Mamma, pappa og NAF enige!

I dag er det egentlig fryktelig lite å melde om, foruten minusgrader da vi dro på jobb i morges, hundedritt på buksa etter at Tassen rista seg på siste do-tur, og soving i halve ettermiddag, er det intet nytt å skrive hjem om. Derfor tenkte eg å fortelle en historie om dag eg virkelig bæsja på leggen og kjøpte katta i sekken så både muttern, fattern og NAF fikk sjokk.

At eg ikke lærer. Når Tassen har danglebær på tur må man holde avstand i tilfelle risting!

Eg var vel rundt et par og tjue maks, og hadde funnet drømmebilen på nettet. Eller det vil si; en liten forhistorie er nok på sin plass her. Da man er 16 år starter lærekjøringa begynner man lett å tenke på drømmebiler. Mens alle andre sikla på Porsche og BMW var jo eg det harry utskuddet eg alltid har vært, og hadde Volvo i tankene. Samtidig tenkte eg at en dag skulle eg kunne krysse av både amcar, cab og sportsbil på lista mi.

Nå hadde eg funnet en slags blanding av disse tre, trodde eg. Fikk med ei venninne og stakk til Toten, endte så opp med å kjøre hjem i ei 64 modell Boble cab, ombygd til amerikansk roadster, til den nette sum 60 høvdinger! Den var jo svintøff, og det var jo tre i en dette, røverkjøp! Eneste minus var at den mangla varmeapparat, så det var heftig over Filefjell en litt for tidlig vår på 2000 tallet.

Hvorfor ikke ta et bilde da eg likevel stoppa i Lærdalstunnelen!

Bobla gikk som ei kule, speedometeret var oppi 120! Eneste som var litt rart var det vogntoget som holdt samme fart. Da eg stoppa og slapp forbi i Lærdalstunnelen var det ikke vare ett, men fem vogntog. Og den plata som viser «din fart» knuste drømmen om at dette kunne være sportsbil, for da eg fikk den opp i 120 igjen viste den plata 69 km/t.

Neste utfordring skulle bli at den plutselig stoppa i underbakke, da måtte eg bare helle litt bly på tanken, så kunne eg fortsette. Det hadde tatt seks timer til Toten, og da eg nærma meg hjemme hadde det passert ni timer. Siste utfordring skulle bli da eg møtte vogntog på Nordhordlandsbrua og taket blåste av, så eg lagde kø da eg stoppa for å hente det.

Det var jo spotrsstyling i det minste!

Muttern og fattern var ikke hjemme da eg kom hjem, så eg benytta sjansen til å rydde garasjen og parkere der. Hadde nok ikke stått en bil der siste året før dette, så fatteren var regelrett sjokkert når det var rydda. Muttern var mer sjokkert over dattera som hadde reist så langt for å kjøpe en så gammel bil, for så å kjøre den hjem over fjellet i all slags vær.

Begge synes jo bilen var stilig, men etter nærmere befaring mente de eg burde ta en NAF test på den. Greit, fatteren ordna det for meg, og det viste seg at her var det mye feil og mangler, veldig mye! Det var så ille at NAF ba meg anmelde selger for drapsforsøk ettersom han lot meg kjøre fra Toten til Radøy i denne Bobla.

Hadde bilen på grava hjemme for å titte under, der var det ikke mye igjen… Bra langt i fra, men langt i fra bra!

Vel vel, enden på visa var at muttern og fattern tok affære, de fikk Bobla på henger, kjørte til Toten og fikk pengene mine tilbake for den. Det ble to morsomme mnd med en artig bil da, men moralen her er; har du ikke peiling – ikke kjøp bil uten å ha med noen med peiling!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Derfor havna eg på Østlandet!

Denne uka skjer det fryktelig, ja faktisk helt ekstremt lite. Fantastiske ingenting, som forsvaret sier. Bare magen som overrasker innimellom, men det stoppes med disse HER. Derfor tenkte eg det kunne passe med en liten historie. Vi får jo ofte spørsmål om hvorfor en stril havna på Østlandet, hvordan eg takler det, og hva eg savner fra ville Vestlandet.

Eg har flytta litt rundt i voksen alder, på jakt etter lykken. Kan vel med en gang si at begge mine adresser innenfor bergen kommune ble rimelig kortvarig, selv om de var helt på utkanten. Det var for nære by’n, og det var for mye folk.

