Dette er IKKE greit!!

Ble oppriktig skremt i dag, fikk en ordentlig støkk, for å si det sånn. Men la oss ta det fra start. Vi deler mye på some (sosiale media) og blogg, og det fine der er at vi velger selv hva vi vil dele. Det kan være alt fra hverdagen vår til knalltilbud som DETTE. Vi deler litt sånn etter dagsformen, og hva vi faktisk driver med, og ikke minst; vi er ekte og ærlige. I det siste har formen min vært ganske så rævva, og dermed har det selvsagt blitt delt om dette.

I den anledning har veldig mange villet hjelpe med både tips og råd, hvilket i bunn og grunn er hyggelig. Noen går til og med litt lenger og spør og graver litt mer, når eg da ikke vil utlevere det som er personlig, så er det som oftest greit, og folk forstår. Vi alle bør vel ha skjønt nå at man ikke utgir personlig info på some? Hvem som helst kan lett utgi seg for å være andre, så når eg da blir bedt om å sende det mest personlige vi har, mitt person nr, da stopper samtalen med at eg takker nei til hjelp.

Måtte faktisk ut og ha frisk luft!

Det som skremte meg så mye i dag var at en person eg bare har snakka såvidt med på snap, uten å gi noe vesentlig info, plutselig ringte meg! Vedkommende har søkt meg opp på sin jobb, funnet all personlig info om meg, samt tlf nr! Hva i alle dager? Uansett hvor godt ment dette er, så har vedkommende invadert mitt privatliv kraftig, og det er sjukt skremmende å oppleve hvor lett det er å finne ALT om meg ut fra some! Tror neppe det er lov å gjøre sånt der vedkommende jobber!

Det var ordentlig ekkelt, og eg ble så satt ut at eg ikke visste hva eg skulle svare. Vedkommende oppfatta meg nok utakknemlig, men hvordan skal man egentlig reagere på sånt? Herregud altså. Som sagt, hvem som helst kan utgi seg for å være en annen person på some, så nå begynner eg faktisk å revurdere alle mine some. Må eg gjøre alt privat og slutte med bloggen eller? Greit at folk vil være hyggelig og behjelpelig, men det finnes da grenser!

 

Snap / Insta

Vi hadde en tyv på døra!!

Enda kaldere i morges, og enda mer frost på bilen. Men nå skal ikke dette bli enda en «episode» om været, eg har rast fra meg litt på snap i kveld, og lar det bli der. Med frisk luft i lungene våkna eg raskt og var klar for dagens dyst. Sånn foruten at det gikk bra på jobben i dag har det ikke skjedd kjempestore greiene her da, så la meg heller fortelle en vittig historie fra fordums tid.

Det var i de dager hvor undertegnede ikke hadde andre bekymringer enn hva skolesekken veide, og eg skulle få prøve et par ganger å være aleine hjemme noen timer om gangen. Det vil si, eg var ikke helt aleine, hadde venninna mi Veronica på besøk. Husker ikke hvor resten av familien var, men i alle fall ikke langt unna.

Siden eg ikke finner barnebilder av oss akkurat nå serverer eg et bilde fra noen år etter.

Veronica og eg var da stasjonert på rommet mitt, med en Amiga 600 hvor Giana Sisters (dataspill) skulle rundes for n’te gang over en pose TV-godt. Vi ante fred og ingen fare der vi satt som uskyldighetene selv, bare lo og fortalte skrøner, da Veronica plutselig skreik til! Hun hadde sett en person utenfor, på beite til kalvene bak huset, og var nå skremt opp. Selvsagt ble eg og skremt. Herregud, vi var bare 8-10 år!

Det stakk i oss begge da det like etter ringte på døra, og vi gikk arm i arm for å åpne. Utenfor sto ei eldre dame med bustete gult hår, litt merkelige klær, og ei stor skinnveske. Hun snakka så gebrokkent at det eneste vi skjønte var at hun ville inn, og hun ville ha bilen. Vi trudde det var en tyv! Som de livredde oppskremte jentungene vi var smalt vi igjen døra, vrei om låsen, og ringte mobiltelefonen til mamma og pappa.

