Ung og eldgammel i én kropp!

Det gikk hakket bedre for disse målene i dag, eg sto opp i vettug tid, og møtte på jobb til og med før tida. Energien holder seg på et overkommelig nivå, så selv om eg nå jobber litt lengre dager føles det ikke sånn. Følte meg et øyeblikk ung, og det kan eg like! I lunsjen spiser eg sammen med Amøben, ja litt intern humor, vi kaller hverandre amøbe når vi er trøtt, sier noe dumt, gjør feil osv, så vi har liksom bare blitt Los Amøbos.

Etter jobb dro eg rett hjem, Doc trengte bilen. Det vil si, eg måtte bare svare på noe greier først. Faktisk ganske så kule greier som eg skal fortelle mer om litt frem i tid! Mens Doc tok bilen ut på tur så eg mitt snitt i å få unna litt klesvask, merkelig hvordan den kørja aldri blir tom. Og mens maskina gikk begynte eg på middagen. Min gane er matlei, og nå var det dags for nye smaker; kyllingkaker. Akkurat som kjøttkaker, bare med kylling.

Kort fortalt er det en pakke kyllingkjøttdeig, ett fedd hvitløk, litt revet ost, salt, pepper, chili, paprikakrydder, garam masala, og potetmel. Ei halv teskje av hvert av disse, mos det sammen, form til kaker og steik. Dette spiste vi sammen med spagetti, og sausen var Toro kyllingsaus med litt stekt aromasopp i. Det var ferdig like etter Doc kom tilbake, så vi dytta nedpå til det ikke gikk å stue mer. Da var det greit at maskina var ferdig så eg fikk lea litt på meg ved klesstativet.

Bare elsker å ha energien tilbake og få gjort ting! Og ja, vi har camo tapet i halve gangen oppe.

Nå begynte Tassen så smått å nevne blæra si, det vil si, vi kjenner den klynkingen når han puster så hardt at han nesten piper. Siden eg ikke var motivert til en runde med strikken, du vet den eg trener med, ble det lang tur. Eg bruker forresten DISSE SKOENE på tur, utrolig gode og tåler all slags vær. Men da eg kom inn måtte eg bare tørke nesa med en gang, pensjonistdråpen meldte sin ankomst raskt på turen. Følte meg ikke ung lenger!

Etter innlegget om målene mente noen at eg ikke trenger fikse kroppen min, for den er fin som den er. Utseende er ikke problemet her, eg ser jo freaking smaching ut! Eller rettere sagt, eg lar ikke komplekser styre meg. Eg har smerter, og da pensjonistdråpen dukka opp for vel tre år siden, da skjønte eg at eg ikke var tenåring lenger. Pensjonistdråpen er den som alltid henger fremst i nesetippen på de ungdommen ser på som «gamle», og på meg!

 

Snap/Insta

Mine kleine mål for 2023!

Nå er det mulig at kvaliteten på disse innleggene daler bittelitt ei stund, for nå har eg bedt legen om å få prøve å jobbe litt mer. Ett av måla mine for i år er å komme tilbake i full jobb, og det helst innen januar. Da må eg begynne nå som energien glimter til, og motivasjonen er like stigende som promille på festival. Dette blir bra, eg har trua!

Eg driver ikke med nyttårsforsett, men setter meg heller noen mål for hva eg vil få til innen året er omme. Kan jo fortelle de her selv om eg synes noen av de er litt kleint å si høyt, det var jo fortsatt spor av jantelov i Norge under min oppvekst.