Fra min tid i Lærdal

Men da ei venninne flytta til Sogn og Fjordane ble vi enige om at denne urolige sjela mi skulle søke jobb og flytte etter. Og jobb ble det på en solcellefabrikk, så eg måtte da selvsagt si opp min stilling på smelteverket til Rolls Royce i Åsane, fant fort et hus eg kunne leige i Lærdal, og så var alt klart! Mens eg bodde der ble eg kjent med en gjeng på Østlandet, det var jo ikke mer enn fire timer i bil for å bli med de på fest.

Lykken varte dog kort i Lærdal, da den kommunen stort sett bestod av et veikryss og en tunnel. En mellomting ville nok passe meg bedre, så i påvente av en god ide flytta eg hjem til Radøy – den grøne øya. Pussa så opp kjelleren hos muttern og fattern og lagde leilighet der, men her ble eg bare i to mnd før eg flytta over til en i den gjengen på Østlandet. Han hadde tross alt lovd gull og grønne skoger.

At han var en cowboy kan betviles, men han likte USA og countrymusikk. Det holdt for meg i starten, men så gikk eg nok på en real smell. Skjønte etterhvert at vi fungerte ikke sammen, nei der skulle han fungere og eg adlyde. Dette var verken gentleman eller cowboy, ingen gull, og i alle fall ikke grønne skoger, så eg kjøpte leilighet uten å si noe, og kunne flytte lykkelig for meg selv tre år seinere. Ja etter litt om og men, rusk og rask, men desto mer lykkelig singel.

Det stod vel bare om tid før det bare plutselig skulle bli oss!

God jobb hadde eg fått, og i tillegg blitt kjent med masse folk på Østlandet, så det var ingen tvil om eg skulle fortsette å bo her. Brått ble eg med på innspilling av en noget rølpete TV serie, hvor Doc også var med, vi likte overhode ikke hverandre, og resten av historien kjenner dere vel?

Noe av det beste eg vet, men det blir litt for sjelden…

Kløfta vs Radøy, eller Øvre Romerike vs Nordhordland, det kan ikke sammenlignes. Nordhordland har sjøen, familien og venner som eg savner fryktelig mye, men samtidig er stedet som en ballong hvor Nordhordlandsbrua er tuten. Det er langt å kjøre til alt. Eg fikk nesten klaustrofobi av å bo der, bare havet var åpent. Mens her på Kløfta er det helt fritt, og vi har mange veivalg. Og så har eg svigerfamilien her, de har eg virkelig vært heldig med! Her har eg virkelig funnet roen.

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Beste minner fra bryllupet!

Dette hadde vel kanskje ingen av oss sett for seg, ikke familien heller til å begynne med! Men vi har altså vært gift i fem år i dag. Både Doc og meg hadde sterke meninger om hva vi ville, i utgangspunktet hver for oss. Verken Doc eller meg skulle noen gang inngå noe ekteskap. Rart hva tilfeldighetene klarer å få til gitt, her er vi fem år etter, fortsatt lykkelig gift. Her har vi samla noen morsomme, fine og spesielle minner fra bryllupet.

Vi gifta oss i boots ja, og kjolen min var skreddersydd i USA, i Realtree snow camo.

Vi ble et par våren 2014, (lang historie i en setning) etter et brannsår og ei flaske Jack. Da Doc fortalte til sin mor en gang i 2014 at han skulle gifte seg, svarte hun «Vi får nå se da». Da eg fortalte det til min mor var svaret «Er det han der Ola Doc?». Etter hvert begynte de jo å få troen på oss, og bryllup ble det i 2015, et stilfullt flott cowboybryllup på Nes kirkeruiner.

To av mine fine tantebarn stilte opp som brudepike og brudesvenn, og pappa førte meg til alters

Dagen derpå var nok Doc sliten etter festen. Han skulle takke min far for dagen som hadde vært, og han valgte disse orda «Var artig dette, men neste bryllup blir nok mye mindre». Du kan tro pappa ble lang i maska, men tok raskt spøken til sin nye svigersønn.

Ett av favorittbildene av oss og forloverne våre

Noe av det fineste med hele bryllupsdagen var at Doc si datter, som er bare fem år yngre enn meg, spurte om hun kunne få lov å kalle meg mamma. Joda, hun hadde mer enn smakt på vinen, men eg ble likevel rørt.

Største flausen må vel være at vi begge kom noen minutter for seint fordi vi satt på dass. Eg med crohnsen og han uten galleblære.

Ble mye latter av denne presten!