Tok ikke mange minuttene før de var hjemme, og etter en rask beskrivelse av utysket satte pappa seg i bilen og kjørte på leiting. Da han kom hjem hadde han et flir om munnen, han kunne da ganske lattermild fortelle oss at det ikke var verre enn ei polsk dame som solgte bilder. Muttern brøt ut i latter og fikk stotra frem «dere to altså», og vi pusta letta ut. Men jaggu var vi redd den dama i flere dager etter!

 

Snap / Insta

Traumatisk sykkeltur!

Da vi satt og så på Young Sheldon på HBO i går kom vi inn på 90 tallet, og hva vi gjorde da. Eg nevnte at eg fikk en fancy voksensykkel med 18 gir og greier på den tida, tror det var til 10 årsdag eller kanskje før det. Doc synes det var hysterisk morsomt, for han hadde selv hatt flere biler da. Artig for han å mobbe alderen min, men det er han som er gubbe. Men denne sykkelen har mye historie. Først og fremst brukte eg den til og fra barneskolen, men også til taxi, eller taksy som skiltet sa.

Dette var vel omtrent på den tida Doc tok lappen!

En del år seinere, vinteren etter min egen konfirmasjon, da skulle sykkelen for alvor settes på prøve. Eg var nå «voksen nok» til å få gå på dans, alkoholfri ungdomsdans da vel å merke, men det ble lurt inn snabelstoff, så vi var en gjeng som altså hadde fått prøvd oss på fylla noen ganger. Nå skulle eg ta ei venninne med på en hjemmefest, og vi tok syklene fatt da foreldre var bortreist.

I manko på bilde av riktig sykkel, her er en eg hadde noen år tidligere, bare for illustrasjon.

Dette gikk fint helt til vi skulle hjem igjen. På et tidspunkt der hadde eg så god fart at eg glemte å trø, sovna på sykkelen og traff fjellveggen med hode først. Venninna mi fikk liv i meg og surra en jakke rundt skallen min, lite skjønte eg hva som hadde skjedd, og prøvde å sykle videre. Fremhjulet mitt hadde fått en støyt og vingla litt, men det skulle eg fikse – i fart. Tok sats og sparka til, og med ett gjorde eg en salto og deisa på rygg i asfalten.

Veien hjem ble lang og tung, men på sett og vis klarte vi det. Da mamma og pappa kom hjem serverte vi en historie om at eg falt da eg sykla ned etter avisa, og de fikk meg til legevakten i all hast. Ingen alvorlige skader, men et hull som måtte limes i hode, og lettere hjernerystelse. Eg fikk aldri ny sykkel etter dette, men arret etter den natta kjenner eg den dag i dag. Moral? Det er ikke så lurt å sykle i fylla…

 

Snap/insta

Julekrenk!

Du vet med sikkerhet det nærmer seg jul her på berget når diskusjonen om kakemenn er i gang for fullt alvor. Flere bakerier har nå valgt å bytte til kakepersoner, sånn for å unngå krenk. Bare å skynde seg å kjøpe sånne HER før de også endrer navn liksom. Tenkte i den anledning å fortelle en liten julehistorie eg selv har skrevet.

Ble så engasjert at eg måtte pause strikkinga her.

Lille woke Leander skulle feire jul hos hos sine besteforeldre på bygda. Han gleda seg masse fordi bestefar sier så mye rart, og han får alltid være med bestemor å bake. Så fort han kom frem begynte det å snø, og Leander løp lykkelig ut og ropte «Bestefar, blir du med ut og lager snøpersoner?» Bestefar som ikke skjønte hva han gikk med på, la seg på bakken og veiva med armer og bein, «Her kaller vi det snøengler».

Leander sto litt forundra og så på før han lagde seg en liten snøperson. «Ah, det heter snømann det», sier bestefar. «Næhæi, det er ikke lov!» «Hva? Er det ikke lov å si menneske menger?» Leander bare lo av bestefar. «Snømann er ikke lov, bestefar»

Etterpå skulle det bakes, og Leander var klar med forkle på. «Skal vi starte med pepperkakepersoner, det vanlige folk, eller kakepersoner? Bestemor skjønte ikke bæret, og ba Leander forklare. Han var gammel nok til å kunne Google, og da han etter noen minutter kunne forklare at de før i gamledager het pepperkakemenn, fattigmann og kakemenn, satte både bestefar og Leander kakaoen i halsen.