Kan parkere Statsraad Lehmkuhl i vikene, men det driter vi fint i, det er annet som gjelder!
  • Komme tilbake i full jobb! Som nevnt over. Nå gidder eg ikke lenger gå på halv åtte her, selv om eg jobber litt hver dag og har litt rutiner, så føler eg meg som en lat snylter, eg er jo ikke ufør. Funker dårlig for ei bondedatter, så fra i morgen er eg bare 20% sykemeldt, og det går rette veien!
  • Ta mer vare på meg selv! Med det menes å ikke forfalle. Eg vet hvordan eg ser ut, og har greit nok selvbilde til å leve fint med det. Men når det knirker og verker her og der, da må tiltak iverksettes med sunnere kosthold, lengre tur, og trening med sånne HER, det funker faktisk bra uten å belaste ryggen (kan evt en dag dele rutina eg fikk av fysioterapeut sist eg var der). Og hvorfor ikke da kjøre på og ta litt bedre vare på hud, hår og negler i samme slengen?
  • Smile mer! Når eg er sliten eller har vondt ser eg sur ut, når eg er konsentrert ser eg sur ut, når eg er sulten ser eg sur ut, når eg bare eksisterer ser eg sur ut. Med andre ord, om eg ikke smiler ser eg sur ut, dermed må eg smile mer så folk ikke tror eg alltid er sur.
  • Bli bedre på SoMe! Alle vil ha usminka og naturlige influencere, men ingen gidder følge de på sosiale media. Mitt mål med Instagram og Snapchat er å være ekte og ærlig, vise folk i alle aldre at man kan være lykkelig uten kniv, injeksjoner og store rikdommer, og da hadde det vært moro å i tillegg vokse litt på disse plattformene. Følg meg gjerne der, story blir oppdatert hyppigere, og det kommer litt mer videoer fra hverdagen fremover!
  • Være opplagt og skrive bedre innlegg! Når eg er sliten skriver eg dårlig, når eg er opplagt får eg ofte positive tilbakemeldinger på det eg skriver. Bloggen er i utgangspunkt hobby, men det er jo moro når lesere synes det er underholdende å følge med.

Aner ikke om dette var noe nyttig for deg som leser, kanskje blir du inspirert? Kanskje ler du? Men nå som målene mine er ute i offentligheten blir det kanskje enklere for meg å jobbe mot de. Nå er det kvelden her, sånn at eg holder ut på jobben i morgen. Nå er vi i gang her!

 

Snap/Insta

Drømmedag!

Av en eller annen uforståelig grunn har eg vært opplagt og hatt energi som et ekorn på koffein i dag. Skjønner ikke hvorfor, men dette skulle utnyttes, og det så til de grader. Men så sitter eg her da, med masse på harahjertet uten å skjønne hvordan eg skal få det ut i setninger. Med et snev av hjernetåke skal eg prøve å formidle hvor helt ok denne mandagen har vært.

På jobben gikk det unna, ordentlig unna også. Hva kunne gå galt nå? Egentlig ingen ting bortsett fra magen, som selvsagt synes det gikk litt for bra, men det løste seg med kort vei til dassen. Da eg stempla ut hadde eg fortsatt masse energi, og måtte smi mens liket var varmt, som Øystein Sunde sier. Stakk dermed innom Biltema og kjøpte noe greier Doc trengte, og videre på kolonialen for å fylle tomrommet på kjøkkenet etter helga.

Denne plutselige energien må utnyttes!

Doc var fornøyd med dagens fangst, og tusla ut i garasjen. Han er mer kjærlig mot Rolls’n enn meg, men eg lar den gå, vi vil jo få kjerra på veien så fort løvetanna blomstrer og livet er skjønt. Vi gleder oss som unger begge to, og om noen har en Tweedjakke de vil bli kvitt, skrik ut, for det burde Doc ha når han skal kjøre så standsmessig. 

Eg fikk fred inne og ville få unna litt. Mens aupair’n Belbert støvsugde rakk eg å bytte på senga, som i seg selv er ei hel treningsøkt med dobbeltdyne, og fikk sengeklærne på vask. Har forresten veldig lyst på DETTE nå som våren står for tur, grei pris også! Etterpå ringte Doc for å få eksperthjelp, hans ord. Var nok smisk for å få meg til å holde igjen noen muttere mens han skrudde. Kjekt med litt kvalitetstid i garasjen da.

Han sover ikke, han skrur!