Det morsomste var uten tvil presten, han var jo reine standup komikeren som tulla og vitsa gjennom hele vielsen. Han var en flink prest som følger tida og tilpasser seg sitt publikum, og så spilte han trekkspill, djevelens instrument som han kalte det.

Det beste var jo at vi ga hverandres ja. Og da sa presten «Nå kan dere kline!», og det gjorde jo vi, så presten måtte avbryte oss, «Ja det holder nå, dere får spare litt til i kveld da!»

Fantastisk kake!

Og bryllupskaka da, den var jo helt i vår gate, skikkelig flott, og med baileysfyll. Der var det til og med tatt med at eg satt meg fast med gamle Forden, og at vi elska bygdelivet. Helt topp.

Bryllupsreisen var tre uker i USA, vi besøkte seks stater, og ble kjent med mange lokale bygdefolk. Kjørte rundt i sørstatene og opplevde alt fra litt småskumle ting, til det å leve luksus på Hilton Hotel. Countryfestival i Nashville, VIP omvisning på Jack Daniels Destillery, og Graceland var noen av tingene vi opplevde.

Elsker deg fortsatt Doc!

Til slutt vil eg bare si at eg fortsatt elsker deg Doc, like mye som da, om ikke mer. Du er det rareste, morsomste og ikke minst det beste som kunne skjedd meg. Selv om vi er litt uenige av og til, så er vi nok likevel mer enige enn de fleste andre par. Og en bedre svigerfamilie må man leite lenge etter, der har eg følt meg velkommen fra første dag. Glad i dere hele gjengen!

 

Bryllupsbildene er tatt av

Fotograf Monica Nysveen.

Mitt seriøst dummeste bilkjøp!

Eg har alltid vært bilinteressert, selv om man kanskje ikke skulle tro det med den shabby 249’en eg hadde som første bil. Den var da god selv om den hadde sine kosmetiske feil, kunne fint hatt en lignende igjen. Eg har jo alltid sagt at det må være svensk eller amerikansk når det kommer til bil. Er da kvalitetsbevisst!

I min skjøre ungdom hadde eg tre drømmer, det var å eie en tøff amcar, en cabriolet, og en gammel veteran. Satt dag inn og dag ut og titta på finn.no og drømte meg bort i biler eg aldri kunne fått råd til. Men så hendte det noe en dag. Eg hadde utrolig nok ordna meg fast jobb, var vel rett over 20 år, og trodde eg nå var skikkelig voksen og ansvarsfull. Der dukka den opp, bilen som hadde alle tre ønsker i ett!

Riktig så stilig da!

Eg ringte på annonsa, fikk med meg ei venninne, og reiste fra Radøy til Toten for å hente denne. Det var jo bare en seks timers kjøretur. Litt i overkant ivrig sjekka eg ikke bilen så nøye, men bra stolt da eg klarte å prute den ned noen høvdinger. Alt gikk litt fort i svingene der, og venninna som var med hadde jo ikke lappen. Så gamlebilen måtte parkeres hos noen bekjente i nærheten, henta den et par dager seinere.

Rart eg ble ivrig?

Vi kunne da glade og fornøyde starte på hjemveien i min nyinnkjøpte bil, som var en 68 mod VW Boble ombygd til amerikansk roadster! Den var både veteran, cabriolet, og på en måte litt amcar da.

Turen begynte bra den, men det skulle fort bli verre. Det var ikke varme i bilen, og taket var bare en kalesje med trykkpatenter over frontruta, så det trakk jo godt inn. På vei opp Filefjell måtte vi ta en pause, vi holdt på å fryse løsunger på oss. Dette var jo i mars, og da finnes det ikke mye lunk i fjelluften.

Etter innkjøp av luer, hansker, skjerf og pledd kunne vi omsider fortsette. Ene patenten spratt opp hele tida, så det var liksom alltid en liten trekant som var åpen på passasjersida. Dette var egentlig ikke noe problem så godt kledd som vi var, men da vi møtte på en ulv på veien var vi ikke høye i luene. Kunne ikke kjøre fort heller, for her var det mye snø, og eg kjørte på veldig breide sommerdekk.

Foruten et lite motorstopp gikk resten av fjellovergangen fint. Det var ikke før eg kom i Lærdalstunnelen at eg fikk det neste sjokket. I vognkortet sto det jo at bobla hadde en 1600 boxer, og det føltes jo som vi kjørte skikkelig fort. Synes jo det var litt rart å ha et vogntog helt på fangeren da speedometeret viste 120 km/t, tenkte at sjåføren måtte ha kødda med fatrssperra. Men neida.