Bestefar fordi han var sjokkert over navneendringen, mens Leander var sjokkert over hvor diskriminerende det var at alt skulle hete mann. «Du vet, gutten min…» men før bestefar fikk fortsette avbrøt Leander «Ikke si gutten a, jeg vet ikke enda hvilket kjønn jeg egentlig er.» «Hæææ??? Vet du ikke det? Men du står da vel og pisser?», «Jo’a, men jeg er forelska i både Emma og Peter, så jeg vet ikke helt enda.»

Bestemor blanda seg inn med at alle får være akkurat den de vill, men kakene som lages hos de er pepperkakemenn, fattigmann og kakemenn. Hun forklarte at de heter mann fordi det kommer av det norrøne ordet maðr, altså menneske, og trenger ikke ha noe med kjønn å gjøre. Det var for så vidt greit for Leander, men nå lurte han på om vi burde bytte ut mann, som i mannfolk, med noe annet da det var støtende for alle de andre kjønna.

Bestefar fikk litt nok av dette han kalte tøv, og bestemte seg for å forklare guttungen sannheten. «Du vet man kan føle seg som akkurat hva man vil, og nå føler jeg meg som en gammel mann. Men vet du, når arkeologer graver oss opp om noen hundre år, tror du de sier de finner en som er født i feil kropp? Du skjønner at det eneste de kan se på skjelettet er om personen var jente eller gutt. Man er født med et gen, og man dør med det samme genet, samme om man bruker kjole eller bukse når man lever.»

Leander så på han «Ja bestefar, jeg er nok gutt, jeg. Skal vi begynne med kakemenn eller?» og fortsatte «Kan vi ha tilslørte bondepersoner til dessert?»

Hever ene øyenbrynet!

Dagen i dag har egentlig vært som de fleste andre mandager, bare med unntak av litt knasing i nakken hos kiropraktor. Vil tørre å påstå at eg øyner en ørliten bedring alt. I helga var det flere ganger at eg glemte øresusen helt, ergo den har vært mindre forstyrrende. Foruten en liten tur på butikken i dag har det vært lite spennende her, det eneste eg kan melde om må være min undring over folk som ligger i 50-60 i 80 sona, og brenner i fra meg når vi kommer inn i 60 og 70 soner. Merkelig, de vet vel ikke hva et oppheva-skilt er for noe.

Ikke at det plager meg da, men det er tydelig forskjell på bryna. Øye er i alle fall ikke blått lenger!

Ellers kan eg jo alltids skrive hjem om dette øye mitt da, blåfargen er nå offisielt helt borte, og igjen sitter der bare et lite arr. Faktisk så er eg meget fascinert over at hver gang eg tryner, så er det utelukkende venstre øyenbryn det skal gå ut over. Det er jo ikke akkurat første gang eg har fått briller klistra inn i skolten, ser du nøye nok på det nederste bilde vil du faktisk kunne skimte minst tre arr.

At disse søte brillene kunne sette merke som fortsatt er der 33 år etter! Jada, har selvsagt tatt vare på mine første briller!

Første gang var eg fire år. Eg og leieboeren løp frem og tilbake på gården hjemme, som unger gjerne gjorde når de kjeda seg før. Uten at eg hadde fått det med meg hadde pappa satt opp linje (strømgjerde, bare uten strøm) for å få hjem kyrne på ettermiddagen, og eg løp rett på, snurra rundt et par runder, før eg deisa i bakken med nebbet først. De brillene hadde en sånn fin sommerfuglpynt som på daværende tidspunkt satt fast midt over øye. Overlevde! Var lov å slå seg før i tida.

Oppe til venstre her er et lite halvrundt arr pluss ett som man ikke ser i brynet, begge fra samme vedkubben, midt over øyenbryn er arret etter sommerfuglen, og det røde fra glattisen på Skasenden for to uker siden.

Andre arret er mer inn mot midten over nesa, og ett skjult i brynet, i tillegg ett på nesa, men det er gjemt bak brillene. Det var for 10-12 år siden, at eg skulle ut og hente ved. Hadde sånne beige catsko med lange lisser og store løkker, og selvsagt et par hemper til å tre disse i oppover. Du skjønner hvor vi skal? Ei løkke fra én sko hekta seg i hempa på andre skoen, og eg stupte! Det siste eg så før det ble mørk var en stående vedkubbe. Den gang overlevde brillene, men da fikk tre kutt i fjeset og ett i stoltheten.

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Traumatisk barndomsminne!