Da eg gikk inn igjen var det fortsatt et godt stykke igjen før reservetanken, så eg ga gass med spylervæske og klor på badet samtidig som Belbert’n vaska gulvene. Deretter kunne eg henge opp de nyvaska sengklærne. Er det mulig å være så effektiv? Er det sånn «kronisk friske» folk har det hver dag? I så fall digger eg det, mye bedre enn å ligge som en seig bolledeig på sofaen og se datoene bare øke! Skal nevnes at middagen ble noe enkel, ikke fordi eg nærma meg reserven, men fordi vi hadde lyst på pølser.

Og ja, eg har gått noen turer med Tassen også innimellom dette. Vi går stort sett fire til seks turer daglig, for Tassen har litt hyppig vannlating og nekter å gå på do på egen eiendom. Vi slipper å gå så lange turer da, siden han må ut så ofte, men det blir noen km i løpet av dagen. Siste tur er alltid litt over 21, så fort han har lagt bomba løper han rett hjem og inn i buret så det smeller i veggen, gir noen jukk på pleddet, og sovner søtt. Gode sunne rutiner. 

 

@docogdask

Ahus og shopping i dag!

Skulle stå opp tidlig og greier, så eg hadde god tid før eg skulle innover. Nei, dette dovendyret sov akkurat litt for lenge, og hadde knapt nok tid og vei til å løpe gjennom dusjen. Mens eg sto der slo det meg at bilen sikkert var frossen, så eg skynda meg ferdig. Da eg slo av vannet hørte eg en svak dur i det fjerne, og tror du ikke Doc hadde vært så god og tatt ansvar da? Takka han pent før eg suste innover.

Har det ganske greit der eg sitter.

På Ahus gikk det sin vante gang, dog med noe lenger kø til laben. Etterpå var det bort på IBD avdelingen og medisinrommet. Føler eg sier dette ofte, men til nye lesere; eg har crohns og har fått biologisk medisin i armen hver sjette uke i fire år nå. Det funker helt greit, magen holder seg i sjakk, og det er bare utfordringer i ledd og muskler. Etter timen ble eg jo som vanlig sittende i bilen og vente på at de hersens taxiene skulle flytte seg da, de okkuperer fader meg halve parkeringen. Burde blitt bortvist!

Fikk mld av Doc om å huske delene som eg hadde lovd å hente til Forden, og svingte innom Røhneselmer. Joda, delene var der, men eg skjønte fort hvorfor Doc skulle ha meg til å hente de. Eg trodde de var betalt for eg, men der måtte kortet dras. Ok, det går fra samme husholdning. Og jaggu tror eg Doc ante et snev av dårlig samvittighet, for da eg på Kløfta fant de HER skoene eg ønsker meg til bursdag i mars fikk eg raskt klarsignal. Kanskje han bare er god som gull? Jepp, han er det.

Ellers måtte eg ha noen nye strømpebukser, for noen er slitt, og noen kan ha forsvunnet i feil pose i bobilen. Der har vi skittentøyposen og søppelposen side om side. Det har skjedd før. Uansett, eg fant strømpebuksene, noen billige truser, og i rein optimisme kjøpte eg DENNE uten å prøve, har jo en helt lik fra før. Så det ikke før eg kom hjem, at den faktisk er et nr for liten rundt. Vel vel, den går inn i samlingen av annet som er enten for smått eller stort.

Hjemme har eg rekt opp halve lua fordi fellingene så helt for j… ut, men jaggu har eg klart å fikse det og fått den helt ferdig nå, med dusk og greier. Så fornøyd da vettu, sikkert det enkleste for mange, men knot for meg. Nå har eg kjole og lue som matcher, og det skal brukes i juleferien. Kommer bilde etterhvert.

 

@docogdask

Noe forgjeves!