Måtte jo ta bilde da eg stoppa i tunnelen!

Plata som viser «Din fart» lyste opp med hele 69km/t på full gass. Passe forfjamsa svingte eg av i det ene opplyste rommet i tunnelen, og intet mindre enn fem vogntog passerte og tuta som takk.

Neste overraskelse skulle komme på Nordhordlandsbroen, den ble mye mer pinlig. Oppå toppen før man kommer ned på selve flytebroen blåste det litt, så da eg møtte et vogntog ble det så sterk vind at taket blåste av. Eg måtte dermed stoppe for å hente taket mens køen vokste, og nå var eg så pass nærme hjemme at det høyst sannsynlig var mye kjentsfolk i denne køen. Rødsprengt i trynet fortsatte eg siste tre mil hjem, med taket i baksetet. Hadde da brukt ni timer fra Toten og hjem!

Endelig hjemme!

Etter å ha hatt denne bilen noen måneder, med mye cruising, tenkte fatteren at det kunne jo være greit med en NAF test på denne gamle kjerra. Vi visste jo ingen ting om hvem som hadde bygd den om, fantes ikke andre papirer enn vognkortet.

Hos NAF tok det ikke lange tida før de ba meg anmelde selger for drapsforsøk. Ja dette er helt sant. Bunnplata, som skal være bærende konstruksjon, var nesten borte, bare litt rust var igjen. Skjermene hang bare i lakken, og den 1600 boxeren var bare en halvråtten 1300 +++ Da snakker vi katta i sekken!

Med god hjelp fra mutteren og fatteren fikk vi levert tilbake bilen, heva kjøpet og pengene tilbake på bok. Men det viktigste, en heftig erfaring rikere! Har du kjøpt katta i sekken før? La oss få høre om det så vi kan være flaue sammen!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Eg kjørte fra politiet!

Nå har vi blogga i snart 6 år, og denne bloggen har vi hatt i litt over 3 år, HER er faktisk vårt første innlegg på denne bloggen. Når man har holdt på så lenge, er det ikke alltid like lett å huske hva vi har fortalt om og ikke. Men i gårsdagens innlegg lovde eg et eget innlegg om hvorfor eg ble kalla Speedy Gonzales i russetida, og det får du her.

Siste året mitt på videregående, i 2004, kjørte eg en (nesten) strøken hvit 87 mod Volvo 240 GLE. Den gikk ganske greit, og eg brukte faktisk sånne HER når eg kjørte, så sant det var strøm nok til å starte da. Noen døpte den «startkabelen» fordi eg titt og ofte var innom lærerværelset for å låne nettopp startkabler. Dynamoen var vel egentlig det eneste som svikta, bilen var ellers meget bra.

Klarte faktisk å rote frem et gammelt bilde av 240’en, var jaggu god bil det

Da eg alltid har vært et B-menneske rakk eg jo sjelden skolebussen, så lønn og stipend gikk ofte med til drivstoff. Bilen brukte jo 1,2 liter på mila, og det på fin kjøring, så budsjettet var stramt. Likevel ble det da til at eg tok «goførtien» til skolen nesten hver dag. Det gikk jo stort sett greit det, og av og til hadde eg passasjerer som også hadde mistet bussen. Eg bodde på Radøy, og skolen var på Austrheim, ca 15 minutters kjøring. Volvoen rakk å bli godt kjent i bygda, alle visste hvem som kjørte den hvite 240’en som mangla ei pyntelist. 

Så var det en morgen eg var litt ekstra seint ute, og la meg bittelitt over grensa. Havna jo selvsagt fort bak ei sinke som lå i 70 i 80 sona, men kom liksom ikke forbi. Bilen fremfor kjente eg for så vidt igjen, det var jo gamle sivilbilen til lensmannen i bygda. Visste jo at den nylig var solgt, det var sånt som ungdommen fikk med seg raskt. Da var det jo ingen fare. 

Da eg nærma meg brua fra Radøy til Austrheim gjorde eg meg klar, for midt oppå brua der er det nemlig god sikt flere km fremover. Det var klart. Eg gira ned og brente forbi den nylig solgte sivilbilen, og ga gass videre. Kunne jo ikke komme for seint til skolen vettu! Noen km lenger frem, det var da eg oppdaga det i bakspeilet. Føreren av den andre bilen var pokker meg lensmannen, og han holdt jo nesten følge med meg. 