Siden det har vært en fryktelig innholdsfattig mandag tenkte eg å fortelle om noe som skjedde for mange år siden. Du husker kanskje leieboeren som bodde her mens hun studerte? Ja, det er søstra mi, og vi har gjort mye rart opp gjennom årene. Denne historien eg nå skal fortelle hente når eg var rundt 10, og da var vel leieboeren rundt 14 tenker eg.

Vi kjeda oss litt, og hadde på ett eller anna vis fått tak i noe penger, så hun kom med forslaget å stikke og kjøpe pommes frites. Var ikke stort mer penger enn det nei. Når mine eldre søstre ville ha meg med på noe var eg alltid klar, kult å få henge med de vettu!

Blir vel det mest tidsriktige bilde eg kan oppdrive av oss.

Det var bare ett minus, eneste sted på Radøy som hadde ordentlig pommes frites på den tida var gamle meieriet i Bøvågen, det var ombygd til pub og restaurant, og for å komme dit måtte vi sykle en vei gjennom tett skog. Alle nord på Radøy har nok på et tidspunkt i livet frykta Bømarkane.

Bort gikk det fint, var jo dagslys og det hele, og sikkert ikke mer enn ei mil tenker eg. Pommes frites’n var knakende god med grillkrydder og ketchup. Det var da vi skulle sykle hjem at spenningen steig. Vi nærma oss skogen, og skumringen kom sigende litt for fort.

Da hørte eg ei forferdelig gauling bak meg. Snudde meg for å se hva det kunne være, og det var bare leieboeren som mente at synging ville skremme bort alle blotterne i skogen. Jepp, eg var yngst, men eg tror aldri eg har ledd så mye verken før eller etter! Blottere faktisk! Dessuten, ingen i vår familie kan synge, så om det hadde vært blottere der, ja da hadde nok de fått fart på seg! Skal også nevnes at latteren min var nok noe nervøs, for selv trødde eg i rekordfart livredd for hjort, og nå blottere i tillegg!

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Mamma, pappa og NAF enige!

I dag er det egentlig fryktelig lite å melde om, foruten minusgrader da vi dro på jobb i morges, hundedritt på buksa etter at Tassen rista seg på siste do-tur, og soving i halve ettermiddag, er det intet nytt å skrive hjem om. Derfor tenkte eg å fortelle en historie om dag eg virkelig bæsja på leggen og kjøpte katta i sekken så både muttern, fattern og NAF fikk sjokk.

At eg ikke lærer. Når Tassen har danglebær på tur må man holde avstand i tilfelle risting!

Eg var vel rundt et par og tjue maks, og hadde funnet drømmebilen på nettet. Eller det vil si; en liten forhistorie er nok på sin plass her. Da man er 16 år starter lærekjøringa begynner man lett å tenke på drømmebiler. Mens alle andre sikla på Porsche og BMW var jo eg det harry utskuddet eg alltid har vært, og hadde Volvo i tankene. Samtidig tenkte eg at en dag skulle eg kunne krysse av både amcar, cab og sportsbil på lista mi.

Nå hadde eg funnet en slags blanding av disse tre, trodde eg. Fikk med ei venninne og stakk til Toten, endte så opp med å kjøre hjem i ei 64 modell Boble cab, ombygd til amerikansk roadster, til den nette sum 60 høvdinger! Den var jo svintøff, og det var jo tre i en dette, røverkjøp! Eneste minus var at den mangla varmeapparat, så det var heftig over Filefjell en litt for tidlig vår på 2000 tallet.

Hvorfor ikke ta et bilde da eg likevel stoppa i Lærdalstunnelen!

Bobla gikk som ei kule, speedometeret var oppi 120! Eneste som var litt rart var det vogntoget som holdt samme fart. Da eg stoppa og slapp forbi i Lærdalstunnelen var det ikke vare ett, men fem vogntog. Og den plata som viser «din fart» knuste drømmen om at dette kunne være sportsbil, for da eg fikk den opp i 120 igjen viste den plata 69 km/t.

Neste utfordring skulle bli at den plutselig stoppa i underbakke, da måtte eg bare helle litt bly på tanken, så kunne eg fortsette. Det hadde tatt seks timer til Toten, og da eg nærma meg hjemme hadde det passert ni timer. Siste utfordring skulle bli da eg møtte vogntog på Nordhordlandsbrua og taket blåste av, så eg lagde kø da eg stoppa for å hente det.

