Nå må vi fanken slå i bordet!!

Nå er det lenge siden eg har tastet noe på denne bloggen, men i dag ser eg nødvendigheten med en ytring. Bare å stålsette deg, for dette ble lenger enn eg har pleid å skrive. Det gjelder kvinnehelse.

Personlig har eg slitt med mi kvinnehelse i over 25 år. Ja, eg sier kvinnehelse fordi det gjelder høne og omegn, og nå får dere servert alt uten verken tabuer eller sukker på. Eg har aldri hatt regelmessig fossefall, aldri visst når det kommer, hvor mye som kommer, hvor lenge det skal vare, hvor vondt det skal gjøre, hvilke ideer som brått dukker opp i skallen (for kvinnelige hormoner er noen smådjevler) osv, fordi det aldri har vært likt to ganger.

Kan det endelig bli bra?

Fikk mensen første gang da eg var rundt 13-14 år, da med standard info om at det går seg til innen et år, alle damer opplever det samme, ingen ting å sutre over, her er bind og tamponger. Og til sist; gratulerer du er voksen! Jippi liksom. Fra dag én var det uutholdelig, og det stabiliserte seg aldri, som helsesøster lovde. Det ble verre etter som eg ble eldre, og da eg i 16-17 årsalderen opplevde å måtte ta jerntabletter etter tre mnd sammenhengende med Vøringsfossen i skrevet oppsøkte eg lege.

Joda, kom inn til spesialist, ble undersøkt på alle tenkelige måter. Husker så godt hva gynekolog sa da hun stappa ultralyden oppi klekkeriet; «Oysann, blæra di er jo helt full» Eg hadde ikke merka at eg var pissetrengt fordi eg var så øm etter tre mnd med mensen! Og resultatet ble at eg hadde like mye hormoner som tre gravide damer, så eg fikk p-piller – flott, enda mer hormoner!

Sånn har det vært siden. Inn og ut hos leger og spesialister, ingen har noe diagnose å komme med, jada de har selvsagt testa for alle disse kvinnesykdommene, det finnes bare ikke diagnose for det eg har. Og uten diagnose = ingen behandling.

Eg har grått, eg har hamra i bordet, eg har skreket, eg har kjempa, forsøkt å nekte å forlate kontoret uten hjelp, eg har kriga! Så ikke kom her og si eg må stå på mitt, eg har fanken ikke gjort annet! Men til INGEN nytte!

Før nå. I vår ble eg henvist til en gynekolog i Hamar. Han hadde sett symptomene hos andre damer, men også han sa det ikke fantes noen diagnose. Det han derimot ville prøve på var å likevel sende meg til operasjon, hvor eg skulle få brent ut slimhinna i livmora. Den skulle «kokes» bort med steam, og eg gleda meg til å få det overstått. Det skulle ta max halvannen time inne på sykehuset.

Dagen kom, og eg var forberedt. Stedattera kjørte meg til Elverum onsdagen, hun ville vente i bilen siden det skulle være en rask sak. Men det drøyde. Etter en kjapp titt oppi «heimplassen» fant de ut at eg hadde ekstremt lita livmor, og de måtte finne en annen metode. Frem med kniven!

Motorolje, gearolje, og servoolje!

Eg fikk noe artige greier i armen, og rakk fortelle kirurg og anestesileger om både countryfestival og bryllup, før eg ble borte.

Da eg våkna etterpå var det ganske så heftige smerter. Dette var eg ikke forberedt på, men sykepleier fôra meg med painkillers, mens kirurg prata om inngrepet. «Du må nok bli til i morgen, det har skjedd et lite uhell». Hæ??? Joda, de hadde klart å kutte hull i livmora mi, så den var maltraktert.

Eg klandrer de ikke, altså det er snakk om ei ekstremt lita livmor her, og slimhinna er jo for så vidt en del av denne livmora. Kniven skal ikke mer enn et kusehår for langt inn før den er gjennom veggen på livmora. Men skaden var skjedd.

Her hadde ikke eg tenkt å være mer enn halvanne time!

Eg fikk masa meg til å dra hjem etter fem timer, men måtte love å ta det piano. Ikke stresse, ikke løfte tungt, ikke tampong, ikke badekar eller basseng, og ikke sex på seks uker. Fortsatt i god rus etter narkose og painkillers svarte eg kjapt «Den er grei, har vært gift i ti år, seks uker er intet problem her!»

Så da sitter eg her da, kvalm som et uvær, magesmerter som kan minne om når man slår tåa i stolbeinet, nattbind store som vegg til vegg teppe, og Paralgin forte, mens eg lurer på hvorfor de bare ikke kunne tatt ut hele livmora.

Joda, etter over 25 år fikk eg gjennomslag for en slags behandling. Men at de fortsatt påstår eg på 40 somre er for ung til å fjerne ei livmor, som nå i tillegg er maltraktert, det er over min fatteevne! Dog en ting vet vi alle, det er at kvinnehelse kommer i siste rekke!

Det er på snap det meste skjer!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top