Lite skjønte eg, og trodde det med salg av sivilbilen bare var et rykte satt ut for å ta flere på veien, og bremsa dermed ned i tillatt hastighet. Da eg kom til krysset ved skolen, sto kollegaen av lensmannen, med blålys og det hele og vinka meg inn. Der sto eg med halen mellom beina, mens alle skolebussene, lærerne og elever ellers passerte med store øyner. 


Fikk beskjed om å komme innom lensmannskontoret i storefri, for de ville jo ikke la dette gå ut over skolen. Lydig som eg var, stilte eg opp, kanskje ikke så høy i russehatten. Lensmannen var først og fremst imponert over hvor bra 240’en min gikk, før han gikk over til å prate om straff. «Eg lå i 140 og du dro i fra. Men vi må trekke fra noen km på margin. Nei skit og, vi skriver 90, så slipper du prikk, nyt russetida, og hils far din!» Og med det ble mitt russenavn Speedy Gonzales enstemmig avgjort av all medruss.

 

 

TikTok / Insta / Snap

Frekke jenter på nattbussen

Kom på en historie her en dag, som eg har litt lyst å fortelle dere. Det er maaange år siden, så eg hadde nesten glemt at det i hele tatt hadde skjedd. Saken er at da eg kom til å tenke på det for noen dager siden ble eg faktisk litt stolt over meg selv. Tror eg var rundt 20 år da dette skjedde, så det er altså 15 (FEMTEN?? Helsiken eg er gammel!) år siden.

Selv om eg bodde på Radøy på den tida reiste vi jo til Bergen for å gå på pub, det var ca en times kjøring en vei. Nattbussen gikk halvveis hjem igjen, men vi hadde alltid sjåfør resten av veien. Det fine med å dra helt til Bergen på pub er at nachspielet er unnagjort på vei hjem igjen. Meget praktisk sånn sett.

Dette var ikke den turen, men fra et typisk vorspiel i bil på vei til by’n på ca samme tida

Det var ofte at det skjedde forskjellig på nattbussen da, mange fulle og slitne folk ender gjerne i munnhuggeri. Dette eg skal fortelle om nå var en sånn episode. Husker ikke helt hvem eg var ute med, men la oss kalle henne V (for venninne). Eg og V hadde ei flaske på innerlomma, og vi satt oss het bakerst. Godt i farta satt vi og sang og lo, hadde det skikkelig artig for oss selv der.

På setene ved bakdøra hørte vi plutselig høye stemmer. Vi skjønte at noe var på gang og ble nysgjerrige, så vi satte oss litt nærmere. Det gikk ikke lange tida før vi fikk med oss hovedproblemet i diskusjonen, noe som provoserte meg kraftig!

Der satt det nemlig to jenter og erta og mobba to mørkhuda jenter, nettopp for hudfargen. Det var ufattelig stygge ting som ble sagt, hvilket eg ikke vil gjenta nå. Dette var ordbruk vi overhode ikke var vant til, så til og med eg ble satt ut skikkelig. Men en ting er sikkert, eg klarte ikke å bare sitte å se på at dette skjedde.

Det første eg la merke til var at hun som var verst i kjeften var platinablond med en ca 10 cm langsvart ettervekst, og nei det var ikke mote, dette var mange år før frisørene begynte med hombresveis. Eg gikk bort til henne og sa rolig «Før du kritiserer andre for utseende og hudfarge, burde du kanskje fått fiksa den der etterveksten din. Du ser ikke ut som ei fruktkorg selv, og burde kanskje holde kjeft, for du driter deg skikkelig ut nå.»

Hele bussen klappa, mobberne ble stum, og de to mørkhuda jentene ga meg klem og takka meg. De jobba som renholdspersonell og var på vei hjem fra jobb, trøtte og slitne stakkars. Og de to frekke jentene? De bestilte taxi og gikk av på neste stopp!

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Utveksling i Østen!

Det startet den 4. januar. Jeg hadde pakket i bilen og startet den lange turen fra Radøy til Kløfta. For de av dere som har litt hukommelse, husker kanskje at det var mye uvær og stengte fjelloverganger over nyttår. Jeg valgte å dra fredagen, for å ha noen dager å komme meg på plass i min nye midlertidige bopel. Det var dumt. Hardangervidda var stengt, så jeg kjørte mot Hemsedal. På veien stoppet jeg flere ganger og sjekket forholdene på nettet. Det så greit ut. Kom så til Voss og der ser jeg at også Hemsedalsfjellet var stengt. Jaja. Filefjell var åpent for kolonnekjøring, så jeg kjørte videre.

