Hever ene øyenbrynet!

Dagen i dag har egentlig vært som de fleste andre mandager, bare med unntak av litt knasing i nakken hos kiropraktor. Vil tørre å påstå at eg øyner en ørliten bedring alt. I helga var det flere ganger at eg glemte øresusen helt, ergo den har vært mindre forstyrrende. Foruten en liten tur på butikken i dag har det vært lite spennende her, det eneste eg kan melde om må være min undring over folk som ligger i 50-60 i 80 sona, og brenner i fra meg når vi kommer inn i 60 og 70 soner. Merkelig, de vet vel ikke hva et oppheva-skilt er for noe.

Ikke at det plager meg da, men det er tydelig forskjell på bryna. Øye er i alle fall ikke blått lenger!

Ellers kan eg jo alltids skrive hjem om dette øye mitt da, blåfargen er nå offisielt helt borte, og igjen sitter der bare et lite arr. Faktisk så er eg meget fascinert over at hver gang eg tryner, så er det utelukkende venstre øyenbryn det skal gå ut over. Det er jo ikke akkurat første gang eg har fått briller klistra inn i skolten, ser du nøye nok på det nederste bilde vil du faktisk kunne skimte minst tre arr.

At disse søte brillene kunne sette merke som fortsatt er der 33 år etter! Jada, har selvsagt tatt vare på mine første briller!

Første gang var eg fire år. Eg og leieboeren løp frem og tilbake på gården hjemme, som unger gjerne gjorde når de kjeda seg før. Uten at eg hadde fått det med meg hadde pappa satt opp linje (strømgjerde, bare uten strøm) for å få hjem kyrne på ettermiddagen, og eg løp rett på, snurra rundt et par runder, før eg deisa i bakken med nebbet først. De brillene hadde en sånn fin sommerfuglpynt som på daværende tidspunkt satt fast midt over øye. Overlevde! Var lov å slå seg før i tida.

Oppe til venstre her er et lite halvrundt arr pluss ett som man ikke ser i brynet, begge fra samme vedkubben, midt over øyenbryn er arret etter sommerfuglen, og det røde fra glattisen på Skasenden for to uker siden.

Andre arret er mer inn mot midten over nesa, og ett skjult i brynet, i tillegg ett på nesa, men det er gjemt bak brillene. Det var for 10-12 år siden, at eg skulle ut og hente ved. Hadde sånne beige catsko med lange lisser og store løkker, og selvsagt et par hemper til å tre disse i oppover. Du skjønner hvor vi skal? Ei løkke fra én sko hekta seg i hempa på andre skoen, og eg stupte! Det siste eg så før det ble mørk var en stående vedkubbe. Den gang overlevde brillene, men da fikk tre kutt i fjeset og ett i stoltheten.

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Traumatisk barndomsminne!

Siden det har vært en fryktelig innholdsfattig mandag tenkte eg å fortelle om noe som skjedde for mange år siden. Du husker kanskje leieboeren som bodde her mens hun studerte? Ja, det er søstra mi, og vi har gjort mye rart opp gjennom årene. Denne historien eg nå skal fortelle hente når eg var rundt 10, og da var vel leieboeren rundt 14 tenker eg.

Vi kjeda oss litt, og hadde på ett eller anna vis fått tak i noe penger, så hun kom med forslaget å stikke og kjøpe pommes frites. Var ikke stort mer penger enn det nei. Når mine eldre søstre ville ha meg med på noe var eg alltid klar, kult å få henge med de vettu!

Blir vel det mest tidsriktige bilde eg kan oppdrive av oss.

Det var bare ett minus, eneste sted på Radøy som hadde ordentlig pommes frites på den tida var gamle meieriet i Bøvågen, det var ombygd til pub og restaurant, og for å komme dit måtte vi sykle en vei gjennom tett skog. Alle nord på Radøy har nok på et tidspunkt i livet frykta Bømarkane.