Nå som dette skroget skranter og er litt rustent, så må eg bare ta det med ro og pleie meg selv, det er notert. Fikk på meg DENNE, retta litt på julestjerna i vinduet, som eg gjør hver morgen, og var klar for å gripe dagen før den greip meg. Frokosten utgikk fordi ingen av oss gadd spise, det ble heller lunsj. Selv om eg nå skulle gi litt blanke i verden måtte eg vaske klær, men da maskina var så trakkende full at eg ikke fikk plass til vasketabletten måtte eg grave ut litt.  

Er så fint ute i blåtimen! Her fra dagens tur rundt jorde.

Maskina gikk sin vante gang mens eg slang meg i sofaen. En noe forfjamsa Doc lurte fælt på de klærne eg hadde gravd ut, det var noe han trengte reint, så da måtte eg pokker meg love å vaske ei maskin til i dag. Jaja, greit. Det som var mest dårlig tima var at eg og Tassen planla lang tur i dag da, i ulendt terreng og greier, sånn for ryggen. Da Tassen var gira opp og eg skulle kle på meg var selvsagt den første maskina ferdig.

Denne frosten gir en blanda følelse av Dolly Parton som synger Winter Wonderland og Disney!

Mens Tassen sto og peip, hylte, ulte og grein hang eg opp klærne i all hast. Doc kunne ikke bidra da han var på tur for å kjøre dattera til Gardermoen, så her gikk det på høgg og belegg. Kort tid etter var Tass og mor på tur. Nydelig vær, -14 grader og et vakkert vinterland. Vi rusla rundt det store jorde på sida her, og ryggen min bare nøt det fullstendig helt til Tassen oppdaga revespor. Han var ikke enkel da, dro så fælt at turen mest ble forgjeves.

Livet er best ute året rundt for han her, selv når han må ha på sokkene sine!

La gå, det var en fin tur uansett. Vi så masse spor av kjøttdeig også, ja altså, eg og Tassen aner ikke forskjell på dådyr og rådyr, så vi kaller de kjøttdeig. Da vi kom inn igjen var både Tass og mor sliten, så han la seg i buret, mens eg måtte henge opp andre maskina med klær. Og hva eg har gjort ut over ettermiddagen? Jo det kan eg si deg, eg har blitt en mester på å feste tråder, og nå gjenstår det bare å sy fast under armene på kjolen, så er den jaggu ferdig!

 

@docogdask

Der var grensa nådd

Eg er den som tenker at kan eg kjøre til legen kan eg og kjøre til jobb. Da alarmen ringte for sikkert sjette gang i morges klarte eg ikke engang å rulle meg ut av senga, men etter å på ett eller annet vis fått til å sette meg opp i senga sjekka eg gir-armen. Det kom faktisk ikke til å funke. Doc skulle bruke Forden i dag, og da var eneste alternativet for meg Subaruen med seks trinns manuell girkasse. Kom ikke på tale, eg måtte kapitulere. Der gikk grensa mi.

Sendte mld til sjefen at eg ikke kom på jobb, og knuste hode godt ned i puten igjen. Her ble eg en god stund til Doc og Tassen hadde vært ute og sistnevnte kom for å vekke meg. Med lite søvn bak meg dytta eg bare bikkja bort og prøvde å duppe litt mer, hvilket gikk helt fint til Doc begynte å grisselere med frokost på kjøkkenet. Da var Tassen bestemt, og eg forflytta meg ned til sofaen hvor eg sov videre ei god stund.

Eneste fornuftige eg har gjort i dag var en tur på jorde med Tassen, skulle bare vært litt mer ulendt.

Får fortsatt mange tips om både piller og kremer eg bare «må» prøve, enda eg ikke har bedt om noe tips. Tanken er god, men siden eg har kroniske sykdommer som krasjer med det meste tar eg aldri i mot råd fra andre enn legen. Det burde vel egentlig gjelde alle, vær så snill å ikke sleng ut tips om hva som helst til hvem som helst med mindre du har en grad i faget, har lest journal og har undersøkt person. Hadde eg tatt til meg alle tips hadde eg vært innlagt på dagen. De eneste som får gi meg tips er familie og venner som kjenner meg godt.