Uvær og dårlig sikt

Etter en stund sjekket jeg igjen. Jepp! Som magefølelsen sa; Filefjell var også blitt stengt. Med min flaks (ja, enten har jeg veldig flaks, eller veldig uflaks), så var min eldste søster og familien på hyttetur i Myrkdalen akkurat den helga. Så da var valget enkelt, de fikk seg et uplanlagt besøk. Etter en god natt søvn i stuen, kom jeg meg tidlig østover og fikk være med en kolonne over fjellet. Litt utpå lørdagen var jeg på plass på Kløfta.

Det hele begynte egentlig på høsten i fjor, da jeg bestemte meg for å bli student. Ja, er 39 år og har endelig bestemt meg for en utdanning! Sa opp min faste jobb og tok en sjans. (Ja, jeg savner alle de fine kollegaene mine der!)

Heldigvis for meg, er Lillestrøm i nærheten av Doc og Dask. Når jeg fortalte at jeg måtte leie hos de, hadde de ikke så mye de skulle sagt. Og som sagt, så gjort!

Funnet meg godt til rette i «Østen»

Nå har snart to måneder gått, og i slutten av mai skal jeg litt videre på min ferd. Tanken var at jeg skulle hjem igjen for å ha praksisperioden der, men nå havner jeg på Jæren istedenfor. Sikkert fint der også.

På disse månedene har jeg rukket å bli kjent med mange herlige mennesker, både på skolen og i nærmiljøet rundt her. Jeg har lært meg hvor det lønner seg å kjøre feil, og hvor det er mindre praktisk.

I tillegg har jeg fått solgt min elskverdige Mini Countryman (for å kvitte meg med lånet), og kjøpt meg en ny (eldre) Volvo. Jeg var litt skeptisk da jeg skulle å se på denne bilen. Jeg dro sørover mot Oslo og avtalte å møte selgeren i en parkeringskjeller (?!). Jeg sendte snap til de nærmeste og fortalte hvor jeg var på forhånd, i tilfelle krig! Det viste seg å være en hyggelig herremann og en flott bil. Jeg kjøpte den!

En liten detalj jeg ikke hadde sjekket skikkelig, var den berømte registerreima. Helt riktig… denne skulle vert skiftet for lenge siden. Doc tipsa meg om en hyggelig gjeng på Borgen som sikkert kunne bytte den. Jeg ringte og fikk en meget god pris, og en eksemplarisk service. Berthelsen Bil & Karosseri AS heter det der, og en mer smilende gjeng skal du leite lenge etter. Så nå har jeg en strøken Volvo S40 fra 2007, men ny registerreim og vannpumpe!
(Nesten like god som denne HER)

Takk til Berthelsen Bil & Karosseri AS for god og rask hjelp!

Sånn utover at det har vert noen travle uker, koser jeg meg. Tassen har vendt seg til at flokken nå er på 3 stk tobeinte, og han maser like mye på meg som de to andre her i huset.

Jeg kommer tilbake med et innlegg litt seinere. Da skal jeg ta for meg hvordan det er å bo i samme hus som disse her, i detaljer!

– Klem fra leieboeren!

Vi glemte alkoholen i helga!

Sist helg var jo Doc på firmatur til Praha, og leieboeren hadde solgt en bil og kjøpt en annen. Derfor hadde eg og leieboeren planlagt en liten feiring, vi kjøpte oss hver vår Breezer og masse godteri som vi skulle kose oss med. Vi fikk også besøk av familie fra ville Vestlandet, så det ble både taco og hjemmelaga pizza disse dagene. Mye godt og god stemning altså.

Vi skulle jo ha de Breezerene til maten fredagen, men eg gikk mer eller mindre å venta på tlf fra Doc. Han ble jo innlagt torsdagen, og eg var jo litt urolig. Heldigvis ble han skrevet ut fredagen, men han var ikke akkurat i toppform. Selv om det ikke var en dritt eg kunne gjøre med saken, hadde eg bare ikke lyst på noe rusbrus da. Rart med det, hvordan litt bekymring kan styre en.

Lørdagen skulle vi prøve igjen med kald Breezer til maten, men det var liksom bedre med Pepsi max. Så skulle vi ha de til snacks og film, men leieboeren sovna og eg glemte det. Hadde jo kald og frisk Pepsi max til sjokoladen, så disse Breezerene ble stående igjen i kjøleskapet enda lenger.

Njuter lillelørdag!