Bort gikk det fint, var jo dagslys og det hele, og sikkert ikke mer enn ei mil tenker eg. Pommes frites’n var knakende god med grillkrydder og ketchup. Det var da vi skulle sykle hjem at spenningen steig. Vi nærma oss skogen, og skumringen kom sigende litt for fort.

Da hørte eg ei forferdelig gauling bak meg. Snudde meg for å se hva det kunne være, og det var bare leieboeren som mente at synging ville skremme bort alle blotterne i skogen. Jepp, eg var yngst, men eg tror aldri eg har ledd så mye verken før eller etter! Blottere faktisk! Dessuten, ingen i vår familie kan synge, så om det hadde vært blottere der, ja da hadde nok de fått fart på seg! Skal også nevnes at latteren min var nok noe nervøs, for selv trødde eg i rekordfart livredd for hjort, og nå blottere i tillegg!

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Mamma, pappa og NAF enige!

I dag er det egentlig fryktelig lite å melde om, foruten minusgrader da vi dro på jobb i morges, hundedritt på buksa etter at Tassen rista seg på siste do-tur, og soving i halve ettermiddag, er det intet nytt å skrive hjem om. Derfor tenkte eg å fortelle en historie om dag eg virkelig bæsja på leggen og kjøpte katta i sekken så både muttern, fattern og NAF fikk sjokk.

At eg ikke lærer. Når Tassen har danglebær på tur må man holde avstand i tilfelle risting!

Eg var vel rundt et par og tjue maks, og hadde funnet drømmebilen på nettet. Eller det vil si; en liten forhistorie er nok på sin plass her. Da man er 16 år starter lærekjøringa begynner man lett å tenke på drømmebiler. Mens alle andre sikla på Porsche og BMW var jo eg det harry utskuddet eg alltid har vært, og hadde Volvo i tankene. Samtidig tenkte eg at en dag skulle eg kunne krysse av både amcar, cab og sportsbil på lista mi.

Nå hadde eg funnet en slags blanding av disse tre, trodde eg. Fikk med ei venninne og stakk til Toten, endte så opp med å kjøre hjem i ei 64 modell Boble cab, ombygd til amerikansk roadster, til den nette sum 60 høvdinger! Den var jo svintøff, og det var jo tre i en dette, røverkjøp! Eneste minus var at den mangla varmeapparat, så det var heftig over Filefjell en litt for tidlig vår på 2000 tallet.

Hvorfor ikke ta et bilde da eg likevel stoppa i Lærdalstunnelen!

Bobla gikk som ei kule, speedometeret var oppi 120! Eneste som var litt rart var det vogntoget som holdt samme fart. Da eg stoppa og slapp forbi i Lærdalstunnelen var det ikke vare ett, men fem vogntog. Og den plata som viser «din fart» knuste drømmen om at dette kunne være sportsbil, for da eg fikk den opp i 120 igjen viste den plata 69 km/t.

Neste utfordring skulle bli at den plutselig stoppa i underbakke, da måtte eg bare helle litt bly på tanken, så kunne eg fortsette. Det hadde tatt seks timer til Toten, og da eg nærma meg hjemme hadde det passert ni timer. Siste utfordring skulle bli da eg møtte vogntog på Nordhordlandsbrua og taket blåste av, så eg lagde kø da eg stoppa for å hente det.

Det var jo spotrsstyling i det minste!

Muttern og fattern var ikke hjemme da eg kom hjem, så eg benytta sjansen til å rydde garasjen og parkere der. Hadde nok ikke stått en bil der siste året før dette, så fatteren var regelrett sjokkert når det var rydda. Muttern var mer sjokkert over dattera som hadde reist så langt for å kjøpe en så gammel bil, for så å kjøre den hjem over fjellet i all slags vær.

Begge synes jo bilen var stilig, men etter nærmere befaring mente de eg burde ta en NAF test på den. Greit, fatteren ordna det for meg, og det viste seg at her var det mye feil og mangler, veldig mye! Det var så ille at NAF ba meg anmelde selger for drapsforsøk ettersom han lot meg kjøre fra Toten til Radøy i denne Bobla.