Det var jo spotrsstyling i det minste!

Muttern og fattern var ikke hjemme da eg kom hjem, så eg benytta sjansen til å rydde garasjen og parkere der. Hadde nok ikke stått en bil der siste året før dette, så fatteren var regelrett sjokkert når det var rydda. Muttern var mer sjokkert over dattera som hadde reist så langt for å kjøpe en så gammel bil, for så å kjøre den hjem over fjellet i all slags vær.

Begge synes jo bilen var stilig, men etter nærmere befaring mente de eg burde ta en NAF test på den. Greit, fatteren ordna det for meg, og det viste seg at her var det mye feil og mangler, veldig mye! Det var så ille at NAF ba meg anmelde selger for drapsforsøk ettersom han lot meg kjøre fra Toten til Radøy i denne Bobla.

Hadde bilen på grava hjemme for å titte under, der var det ikke mye igjen… Bra langt i fra, men langt i fra bra!

Vel vel, enden på visa var at muttern og fattern tok affære, de fikk Bobla på henger, kjørte til Toten og fikk pengene mine tilbake for den. Det ble to morsomme mnd med en artig bil da, men moralen her er; har du ikke peiling – ikke kjøp bil uten å ha med noen med peiling!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Derfor havna eg på Østlandet!

Denne uka skjer det fryktelig, ja faktisk helt ekstremt lite. Fantastiske ingenting, som forsvaret sier. Bare magen som overrasker innimellom, men det stoppes med disse HER. Derfor tenkte eg det kunne passe med en liten historie. Vi får jo ofte spørsmål om hvorfor en stril havna på Østlandet, hvordan eg takler det, og hva eg savner fra ville Vestlandet.

Eg har flytta litt rundt i voksen alder, på jakt etter lykken. Kan vel med en gang si at begge mine adresser innenfor bergen kommune ble rimelig kortvarig, selv om de var helt på utkanten. Det var for nære by’n, og det var for mye folk.

Fra min tid i Lærdal

Men da ei venninne flytta til Sogn og Fjordane ble vi enige om at denne urolige sjela mi skulle søke jobb og flytte etter. Og jobb ble det på en solcellefabrikk, så eg måtte da selvsagt si opp min stilling på smelteverket til Rolls Royce i Åsane, fant fort et hus eg kunne leige i Lærdal, og så var alt klart! Mens eg bodde der ble eg kjent med en gjeng på Østlandet, det var jo ikke mer enn fire timer i bil for å bli med de på fest.

Lykken varte dog kort i Lærdal, da den kommunen stort sett bestod av et veikryss og en tunnel. En mellomting ville nok passe meg bedre, så i påvente av en god ide flytta eg hjem til Radøy – den grøne øya. Pussa så opp kjelleren hos muttern og fattern og lagde leilighet der, men her ble eg bare i to mnd før eg flytta over til en i den gjengen på Østlandet. Han hadde tross alt lovd gull og grønne skoger.

At han var en cowboy kan betviles, men han likte USA og countrymusikk. Det holdt for meg i starten, men så gikk eg nok på en real smell. Skjønte etterhvert at vi fungerte ikke sammen, nei der skulle han fungere og eg adlyde. Dette var verken gentleman eller cowboy, ingen gull, og i alle fall ikke grønne skoger, så eg kjøpte leilighet uten å si noe, og kunne flytte lykkelig for meg selv tre år seinere. Ja etter litt om og men, rusk og rask, men desto mer lykkelig singel.

Det stod vel bare om tid før det bare plutselig skulle bli oss!

God jobb hadde eg fått, og i tillegg blitt kjent med masse folk på Østlandet, så det var ingen tvil om eg skulle fortsette å bo her. Brått ble eg med på innspilling av en noget rølpete TV serie, hvor Doc også var med, vi likte overhode ikke hverandre, og resten av historien kjenner dere vel?

Noe av det beste eg vet, men det blir litt for sjelden…

Kløfta vs Radøy, eller Øvre Romerike vs Nordhordland, det kan ikke sammenlignes. Nordhordland har sjøen, familien og venner som eg savner fryktelig mye, men samtidig er stedet som en ballong hvor Nordhordlandsbrua er tuten. Det er langt å kjøre til alt. Eg fikk nesten klaustrofobi av å bo der, bare havet var åpent. Mens her på Kløfta er det helt fritt, og vi har mange veivalg. Og så har eg svigerfamilien her, de har eg virkelig vært heldig med! Her har eg virkelig funnet roen.