Nei, vi har nok ikke noen karriere som alkoholikere når vi glemmer rusbrusen flere dager. Satt i sta og funderte på om eg har blitt gammel og gretten, når eg ikke gidder kose meg med rusbrus i helga uten at det er fest. Da slo tanken meg, det er jo lillelørdag i dag! Kanskje vi kan nyte de i kveld? Jepp, og sånn blir det! Doc har gått ut i jacuzzien, så nå sitter eg og leieboeren i sofaen og nyter hver vår Breezer fullt ut midt i uka. Skål for lillelørdag!

Eg vet om ei jente

Eg vet om ei jente på 6 år som var redd hun var tjukk fordi ei anna jente i barnehagen hadde så mye slankere hals. Hun begynte å spise mindre en periode, og likte plutselig ikke noe mat for en kort periode.

Eg vet om ei jente på 7 år som ble mobba fordi hun gikk med boots. Jenta brydde seg ikke så mye, for venninna hadde også boots. De hadde jo alt gått i boots i nesten to år.

Jente 4 år med briller

Eg vet om ei jente på 8 år som ble erta fordi hun hadde briller, men hun kunne ikke slutte å bruke briller for da ville hun ikke se noe. Hun har brukt briller siden hun var 4 år.

Eg vet om ei jente på 10 år som ble mobba fordi hun likte countrymusikk, det var jo bare gamlinger som hørte på det.

Eg vet om ei jente på 13 som gikk fra å være «brilleslange» til å bli «linselus» da hun endelig fikk prøve linser. Det hjalp ikke å bytte ut brillene.

Eg vet om ei jente på 14 år som har blitt erta for klesstilen og musikksmaken, det var for harry. Mange hadde noe å si på at hun ikke fulgte moten, hun valgte nemlig Levi’s og boots fremfor MissSixty og Buffalo.

En ting kan eg garantere, INGEN av disse jentene er oppdikta, for alle de ovennevnte er meg. Jenta på 6 år som var misunnelig på den slanke jenta hadde ikke sett på opererte bloggere. Hun reagerte bare av menneskelig natur på at noen var penere, for det er normalt av mennesker er forskjellige, og det er normalt at barn og unge vil bli penere, selv uten bloggere som forteller oss hvordan vi skal være.

Jente 7 år med dongeriskjorte og Levi’s bukse

Da eg gikk i boots i første klasse hadde eg alt gått i boots i to år, og eg likte det, eg synes det var tøft. Da eg var 7 år skjønte jo ikke eg poenget med å kle meg i noe annet bare fordi noen andre synes det var tøft. Når de andre elevene skjønte at eg ga blanke prøvde de en ny taktikk, da ble eg brilleslange. Dette var nok litt sårt, for briller var jo ikke et valg eg hadde, det var noe eg måtte ha.

Da eg var 10 år ble igjen noe nytt forsøkt, da var det musikksmaken min som skulle få gjennomgå. Da ga eg litt opp på en måte, eg tenkte det kunne være det samme. I en musikktime hvor vi skulle få spille våre favorittlåter fyrte eg på Carlene Carter for hele klassen, og de fleste skjønte fort at eg dreit i hva de sa.

Så kom tida da eg begynte på ungdomsskolen. Nå mente optiker at eg var gammel nok til å få prøve linser, og eg var hoppende glad, for da kunne ikke noen kalle meg brilleslange lenger! Vel, når eg stolt gikk på bussen til skolen den første morgenen med linser, da var det et dass som ropte «linselus» så hele bussen hørte det. Selv om linsene klødde litt, og stort sett bare var knotete å bruke, valgte eg å fortsette å gå med de i to år på trass, før eg gikk tilbake til briller.

I en alder av 14 år hadde eg altså blitt hakka på for det meste, men det var aldri mer en 4-5 personer som var opptatt av hva eg kledde meg i eller hørte på. Men nå begynte det altså igjen. Eg hadde fått ei MissSixty bukse av muttern til en bursdag eller jul eller noe sånt, og tenkte eg skulle teste dette motegreiene. Da var det ei som ropte ut (samme dass som kalla meg linselus tidligere), ja hun passa på å rope så eg skulle høre det; «Har dere sett den nye stygge buksa til MissSixty eller, den hadde eg aldri vist meg i blant folk!». Ja det var akkurat den buksa eg hadde.