Hadde bilen på grava hjemme for å titte under, der var det ikke mye igjen… Bra langt i fra, men langt i fra bra!

Vel vel, enden på visa var at muttern og fattern tok affære, de fikk Bobla på henger, kjørte til Toten og fikk pengene mine tilbake for den. Det ble to morsomme mnd med en artig bil da, men moralen her er; har du ikke peiling – ikke kjøp bil uten å ha med noen med peiling!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Derfor havna eg på Østlandet!

Denne uka skjer det fryktelig, ja faktisk helt ekstremt lite. Fantastiske ingenting, som forsvaret sier. Bare magen som overrasker innimellom, men det stoppes med disse HER. Derfor tenkte eg det kunne passe med en liten historie. Vi får jo ofte spørsmål om hvorfor en stril havna på Østlandet, hvordan eg takler det, og hva eg savner fra ville Vestlandet.

Eg har flytta litt rundt i voksen alder, på jakt etter lykken. Kan vel med en gang si at begge mine adresser innenfor bergen kommune ble rimelig kortvarig, selv om de var helt på utkanten. Det var for nære by’n, og det var for mye folk.

Fra min tid i Lærdal

Men da ei venninne flytta til Sogn og Fjordane ble vi enige om at denne urolige sjela mi skulle søke jobb og flytte etter. Og jobb ble det på en solcellefabrikk, så eg måtte da selvsagt si opp min stilling på smelteverket til Rolls Royce i Åsane, fant fort et hus eg kunne leige i Lærdal, og så var alt klart! Mens eg bodde der ble eg kjent med en gjeng på Østlandet, det var jo ikke mer enn fire timer i bil for å bli med de på fest.

Lykken varte dog kort i Lærdal, da den kommunen stort sett bestod av et veikryss og en tunnel. En mellomting ville nok passe meg bedre, så i påvente av en god ide flytta eg hjem til Radøy – den grøne øya. Pussa så opp kjelleren hos muttern og fattern og lagde leilighet der, men her ble eg bare i to mnd før eg flytta over til en i den gjengen på Østlandet. Han hadde tross alt lovd gull og grønne skoger.

At han var en cowboy kan betviles, men han likte USA og countrymusikk. Det holdt for meg i starten, men så gikk eg nok på en real smell. Skjønte etterhvert at vi fungerte ikke sammen, nei der skulle han fungere og eg adlyde. Dette var verken gentleman eller cowboy, ingen gull, og i alle fall ikke grønne skoger, så eg kjøpte leilighet uten å si noe, og kunne flytte lykkelig for meg selv tre år seinere. Ja etter litt om og men, rusk og rask, men desto mer lykkelig singel.

Det stod vel bare om tid før det bare plutselig skulle bli oss!

God jobb hadde eg fått, og i tillegg blitt kjent med masse folk på Østlandet, så det var ingen tvil om eg skulle fortsette å bo her. Brått ble eg med på innspilling av en noget rølpete TV serie, hvor Doc også var med, vi likte overhode ikke hverandre, og resten av historien kjenner dere vel?

Noe av det beste eg vet, men det blir litt for sjelden…

Kløfta vs Radøy, eller Øvre Romerike vs Nordhordland, det kan ikke sammenlignes. Nordhordland har sjøen, familien og venner som eg savner fryktelig mye, men samtidig er stedet som en ballong hvor Nordhordlandsbrua er tuten. Det er langt å kjøre til alt. Eg fikk nesten klaustrofobi av å bo der, bare havet var åpent. Mens her på Kløfta er det helt fritt, og vi har mange veivalg. Og så har eg svigerfamilien her, de har eg virkelig vært heldig med! Her har eg virkelig funnet roen.

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Beste minner fra bryllupet!

Dette hadde vel kanskje ingen av oss sett for seg, ikke familien heller til å begynne med! Men vi har altså vært gift i fem år i dag. Både Doc og meg hadde sterke meninger om hva vi ville, i utgangspunktet hver for oss. Verken Doc eller meg skulle noen gang inngå noe ekteskap. Rart hva tilfeldighetene klarer å få til gitt, her er vi fem år etter, fortsatt lykkelig gift. Her har vi samla noen morsomme, fine og spesielle minner fra bryllupet.