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Beste minner fra bryllupet!

Dette hadde vel kanskje ingen av oss sett for seg, ikke familien heller til å begynne med! Men vi har altså vært gift i fem år i dag. Både Doc og meg hadde sterke meninger om hva vi ville, i utgangspunktet hver for oss. Verken Doc eller meg skulle noen gang inngå noe ekteskap. Rart hva tilfeldighetene klarer å få til gitt, her er vi fem år etter, fortsatt lykkelig gift. Her har vi samla noen morsomme, fine og spesielle minner fra bryllupet.

Vi gifta oss i boots ja, og kjolen min var skreddersydd i USA, i Realtree snow camo.

Vi ble et par våren 2014, (lang historie i en setning) etter et brannsår og ei flaske Jack. Da Doc fortalte til sin mor en gang i 2014 at han skulle gifte seg, svarte hun «Vi får nå se da». Da eg fortalte det til min mor var svaret «Er det han der Ola Doc?». Etter hvert begynte de jo å få troen på oss, og bryllup ble det i 2015, et stilfullt flott cowboybryllup på Nes kirkeruiner.

To av mine fine tantebarn stilte opp som brudepike og brudesvenn, og pappa førte meg til alters

Dagen derpå var nok Doc sliten etter festen. Han skulle takke min far for dagen som hadde vært, og han valgte disse orda «Var artig dette, men neste bryllup blir nok mye mindre». Du kan tro pappa ble lang i maska, men tok raskt spøken til sin nye svigersønn.

Ett av favorittbildene av oss og forloverne våre

Noe av det fineste med hele bryllupsdagen var at Doc si datter, som er bare fem år yngre enn meg, spurte om hun kunne få lov å kalle meg mamma. Joda, hun hadde mer enn smakt på vinen, men eg ble likevel rørt.

Største flausen må vel være at vi begge kom noen minutter for seint fordi vi satt på dass. Eg med crohnsen og han uten galleblære.

Ble mye latter av denne presten!

Det morsomste var uten tvil presten, han var jo reine standup komikeren som tulla og vitsa gjennom hele vielsen. Han var en flink prest som følger tida og tilpasser seg sitt publikum, og så spilte han trekkspill, djevelens instrument som han kalte det.

Det beste var jo at vi ga hverandres ja. Og da sa presten «Nå kan dere kline!», og det gjorde jo vi, så presten måtte avbryte oss, «Ja det holder nå, dere får spare litt til i kveld da!»

Fantastisk kake!

Og bryllupskaka da, den var jo helt i vår gate, skikkelig flott, og med baileysfyll. Der var det til og med tatt med at eg satt meg fast med gamle Forden, og at vi elska bygdelivet. Helt topp.

Bryllupsreisen var tre uker i USA, vi besøkte seks stater, og ble kjent med mange lokale bygdefolk. Kjørte rundt i sørstatene og opplevde alt fra litt småskumle ting, til det å leve luksus på Hilton Hotel. Countryfestival i Nashville, VIP omvisning på Jack Daniels Destillery, og Graceland var noen av tingene vi opplevde.

Elsker deg fortsatt Doc!

Til slutt vil eg bare si at eg fortsatt elsker deg Doc, like mye som da, om ikke mer. Du er det rareste, morsomste og ikke minst det beste som kunne skjedd meg. Selv om vi er litt uenige av og til, så er vi nok likevel mer enige enn de fleste andre par. Og en bedre svigerfamilie må man leite lenge etter, der har eg følt meg velkommen fra første dag. Glad i dere hele gjengen!

 

Bryllupsbildene er tatt av

Fotograf Monica Nysveen.

Mitt seriøst dummeste bilkjøp!

Eg har alltid vært bilinteressert, selv om man kanskje ikke skulle tro det med den shabby 249’en eg hadde som første bil. Den var da god selv om den hadde sine kosmetiske feil, kunne fint hatt en lignende igjen. Eg har jo alltid sagt at det må være svensk eller amerikansk når det kommer til bil. Er da kvalitetsbevisst!