Så til denne kjolen da, også her hagler det med tips. Den skal verken toves eller sys inn. Eg er ikke fan av tova plagg, og om eg må kjøpe meg symaskin forsvinner hele moroa med strikking. Den skal få være akkurat som den er, et bevis på at eg har klart å strikke meg kjole, uten juks og triks. Eg liker den faktisk eg, og med et belte rundt blir den garantert brukbar. Nå er det snart helg, så cheer up og kos dere hele gjengen!

 

@docogdask

Psykiske utfordringer

Visste du at eg gikk på Barne- og ungdomsarbeider på videregående for ca 20 år siden? Selv om eg alt da visste at barn ikke var noe for meg valgte eg et fag som utelukkende omhandla barn. Ikke fordi eg ville jobbe med barn, men det var eneste faget som virka enklere enn allmennfag i umiddelbar nærhet. Joda, mesteparten var interessant, tok nok med meg mye mer lærdom derfra enn eg ville gjort på allmennfag ja.

Sitter her med koppen min (skriften lyger ikke) og reflekterer over samfunnets trender igjen. Siden det ikke er lov med reklame for alkohol kan eg heller tipse om DENNE.

Det eg husker best fra pedagogikk og metodelære, samt psykologi, det var hvordan det endra seg akkurat i den perioden. Man snudde, kort sagt, fullstendig fra straff til ros. Man skulle ikke lenger skjenne på et barn som hadde vært ulydig eller stygg mot andre, man skulle heller rose det barnet når det ikke hadde gjort noe galt. Og ikke bare da, man skulle «bygge opp» alle med ros og skryt uansett hva.

For å si det sånn, det var ikke bare undertegnede som alt da forutså at den oppvoksende generasjonen sto i fare for å bli ømfintlige. Vi diskuterte det flere ganger i klasserommet i 2002/2003, hvor eg gjentok til det kjedsommelige «Kommende barn og de barna som lever i dag kommer ikke til å tåle motgang når de blir voksen, de vil komme til å slite kraftig med psyken om de bare skal flyte gjennom oppveksten på ei rosa sky av uhemma skryt.»

Lærerne prøvde å skjule det, men de var tydelig enige i det meste vi elever sa.

Selv er eg oppvokst i det eg kaller ei glansbildebok, en familie som alltid holder sammen, på en gård hvor vi barna hver vår fikk litt ansvar for de nye kalvene. Det var alelam vi måtte mate, vi sto i siloen, alle hadde plikter og måtte hjelpe til, og «eg vil ikke» var ikke et alternativ. Gjorde vi noe galt fikk vi virkelig høre det, gjerne med en moralpreken så det stakk i magen. Ros var noe vi fikk når vi fortjente det, når vi faktisk var flinke.

Kom eg hjem og sa noen hadde vært stygg med meg spurte alltid mamma «Hva gjorde du først da?» I stedet for å ta parti med en gang løste hun opp i det, og noen ganger hadde nok eg vært frekk i kjeften først. Feil ble rettet opp i, og vi ble bygd opp til å bli sterke rettferdige individ, vi skulle ikke bare tåle hardt arbeid, vi skulle også tåle motgang. Eg er så uendelig takknemlig for å ha vokst opp uten «puter under armene».

Det er ikke dagens unge sin feil, det er nok mer hvordan trenden i oppdragelse brått snudde, hvor foreldre begynte å møte opp på skolen for å skjelle ut lærerne om barna får tilsnakk. Hvor foreldre skjeller ut hverandre i stedet for å få barna selv til å ordne opp. (Bare for å ha det klinkende klart, dette gjelder IKKE mobbing, men helt vanlig uvennskap/krangel mellom barn).

Det overrasker meg overhode ikke at vi de siste årene har lest utallige saker i media om at unge sliter med psyken. Når ikke lenger foreldra kan ordne opp i alle problemene, når man plutselig får høre at man gjør noe helt feil, når man ikke lenger får ros bare for å eksistere, da blir det fort litt tøft. Spør du meg, så finnes det ikke litt rart de unge sliter med psyken i dag, når den rosa skyen brått blir til styrtregn.