Vi gifta oss i boots ja, og kjolen min var skreddersydd i USA, i Realtree snow camo.

Vi ble et par våren 2014, (lang historie i en setning) etter et brannsår og ei flaske Jack. Da Doc fortalte til sin mor en gang i 2014 at han skulle gifte seg, svarte hun «Vi får nå se da». Da eg fortalte det til min mor var svaret «Er det han der Ola Doc?». Etter hvert begynte de jo å få troen på oss, og bryllup ble det i 2015, et stilfullt flott cowboybryllup på Nes kirkeruiner.

To av mine fine tantebarn stilte opp som brudepike og brudesvenn, og pappa førte meg til alters

Dagen derpå var nok Doc sliten etter festen. Han skulle takke min far for dagen som hadde vært, og han valgte disse orda «Var artig dette, men neste bryllup blir nok mye mindre». Du kan tro pappa ble lang i maska, men tok raskt spøken til sin nye svigersønn.

Ett av favorittbildene av oss og forloverne våre

Noe av det fineste med hele bryllupsdagen var at Doc si datter, som er bare fem år yngre enn meg, spurte om hun kunne få lov å kalle meg mamma. Joda, hun hadde mer enn smakt på vinen, men eg ble likevel rørt.

Største flausen må vel være at vi begge kom noen minutter for seint fordi vi satt på dass. Eg med crohnsen og han uten galleblære.

Ble mye latter av denne presten!

Det morsomste var uten tvil presten, han var jo reine standup komikeren som tulla og vitsa gjennom hele vielsen. Han var en flink prest som følger tida og tilpasser seg sitt publikum, og så spilte han trekkspill, djevelens instrument som han kalte det.

Det beste var jo at vi ga hverandres ja. Og da sa presten «Nå kan dere kline!», og det gjorde jo vi, så presten måtte avbryte oss, «Ja det holder nå, dere får spare litt til i kveld da!»

Fantastisk kake!

Og bryllupskaka da, den var jo helt i vår gate, skikkelig flott, og med baileysfyll. Der var det til og med tatt med at eg satt meg fast med gamle Forden, og at vi elska bygdelivet. Helt topp.

Bryllupsreisen var tre uker i USA, vi besøkte seks stater, og ble kjent med mange lokale bygdefolk. Kjørte rundt i sørstatene og opplevde alt fra litt småskumle ting, til det å leve luksus på Hilton Hotel. Countryfestival i Nashville, VIP omvisning på Jack Daniels Destillery, og Graceland var noen av tingene vi opplevde.

Elsker deg fortsatt Doc!

Til slutt vil eg bare si at eg fortsatt elsker deg Doc, like mye som da, om ikke mer. Du er det rareste, morsomste og ikke minst det beste som kunne skjedd meg. Selv om vi er litt uenige av og til, så er vi nok likevel mer enige enn de fleste andre par. Og en bedre svigerfamilie må man leite lenge etter, der har eg følt meg velkommen fra første dag. Glad i dere hele gjengen!

 

Bryllupsbildene er tatt av

Fotograf Monica Nysveen.

Mitt seriøst dummeste bilkjøp!

Eg har alltid vært bilinteressert, selv om man kanskje ikke skulle tro det med den shabby 249’en eg hadde som første bil. Den var da god selv om den hadde sine kosmetiske feil, kunne fint hatt en lignende igjen. Eg har jo alltid sagt at det må være svensk eller amerikansk når det kommer til bil. Er da kvalitetsbevisst!

I min skjøre ungdom hadde eg tre drømmer, det var å eie en tøff amcar, en cabriolet, og en gammel veteran. Satt dag inn og dag ut og titta på finn.no og drømte meg bort i biler eg aldri kunne fått råd til. Men så hendte det noe en dag. Eg hadde utrolig nok ordna meg fast jobb, var vel rett over 20 år, og trodde eg nå var skikkelig voksen og ansvarsfull. Der dukka den opp, bilen som hadde alle tre ønsker i ett!

