Da flyttelasset mitt tok fyr!

Før eg flytta til Østlandet bodde eg mange forskjellige steder, eg klarte liksom aldri å slå meg helt til ro blant fjord og fjell, selv om det er hva eg savner mest her i øst. Eg prøvde både by og bygd, men intet var godt nok. Da det åpna seg en jobbmulighet i indre Sogn bestemte eg meg for å ta sjansen, så eg fikk leid meg et hus i Lærdal. Der rakk eg og hunden Gizmo å bo i ca et halvt år før eg gikk lei. Altså Lærdal er bare et veikryss, og den ene puben ble etterhvert stengt ned, det var ikke håp for en oversosial person som meg.

Om du har sett på Frikjent på TV2 husker du kanskje SolarTech? Vel, den fabrikken heter egentlig Norsun og var min arbeidsplass. Eg tok en prat med ledelsen der, og vi avtalte at eg kunne gå så fort eg klarte å løsrive meg fra leiekontrakten på huset. Det var jo hyggelig. Men da eg prata med husverten den torsdagen, ble vi enig om at hvis eg klarte å være ute innen førstkommende mandag skulle eg få tilbake depositumet. Da var det bare å engasjere hele familien i hasteflytting, og på Norsun hadde eg min siste dag.

På grunn av et innbrudd hvor PC og harddisk ble tatt i 2011, er dette eneste eksisterende bilde av meg fra min tid i Lærdal i 2008/2009

Eg reiste hjem den fredagen med det lille eg fikk plass til i min gamle S40, og ba pent om hjelp til resten. Søstra mi (som i dag er leieboer hos oss) fikk låne bil og henger av pappa, og lørdagen kjørte vi de fire timene det tok hjemmefra og opp til Lærdal. Pappa hadde en Nissan Terrano på den tida, så vi fikk plass til utrolig mye i bilen. Søstra mi fikk til og med brife med ryggeteknikken sin, som var noe klønete, og etterhvert fikk snudd både bil og henger. Møblene fikk plass på hengeren, men for å unngå å ødelegge de med stramme stropper plasserte vi dyner og puter innimellom der. Vi tok et overblikk og vaska ut huset, før vi vendte snuten nedover igjen.

Dette gikk jo vel og bra det, da vi kjørte inn i Lærdalstunnelen tente vi oss hver vår velfortjente røyk. Ja selv om vi hadde lovd å ikke røyke i bilen til pappa. Med musikken på fullt med Garth Brooks sin Standing outside the fire, kasta vi sneipene ut vinduet og grylte med for full hals! Søstrene sisters på roadtrip vettu. Lite skjønte vi da vi så det lyste opp bak oss. Med hjerte i halsen og økende panikk fikk vi stoppa ved det første blå lyset i tunnelen, og kasta oss ut av bilen! Det brant på hengeren! I mangel på en sånn HER, fata søstra mi tak i puten som var i full fyr, og fikk revet den av hengeren. Der lå det en svidd sneip. Ikke røyk i bil med åpen henger bak…

Resten av møblene så hel og fin ut, så vi kunne kjøre videre. Men om du så en halvveis oppbrent Høye dunpute i Lærdalstunnelen januar 2009, da var det nok min. Og toppen av kransekaka? Det depositumet har eg aldri sett noe til, så hele denne hasteflyttinga var forgjeves!

Dette visste du ikke om oss!

I dag har det ikke skjedd så mye egentlig. Foruten litt avslapping på sofaen har vi vært innom Nina og Jonny en tur. Siden vi ikke har noe spennende å fortelle om dagen i dag, skal dere få vite noen ting mange kanskje ikke hadde trodd om oss.

Dask har faktisk studert filosofi, logikk og vitenskap. Har alltid vært skoleflink med sekser i fag som 2MX (avansert matte) og biologi. Doc skulle egentlig bli kokk, men da han oppdaga at det enten ble mosemat på institusjoner, eller en arbeidstid da alle andre var på fest, slo han det fra seg.

Beklager dårlig kvalitet, gammelt foto, og sensur fordi eg aner ikke om gjengen vil på blogg. Bilde er fra vi tok gull i Lyngdal Cup

Både Doc og Dask har spilt fotball i mange år. Laget Dask spilte på har vunnet både seriene og mange cuper, samt kretsmesterskap. Doc ble tatt ut til kretslaget fordi han var så dyktig. Det hele endte for begge da fest og moro ble mer spennende enn fotball.

Vi er begge yngst i hver vår søskenflokk. Dask har to eldre søstre (men også noen fosterbrødre hvor to er yngre da) og Doc har en eldre bror, så vi er vel attpåklatter begge to, men det har jevna seg ut mer i voksen alder.