 

Bare å dele om du føler for det.

 

@docogdask

Går rette veien!!

Er sikker på at det å stå opp i morges var sammenlignbart med å bestige Mount Everest, det var for meg mission impossible. Men som Tom Cruise fiksa eg det etter en hard fight, og kom meg på jobb i god tid. Så fort eg fikk i meg dagens kvote med kaffe ble eg uovervinnelig, motivasjon og pågangslyst på topp, ja, eg virka faktisk hele dagen.

Da eg kom hjem dreiv Doc som vanlig i garasjen. Han har vært så flink og tålmodig med denne Rolls’n vår, og nå har han til og med fått start på den. Du hendelse for en fremgang! Selv har eg i flere dager forsøkt å gå lange turer med Tassen, men med den sterke sure vinden som har vært, renner tårer og snørr så det svir i trynet.

Ser du godt etter legger du kanskje merke til Tassen som går i ett med jorde.

I dag hang vimpelen snorrett langs den modifiserte lyktestolpen vår og eg så mitt snitt i å trimme både Tassen og meg selv. Først kryssa vi et jorde for å få litt ulendt terreng i disse mygla hoftene, og kom inn på en annen vei. Tassen var den som først ville snu, så da gikk vi andre veien. Mens eg var i god driv var det Tassen som ble sliten, og da han prøvde å snu igjen for fjerde gang ga eg opp og vi gikk hjem.

Det ble da en god halvtime i det minste, og matlysten steig. Vi gjorde det enkelt, eg rota ihop noe grøntfôr som holdt på å bli gåent, hvitløk, litt pølser, makaroni og Toro kjøttdeigsaus. Fantastisk godt, og deretter slokna eg på sofaen hvor eg ble i dyp søvn i to timer. Sliten, men vel verdt det.

Formen min føles bra for tida. Det å snu tankesettet hjelper også på kronisk syke. Eg har både crohns og hjertefeil, begge kjører meg hardt til tider. Har smerter, utmattelse, et løpsk harehjerte og long covid, men å unngå å tenke på det (ja, det er jævlig vanskelig), og fokusere på alt det positive rundt meg, det funker faktisk, enten man tror det eller ei. Ja, så har eg mye utfordringer, men eg har også et fantastisk liv eg nekter å la gå til spille! Cheer up og kjør på!

 

@docogdask

Brått en tur på Ahus igjen

Så fort onsdagen er overstått og torsdagen ønsker god morgen øker motivasjonen i takt med den synkende energien, det kaller eg god balanse. Oppdaga ikke isen på bilen før eg skulle kjøre på jobb i morges, og det var da eg kom på at varmetrådene i frontruta ga opp for ca to år siden. Jaja, er det ikke verre enn det er det innafor, dessuten var det på 0-punktet og tok bare fem min å tine, så eg var good to go.

En helt ok dag på jobben helt til tlf ringte rundt kl 10. De hadde fått en avbestilling på Ahus, så eg kunne få timen kl 11.15 om eg rakk inn. Joda, det skulle eg da klare. Men eg kom på at eg hadde glemt å bruke DENNE i dag, og nå skulle eg plutselig bli undersøkt av lege! Gjorde meg ferdig og skulle til å dra, men da slo crohnsmagen inn for fullt. Etter en lynkvikk svipptur innom den hvite hest kunne eg kjøre. 

Det finnes snille mennesker enda! Vet det er mulig å stoppe betalingen ved å stikke kortet inn en gang til, men han som betalte hadde jo dratt for lengst, og eg fikk ikke sagt fra.

Vel fremme var det nesten fullt, men en kar holdt akkurat på å kjøre, så eg gikk inn for landing der. Men ikke bare fikk eg plassen hans, for fyren kom jaggu i lett jogg med en liten lapp i hånda. Han hadde fått den av en annen igjen tidligere, en som hadde betalt for nesten hele dagen uten at han trengte det. Flaks a gitt! Eg takka pent før eg la lappen i ruta og løp inn.