Riktig så stilig da!

Eg ringte på annonsa, fikk med meg ei venninne, og reiste fra Radøy til Toten for å hente denne. Det var jo bare en seks timers kjøretur. Litt i overkant ivrig sjekka eg ikke bilen så nøye, men bra stolt da eg klarte å prute den ned noen høvdinger. Alt gikk litt fort i svingene der, og venninna som var med hadde jo ikke lappen. Så gamlebilen måtte parkeres hos noen bekjente i nærheten, henta den et par dager seinere.

Rart eg ble ivrig?

Vi kunne da glade og fornøyde starte på hjemveien i min nyinnkjøpte bil, som var en 68 mod VW Boble ombygd til amerikansk roadster! Den var både veteran, cabriolet, og på en måte litt amcar da.

Turen begynte bra den, men det skulle fort bli verre. Det var ikke varme i bilen, og taket var bare en kalesje med trykkpatenter over frontruta, så det trakk jo godt inn. På vei opp Filefjell måtte vi ta en pause, vi holdt på å fryse løsunger på oss. Dette var jo i mars, og da finnes det ikke mye lunk i fjelluften.

Etter innkjøp av luer, hansker, skjerf og pledd kunne vi omsider fortsette. Ene patenten spratt opp hele tida, så det var liksom alltid en liten trekant som var åpen på passasjersida. Dette var egentlig ikke noe problem så godt kledd som vi var, men da vi møtte på en ulv på veien var vi ikke høye i luene. Kunne ikke kjøre fort heller, for her var det mye snø, og eg kjørte på veldig breide sommerdekk.

Foruten et lite motorstopp gikk resten av fjellovergangen fint. Det var ikke før eg kom i Lærdalstunnelen at eg fikk det neste sjokket. I vognkortet sto det jo at bobla hadde en 1600 boxer, og det føltes jo som vi kjørte skikkelig fort. Synes jo det var litt rart å ha et vogntog helt på fangeren da speedometeret viste 120 km/t, tenkte at sjåføren måtte ha kødda med fatrssperra. Men neida.

Måtte jo ta bilde da eg stoppa i tunnelen!

Plata som viser «Din fart» lyste opp med hele 69km/t på full gass. Passe forfjamsa svingte eg av i det ene opplyste rommet i tunnelen, og intet mindre enn fem vogntog passerte og tuta som takk.

Neste overraskelse skulle komme på Nordhordlandsbroen, den ble mye mer pinlig. Oppå toppen før man kommer ned på selve flytebroen blåste det litt, så da eg møtte et vogntog ble det så sterk vind at taket blåste av. Eg måtte dermed stoppe for å hente taket mens køen vokste, og nå var eg så pass nærme hjemme at det høyst sannsynlig var mye kjentsfolk i denne køen. Rødsprengt i trynet fortsatte eg siste tre mil hjem, med taket i baksetet. Hadde da brukt ni timer fra Toten og hjem!

Endelig hjemme!

Etter å ha hatt denne bilen noen måneder, med mye cruising, tenkte fatteren at det kunne jo være greit med en NAF test på denne gamle kjerra. Vi visste jo ingen ting om hvem som hadde bygd den om, fantes ikke andre papirer enn vognkortet.

Hos NAF tok det ikke lange tida før de ba meg anmelde selger for drapsforsøk. Ja dette er helt sant. Bunnplata, som skal være bærende konstruksjon, var nesten borte, bare litt rust var igjen. Skjermene hang bare i lakken, og den 1600 boxeren var bare en halvråtten 1300 +++ Da snakker vi katta i sekken!

Med god hjelp fra mutteren og fatteren fikk vi levert tilbake bilen, heva kjøpet og pengene tilbake på bok. Men det viktigste, en heftig erfaring rikere! Har du kjøpt katta i sekken før? La oss få høre om det så vi kan være flaue sammen!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Eg kjørte fra politiet!

