om gutta mine er på hytta!

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Noen dager er det bare sånn…

I går hadde eg det reint for jævlig. Konstante kraftige smerter fra topp til tå, fra morgen til kveld. Det er ikke litt godt å ha det sånn, man blir sliten og i dårlig humør av det, og dermed blei det ikke blogg i går. Det er gleden med autoimmune kroniske sykdommer, de varer livet ut, og man vet aldri når de slår deg.

Nå er omsider formen litt bedre. Har klart å karre meg på jobben, men blir her bare noen få timer. Har time på Ahus for medisin igjen, og satser på rask bedring etter det. Før hadde er seks ukers intervall, men legen mener eg responderer så bra, og at medisinen ligger lenge nok i kroppen til at eg kunne øke til sju ukers intervall. Har merka det godt denne uka at sju uker blir i lengste laget.

 

Et mindre våkent morratryne som titter innom for å si hei

Nå ble sikkert dette tidenes korteste blogginnlegg på vår plattform, men eg ville bare forklare hvorfor det ikke ble noe innlegg i går, og at det faktisk er sånn å ha crohns. Nå får eg gjøre noe fornuftig her før eg må kjøre til Ahus, og så ønsker eg alle (inkludert meg selv) en god dag!

Valgets kvaler!

Noe nytt har skjedd, noe som forvirra meg veldig. Noe som gjorde at eg trodde eg måtte være alvorlig syk. Eg våkna faktisk 20 min FØR vekkerklokka ringte! Kan faktisk ikke huske om det har hendt før. Nå er jo eg B-menneske, heller vel kanskje til og med mot C, så eg skjønte ikke en dritt. Men resten av dagen gikk utrolig nok som en lek, det føltes til og med bra.

Etter jobb i dag skulle eg bruke penger, mye penger. Eg hadde time hos optiker for en sjekk av synet, noe som må til i ny og ne. Har hatt litt hodepine i det siste, og når vann og frisk luft ikke hjelper, er det to ting som kan sjekkes. Det er om synet har forandra seg, eller om man har fått den berykta «stressnakken».

Valgets kvaler! Alltid like vanskelig, foreløpig med de gamle på nesa for å sammenligne…

Dette passa uansett greit, for brillene mine har knekt flere ganger i sommer, og har blitt både teipa og limt flere ganger. Første gang var det slitasje, andre gangen satt eg meg på de. Nå får eg uansett ikke lagt de sammen, så de er bare i veien når eg ikke har de på.

På timen hos optiker kunne de konstatere at synet mitt er det samme, så da må eg kanskje kontakte en fysioterapeut for skallebanken. Men! Eg har noen «svevende flekker» i synet mitt, så kalla Floaters. Dette er heldigvis godarta floaters, så det er ikke farlig. Om de blir verre, eller de blir mer forstyrrende må eg til øyelege. Men det tar vi når den tid kommer.

Selv om synet er det samme valgte eg å kjøpe nye briller. Det er på tide å pensjonere disse tre år gamle brillene, før teip og lim blir dyrere enn å kjøpe nye, og heller ha de i reserve. Men det skal nevnes at det ikke er bare lett å velge. Noen gjør ansiktet mitt trillende rundt, noen gir meg hestehode, noen gjør meg tantete, og noen følte eg meg som en gammel professor i.

Takket være god hjelp av hyggelig personale fant eg endelig de perfekte brillene. De nye er veldig fine, litt annen fasong, men samme farge som de gamle. Men de får dere ikke se før de er klare! Eg gleder meg i alle fall til å få de på nesa!

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top