I min skjøre ungdom hadde eg tre drømmer, det var å eie en tøff amcar, en cabriolet, og en gammel veteran. Satt dag inn og dag ut og titta på finn.no og drømte meg bort i biler eg aldri kunne fått råd til. Men så hendte det noe en dag. Eg hadde utrolig nok ordna meg fast jobb, var vel rett over 20 år, og trodde eg nå var skikkelig voksen og ansvarsfull. Der dukka den opp, bilen som hadde alle tre ønsker i ett!

Riktig så stilig da!

Eg ringte på annonsa, fikk med meg ei venninne, og reiste fra Radøy til Toten for å hente denne. Det var jo bare en seks timers kjøretur. Litt i overkant ivrig sjekka eg ikke bilen så nøye, men bra stolt da eg klarte å prute den ned noen høvdinger. Alt gikk litt fort i svingene der, og venninna som var med hadde jo ikke lappen. Så gamlebilen måtte parkeres hos noen bekjente i nærheten, henta den et par dager seinere.

Rart eg ble ivrig?

Vi kunne da glade og fornøyde starte på hjemveien i min nyinnkjøpte bil, som var en 68 mod VW Boble ombygd til amerikansk roadster! Den var både veteran, cabriolet, og på en måte litt amcar da.

Turen begynte bra den, men det skulle fort bli verre. Det var ikke varme i bilen, og taket var bare en kalesje med trykkpatenter over frontruta, så det trakk jo godt inn. På vei opp Filefjell måtte vi ta en pause, vi holdt på å fryse løsunger på oss. Dette var jo i mars, og da finnes det ikke mye lunk i fjelluften.

Etter innkjøp av luer, hansker, skjerf og pledd kunne vi omsider fortsette. Ene patenten spratt opp hele tida, så det var liksom alltid en liten trekant som var åpen på passasjersida. Dette var egentlig ikke noe problem så godt kledd som vi var, men da vi møtte på en ulv på veien var vi ikke høye i luene. Kunne ikke kjøre fort heller, for her var det mye snø, og eg kjørte på veldig breide sommerdekk.

Foruten et lite motorstopp gikk resten av fjellovergangen fint. Det var ikke før eg kom i Lærdalstunnelen at eg fikk det neste sjokket. I vognkortet sto det jo at bobla hadde en 1600 boxer, og det føltes jo som vi kjørte skikkelig fort. Synes jo det var litt rart å ha et vogntog helt på fangeren da speedometeret viste 120 km/t, tenkte at sjåføren måtte ha kødda med fatrssperra. Men neida.

Måtte jo ta bilde da eg stoppa i tunnelen!

Plata som viser «Din fart» lyste opp med hele 69km/t på full gass. Passe forfjamsa svingte eg av i det ene opplyste rommet i tunnelen, og intet mindre enn fem vogntog passerte og tuta som takk.

Neste overraskelse skulle komme på Nordhordlandsbroen, den ble mye mer pinlig. Oppå toppen før man kommer ned på selve flytebroen blåste det litt, så da eg møtte et vogntog ble det så sterk vind at taket blåste av. Eg måtte dermed stoppe for å hente taket mens køen vokste, og nå var eg så pass nærme hjemme at det høyst sannsynlig var mye kjentsfolk i denne køen. Rødsprengt i trynet fortsatte eg siste tre mil hjem, med taket i baksetet. Hadde da brukt ni timer fra Toten og hjem!

Endelig hjemme!

Etter å ha hatt denne bilen noen måneder, med mye cruising, tenkte fatteren at det kunne jo være greit med en NAF test på denne gamle kjerra. Vi visste jo ingen ting om hvem som hadde bygd den om, fantes ikke andre papirer enn vognkortet.

Hos NAF tok det ikke lange tida før de ba meg anmelde selger for drapsforsøk. Ja dette er helt sant. Bunnplata, som skal være bærende konstruksjon, var nesten borte, bare litt rust var igjen. Skjermene hang bare i lakken, og den 1600 boxeren var bare en halvråtten 1300 +++ Da snakker vi katta i sekken!

Med god hjelp fra mutteren og fatteren fikk vi levert tilbake bilen, heva kjøpet og pengene tilbake på bok. Men det viktigste, en heftig erfaring rikere! Har du kjøpt katta i sekken før? La oss få høre om det så vi kan være flaue sammen!

 

 

 

 

TikTok / Insta / Snap

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top