Nå har vi blogga i snart 6 år, og denne bloggen har vi hatt i litt over 3 år, HER er faktisk vårt første innlegg på denne bloggen. Når man har holdt på så lenge, er det ikke alltid like lett å huske hva vi har fortalt om og ikke. Men i gårsdagens innlegg lovde eg et eget innlegg om hvorfor eg ble kalla Speedy Gonzales i russetida, og det får du her.

Siste året mitt på videregående, i 2004, kjørte eg en (nesten) strøken hvit 87 mod Volvo 240 GLE. Den gikk ganske greit, og eg brukte faktisk sånne HER når eg kjørte, så sant det var strøm nok til å starte da. Noen døpte den «startkabelen» fordi eg titt og ofte var innom lærerværelset for å låne nettopp startkabler. Dynamoen var vel egentlig det eneste som svikta, bilen var ellers meget bra.

Klarte faktisk å rote frem et gammelt bilde av 240’en, var jaggu god bil det

Da eg alltid har vært et B-menneske rakk eg jo sjelden skolebussen, så lønn og stipend gikk ofte med til drivstoff. Bilen brukte jo 1,2 liter på mila, og det på fin kjøring, så budsjettet var stramt. Likevel ble det da til at eg tok «goførtien» til skolen nesten hver dag. Det gikk jo stort sett greit det, og av og til hadde eg passasjerer som også hadde mistet bussen. Eg bodde på Radøy, og skolen var på Austrheim, ca 15 minutters kjøring. Volvoen rakk å bli godt kjent i bygda, alle visste hvem som kjørte den hvite 240’en som mangla ei pyntelist. 

Så var det en morgen eg var litt ekstra seint ute, og la meg bittelitt over grensa. Havna jo selvsagt fort bak ei sinke som lå i 70 i 80 sona, men kom liksom ikke forbi. Bilen fremfor kjente eg for så vidt igjen, det var jo gamle sivilbilen til lensmannen i bygda. Visste jo at den nylig var solgt, det var sånt som ungdommen fikk med seg raskt. Da var det jo ingen fare. 

Da eg nærma meg brua fra Radøy til Austrheim gjorde eg meg klar, for midt oppå brua der er det nemlig god sikt flere km fremover. Det var klart. Eg gira ned og brente forbi den nylig solgte sivilbilen, og ga gass videre. Kunne jo ikke komme for seint til skolen vettu! Noen km lenger frem, det var da eg oppdaga det i bakspeilet. Føreren av den andre bilen var pokker meg lensmannen, og han holdt jo nesten følge med meg. 

Lite skjønte eg, og trodde det med salg av sivilbilen bare var et rykte satt ut for å ta flere på veien, og bremsa dermed ned i tillatt hastighet. Da eg kom til krysset ved skolen, sto kollegaen av lensmannen, med blålys og det hele og vinka meg inn. Der sto eg med halen mellom beina, mens alle skolebussene, lærerne og elever ellers passerte med store øyner. 


Fikk beskjed om å komme innom lensmannskontoret i storefri, for de ville jo ikke la dette gå ut over skolen. Lydig som eg var, stilte eg opp, kanskje ikke så høy i russehatten. Lensmannen var først og fremst imponert over hvor bra 240’en min gikk, før han gikk over til å prate om straff. «Eg lå i 140 og du dro i fra. Men vi må trekke fra noen km på margin. Nei skit og, vi skriver 90, så slipper du prikk, nyt russetida, og hils far din!» Og med det ble mitt russenavn Speedy Gonzales enstemmig avgjort av all medruss.

 

 

TikTok / Insta / Snap

Frekke jenter på nattbussen

Kom på en historie her en dag, som eg har litt lyst å fortelle dere. Det er maaange år siden, så eg hadde nesten glemt at det i hele tatt hadde skjedd. Saken er at da eg kom til å tenke på det for noen dager siden ble eg faktisk litt stolt over meg selv. Tror eg var rundt 20 år da dette skjedde, så det er altså 15 (FEMTEN?? Helsiken eg er gammel!) år siden.