Der eg satt på venterommet hørtes en diskusjon i det fjerne. Brått gikk ei dør opp og eg fikk med meg uten å tyvlytte at det var snakk om dobbelbooking, så nevnes noe som hørtes ut som mitt navn. Frykten for lang ventetid steig, og magen begynte igjen å romle, men ikke lenge etter ble mitt navn ropt opp. Legen eg var hos i dag var meget hyggelig, hun tok tak i ting og har lovd å følge opp. Føler vi nå er på vei mot en løsning og kanskje bedring!

Gjengen som ikke ofrer en tanke til pasienter med egen bil.

Måtte innom lab’en en tur for blodprøver, og der ble eg sittende så lenge å vente at eg likevel legge inn 30 min i parkeringsappen. Ute på parkeringen var alt som normalt igjen, overfylt av taxier. Eg tok bilde av rekka som sto ved min bil, og ene sjåføren ble litt furt. Han lurte på hvorfor. I forbifarten glefsa eg bare tilbake; «Er møkk lei av at dere står der!» før eg satte meg i Forden. Starta opp, men han tok ikke hintet, og eg måtte blinke med lysa for å få en reaksjon så eg kunne kjøre derfra.

 

@docogdask

Kaos på Ahus!

Dagen starta på jobben, det vil si, eg var ikke våken nok til å ha minne før det, må ha kommet meg dit halvveis i koma. Gode kolleger gjorde dagen ganske så bra, så endelig litt opptur der. Da eg kjørte i meg en liten jogurt kom kvalmen sigende, har hatt litt kvalme i det siste faktisk, samt kaldsvetting. Tok en sånn HER, en pause og tenkte det fikk gå sin gang, for eg skulle uansett inn på Ahus i dag.

Om du nå tenker på å gli inn i kommentarfeltet med en gammel gravidevits, ikke ta deg bryet. Samtlige damer over 14 år har hørt alle vitser i forbindelse med kvalme, det er oppbrukt. Blir på ingen måte krenka, men det slutta liksom å være morsomt før eg passerte seksuell lavalder. Ingen ler av samme vits mer enn tre ganger, med mindre din egen fireåring forteller den.

Det var unektelig underholdende å se disse taxisjåførene drive å stresse frem og tilbake da de ble fløyta på!

På Ahus skulle det vise seg å være en utfordring å få parkert. Eg pleier stå på parkering ved hovedinngangen, det er enklest i forhold til de avdelingene eg skal på. Men der er det ofte trakkende fullt av håpefulle taxisjåfører. De har sin egen ventesone langs ene sida, men når den køen går gjennom halve parkeringen, sperrer gjerne 20-30 plasser og sinker pasientene, da er det på tide å få inn en parkeringsvakt.

Da eg endelig fikk parkert løp eg heseblesende inn til blodprøve, etterfulgt av en panini med ost fortært i regn på vei til IBD avdeling. Det gikk greit med medisinen, og eg fikk en samtale med sykepleier. Hun kom frem til at symptomene stemmer overens med enten long covid, eller overgangsalderen. Da får eg ta en blodprøve på det hos fastlegen, så blir eg seinere innkalt til gastrolege på Ahus.

Sånn er det på hele bakre rekke på parkeringen, og det blir fler og fler for hver gang eg er der.

Tilbake på parkeringen var det fortsatt fullstendig kaos. Det var ikke plass til at biler kunne møtes, for taxiene lekte fortsatt lang lang rekke. Folk sto og fløyta for å komme seg inn og ut av plassen. Eg hadde litt flaks nå, for fremfor bilen min var det ei lita luke som eg kunne lirke meg ut av, men det er sjelden. Det må da gå an å gjøre noe med alle disse taxiene, hva om en bil tar fyr? Aldri i livet om en brannbil hadde klart å lirke seg inn mellom alle de taxiene der!

 

@docogdask

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top