Litt oppgitt valgte eg å gå tilbake til min favoritt Levi’s, og da det igjen var gale, da spurte eg muttern om eg kunne få litt mer westernklær. Eg hadde bestemt meg, eg var harry, men eg skulle eie det! Det endte med at eg arva et par boots av ene søstra mi og fikk ei beltespenne med traktor av fattern. Kledde meg opp i dette, Levi’s og rutete skjorte, og gikk rakrygga på skolen dagen etter. Når noen sa eg var harry ga eg de tommelen opp, eg var i det minste harry med stil! Etter det var det bare hun ene som fortsatte, hun skjønte dessverre ikke at hun bare dreit seg ut, men det skjønte eg.

Eg har alltid vært ei «farmers daughter“. Mine første boots fra eg var 5 år.

Saken er den at på denne tida fantes det ikke bloggere som fortalte hva vi skulle gå i. Eg var heller ikke noe «fattig» i klesveien, for eg ble til og med kalla bortskjemt når eg kom i Adidasklær i gymmen. Mobbere finner dessverre bare nye veier etterhvert som tidene forandrer seg, og det blir for dumt å skylde på alle andre hele tida.

Eg kan takke hele familien min for at eg ikke lot det gå inn på meg. De lærte meg å alltid være den eg selv var trygg på å være, og gjorde meg sterk nok til å ikke la noe gå inn på meg. Å stå for den eg eg. Eg selv har aldri sett på dette som mobbing, det var bare noen som prøvde å erte meg.

Da flyttelasset mitt tok fyr!

Før eg flytta til Østlandet bodde eg mange forskjellige steder, eg klarte liksom aldri å slå meg helt til ro blant fjord og fjell, selv om det er hva eg savner mest her i øst. Eg prøvde både by og bygd, men intet var godt nok. Da det åpna seg en jobbmulighet i indre Sogn bestemte eg meg for å ta sjansen, så eg fikk leid meg et hus i Lærdal. Der rakk eg og hunden Gizmo å bo i ca et halvt år før eg gikk lei. Altså Lærdal er bare et veikryss, og den ene puben ble etterhvert stengt ned, det var ikke håp for en oversosial person som meg.

Om du har sett på Frikjent på TV2 husker du kanskje SolarTech? Vel, den fabrikken heter egentlig Norsun og var min arbeidsplass. Eg tok en prat med ledelsen der, og vi avtalte at eg kunne gå så fort eg klarte å løsrive meg fra leiekontrakten på huset. Det var jo hyggelig. Men da eg prata med husverten den torsdagen, ble vi enig om at hvis eg klarte å være ute innen førstkommende mandag skulle eg få tilbake depositumet. Da var det bare å engasjere hele familien i hasteflytting, og på Norsun hadde eg min siste dag.

På grunn av et innbrudd hvor PC og harddisk ble tatt i 2011, er dette eneste eksisterende bilde av meg fra min tid i Lærdal i 2008/2009

Eg reiste hjem den fredagen med det lille eg fikk plass til i min gamle S40, og ba pent om hjelp til resten. Søstra mi (som i dag er leieboer hos oss) fikk låne bil og henger av pappa, og lørdagen kjørte vi de fire timene det tok hjemmefra og opp til Lærdal. Pappa hadde en Nissan Terrano på den tida, så vi fikk plass til utrolig mye i bilen. Søstra mi fikk til og med brife med ryggeteknikken sin, som var noe klønete, og etterhvert fikk snudd både bil og henger. Møblene fikk plass på hengeren, men for å unngå å ødelegge de med stramme stropper plasserte vi dyner og puter innimellom der. Vi tok et overblikk og vaska ut huset, før vi vendte snuten nedover igjen.

Dette gikk jo vel og bra det, da vi kjørte inn i Lærdalstunnelen tente vi oss hver vår velfortjente røyk. Ja selv om vi hadde lovd å ikke røyke i bilen til pappa. Med musikken på fullt med Garth Brooks sin Standing outside the fire, kasta vi sneipene ut vinduet og grylte med for full hals! Søstrene sisters på roadtrip vettu. Lite skjønte vi da vi så det lyste opp bak oss. Med hjerte i halsen og økende panikk fikk vi stoppa ved det første blå lyset i tunnelen, og kasta oss ut av bilen! Det brant på hengeren! I mangel på en sånn HER, fata søstra mi tak i puten som var i full fyr, og fikk revet den av hengeren. Der lå det en svidd sneip. Ikke røyk i bil med åpen henger bak…

Resten av møblene så hel og fin ut, så vi kunne kjøre videre. Men om du så en halvveis oppbrent Høye dunpute i Lærdalstunnelen januar 2009, da var det nok min. Og toppen av kransekaka? Det depositumet har eg aldri sett noe til, så hele denne hasteflyttinga var forgjeves!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top