Selv om eg bodde på Radøy på den tida reiste vi jo til Bergen for å gå på pub, det var ca en times kjøring en vei. Nattbussen gikk halvveis hjem igjen, men vi hadde alltid sjåfør resten av veien. Det fine med å dra helt til Bergen på pub er at nachspielet er unnagjort på vei hjem igjen. Meget praktisk sånn sett.

Dette var ikke den turen, men fra et typisk vorspiel i bil på vei til by’n på ca samme tida

Det var ofte at det skjedde forskjellig på nattbussen da, mange fulle og slitne folk ender gjerne i munnhuggeri. Dette eg skal fortelle om nå var en sånn episode. Husker ikke helt hvem eg var ute med, men la oss kalle henne V (for venninne). Eg og V hadde ei flaske på innerlomma, og vi satt oss het bakerst. Godt i farta satt vi og sang og lo, hadde det skikkelig artig for oss selv der.

På setene ved bakdøra hørte vi plutselig høye stemmer. Vi skjønte at noe var på gang og ble nysgjerrige, så vi satte oss litt nærmere. Det gikk ikke lange tida før vi fikk med oss hovedproblemet i diskusjonen, noe som provoserte meg kraftig!

Der satt det nemlig to jenter og erta og mobba to mørkhuda jenter, nettopp for hudfargen. Det var ufattelig stygge ting som ble sagt, hvilket eg ikke vil gjenta nå. Dette var ordbruk vi overhode ikke var vant til, så til og med eg ble satt ut skikkelig. Men en ting er sikkert, eg klarte ikke å bare sitte å se på at dette skjedde.

Det første eg la merke til var at hun som var verst i kjeften var platinablond med en ca 10 cm langsvart ettervekst, og nei det var ikke mote, dette var mange år før frisørene begynte med hombresveis. Eg gikk bort til henne og sa rolig «Før du kritiserer andre for utseende og hudfarge, burde du kanskje fått fiksa den der etterveksten din. Du ser ikke ut som ei fruktkorg selv, og burde kanskje holde kjeft, for du driter deg skikkelig ut nå.»

Hele bussen klappa, mobberne ble stum, og de to mørkhuda jentene ga meg klem og takka meg. De jobba som renholdspersonell og var på vei hjem fra jobb, trøtte og slitne stakkars. Og de to frekke jentene? De bestilte taxi og gikk av på neste stopp!

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Utveksling i Østen!

Det startet den 4. januar. Jeg hadde pakket i bilen og startet den lange turen fra Radøy til Kløfta. For de av dere som har litt hukommelse, husker kanskje at det var mye uvær og stengte fjelloverganger over nyttår. Jeg valgte å dra fredagen, for å ha noen dager å komme meg på plass i min nye midlertidige bopel. Det var dumt. Hardangervidda var stengt, så jeg kjørte mot Hemsedal. På veien stoppet jeg flere ganger og sjekket forholdene på nettet. Det så greit ut. Kom så til Voss og der ser jeg at også Hemsedalsfjellet var stengt. Jaja. Filefjell var åpent for kolonnekjøring, så jeg kjørte videre.

Uvær og dårlig sikt

Etter en stund sjekket jeg igjen. Jepp! Som magefølelsen sa; Filefjell var også blitt stengt. Med min flaks (ja, enten har jeg veldig flaks, eller veldig uflaks), så var min eldste søster og familien på hyttetur i Myrkdalen akkurat den helga. Så da var valget enkelt, de fikk seg et uplanlagt besøk. Etter en god natt søvn i stuen, kom jeg meg tidlig østover og fikk være med en kolonne over fjellet. Litt utpå lørdagen var jeg på plass på Kløfta.

Det hele begynte egentlig på høsten i fjor, da jeg bestemte meg for å bli student. Ja, er 39 år og har endelig bestemt meg for en utdanning! Sa opp min faste jobb og tok en sjans. (Ja, jeg savner alle de fine kollegaene mine der!)

Heldigvis for meg, er Lillestrøm i nærheten av Doc og Dask. Når jeg fortalte at jeg måtte leie hos de, hadde de ikke så mye de skulle sagt. Og som sagt, så gjort!

Funnet meg godt til rette i «Østen»

Nå har snart to måneder gått, og i slutten av mai skal jeg litt videre på min ferd. Tanken var at jeg skulle hjem igjen for å ha praksisperioden der, men nå havner jeg på Jæren istedenfor. Sikkert fint der også.

På disse månedene har jeg rukket å bli kjent med mange herlige mennesker, både på skolen og i nærmiljøet rundt her. Jeg har lært meg hvor det lønner seg å kjøre feil, og hvor det er mindre praktisk.

I tillegg har jeg fått solgt min elskverdige Mini Countryman (for å kvitte meg med lånet), og kjøpt meg en ny (eldre) Volvo. Jeg var litt skeptisk da jeg skulle å se på denne bilen. Jeg dro sørover mot Oslo og avtalte å møte selgeren i en parkeringskjeller (?!). Jeg sendte snap til de nærmeste og fortalte hvor jeg var på forhånd, i tilfelle krig! Det viste seg å være en hyggelig herremann og en flott bil. Jeg kjøpte den!

En liten detalj jeg ikke hadde sjekket skikkelig, var den berømte registerreima. Helt riktig… denne skulle vert skiftet for lenge siden. Doc tipsa meg om en hyggelig gjeng på Borgen som sikkert kunne bytte den. Jeg ringte og fikk en meget god pris, og en eksemplarisk service. Berthelsen Bil & Karosseri AS heter det der, og en mer smilende gjeng skal du leite lenge etter. Så nå har jeg en strøken Volvo S40 fra 2007, men ny registerreim og vannpumpe!
(Nesten like god som denne HER)

Takk til Berthelsen Bil & Karosseri AS for god og rask hjelp!

Sånn utover at det har vert noen travle uker, koser jeg meg. Tassen har vendt seg til at flokken nå er på 3 stk tobeinte, og han maser like mye på meg som de to andre her i huset.

Jeg kommer tilbake med et innlegg litt seinere. Da skal jeg ta for meg hvordan det er å bo i samme hus som disse her, i detaljer!

– Klem fra leieboeren!

Vi glemte alkoholen i helga!

Sist helg var jo Doc på firmatur til Praha, og leieboeren hadde solgt en bil og kjøpt en annen. Derfor hadde eg og leieboeren planlagt en liten feiring, vi kjøpte oss hver vår Breezer og masse godteri som vi skulle kose oss med. Vi fikk også besøk av familie fra ville Vestlandet, så det ble både taco og hjemmelaga pizza disse dagene. Mye godt og god stemning altså.

Vi skulle jo ha de Breezerene til maten fredagen, men eg gikk mer eller mindre å venta på tlf fra Doc. Han ble jo innlagt torsdagen, og eg var jo litt urolig. Heldigvis ble han skrevet ut fredagen, men han var ikke akkurat i toppform. Selv om det ikke var en dritt eg kunne gjøre med saken, hadde eg bare ikke lyst på noe rusbrus da. Rart med det, hvordan litt bekymring kan styre en.

Lørdagen skulle vi prøve igjen med kald Breezer til maten, men det var liksom bedre med Pepsi max. Så skulle vi ha de til snacks og film, men leieboeren sovna og eg glemte det. Hadde jo kald og frisk Pepsi max til sjokoladen, så disse Breezerene ble stående igjen i kjøleskapet enda lenger.

Njuter lillelørdag!

Nei, vi har nok ikke noen karriere som alkoholikere når vi glemmer rusbrusen flere dager. Satt i sta og funderte på om eg har blitt gammel og gretten, når eg ikke gidder kose meg med rusbrus i helga uten at det er fest. Da slo tanken meg, det er jo lillelørdag i dag! Kanskje vi kan nyte de i kveld? Jepp, og sånn blir det! Doc har gått ut i jacuzzien, så nå sitter eg og leieboeren i sofaen og nyter hver vår Breezer fullt ut midt i uka. Skål for lillelørdag!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top