Noen har nok sett det, men de fleste vet nok ikke hvor lettrørt vi er. Vi ser ikke romantiske komedier fordi vi gråter av den minste ting. Eg har til og med grått av Telenorreklamen da «bestefar» forteller barnet hvordan det liksom ble født! På de siste hagefestene gråt vi utrolig mye, fordi det var så mange bidrag til Superselma.

Vi har begge hatt komplekser for diverse kroppsdeler. Eg er veldig plattfot, men fant fort ut at det var mindre synlig i boots og har mer eller mindre gått i boots siden. Eg hadde faktisk, i en alder av 8 år, planer om å operere meg like mye som Dolly Parton. Slo det fort fra meg, og ser jo nå på enkelte andre at det ikke ser bra ut med «plast» her og der. Altså vi klarte å vokse av oss kompleksene.

Kjørte i grøfta!

Har helt glemt å fortelle dere om hva som skjedde her om dagen! Det vil si, det som hendte nå var nok ikke så alvorlig, men eg fikk veldig flashback fra noe ekkelt, og litt rart, som skjedde vinteren 2006. Det skjer ofte at eg er langt utenfor de hvite stripene fordi det kommer en tulling midt i veien rundt en sving. Det går greit når det er en liten bil, men hva når det er en buss?

De aller fleste lastebilsjåfører holder sida bra, men eg møter oftere busser som ligger en god meter fra hvitstripa. Det skjedde igjen for noen dager siden. Hvor og når nevnes ikke, vi skal ikke henge ut noen. Men det var altså på en sidevei uten gul midtstripe, der kom det plutselig en buss greit over fartsgrensa, bokstavlig talt midt i veien i en sving. Det smalt greit i speilet mitt da eg tok brøytestikka som sto i grøfta der, for ja, eg måtte i grøfta.

Min gamle Kia. Beklager for dårlig bilde, det er fra 2006…

Heldigvis var det ikke noe dyp grøft, og eg har en bil som tåler litt grøft. Men eg fikk skikkelig flashback til en gang det ikke gikk like greit. Det var i 2006 da eg jobba på Rolls Royce Marine Foundry, altså et smelteverk i Åsane utenfor Bergen, at eg ikke var like heldig. Eg var på vei til kveldsvakt og hadde kjørt litt tidlig siden det var veldig glatt. Bilen eg kjørte var en liten Kia (jepp eg har hatt Kia, så var det sagt), veien besto av is og hardpakka snø, det var smalt (bare ett felt, må rygge når man møter bil) og svingete. Eg lå i 50-60 i 80 sona for å unngå de store risikoene.

Denne gang var det en lastebil som plutselig kom rundt en sving over en bakketopp. Han lå midt i veien i langt høyere fart enn meg. Tusen tanker gjennom hode mitt på ett sekund, før eg skjønte at eg hadde to valg. Grill eller grøft, var for glatt til å bremse. Eg vrengte bilen i grøfta for å unngå grillen på lastebilen, og det eneste eg så var lastebilen som bare fortsatte å kjøre i full breisladd videre. Han så meg i grøfta og valgte likevel å bare kjøre videre. Idiot. Vel vel, heldigvis kom det en hyggelig mann i en liten Micra og spurte om eg trengte hjelp. – Tja, klarer Micraen å dra meg opp da? spurte eg. Mannen lo, kledde av seg denne Micraen, og LØFTA fronten på Kiaen min opp på veien igjen, og eg kunne kjøre videre! Hell i uhellet. Han redda dagen min, men eg fikk aldri navnet.

Snap / Insta

 

Bitt i puppen – helt normalt

Det aller beste med helg, vet du hva det er? Å slippe å ha på vekkerklokka, å kunne sove så lenge man vil! Det kunne vi helt til vi fikk Tassen. Jepp, han driter i om det er helg eller hverdag, seinest kl 8 begynner han å mase. Da er han pissetrengt, sulten og tørst. I hverdagene er det jo greit, da er vi tidlig oppe uansett, det er verre i helgene.

Siden Doc begynner en time tidligere på jobb enn meg har det blitt mitt ansvar å ta morgenturen med Tassen i hverdagene. Dermed er det Doc som må stå opp med Tassen i helgene. Da er rutina at Doc fyller matskåla og slipper løs Tassen, for så å selv kle på seg. Så går de en liten tur hvor Tassen markerer alt som rekker over 14 cm, og slipper ei stinkbombe i grøfta. Etterpå belønnes turen med en godbit.

– Stå opp muttern!!


Likevel er ikke Tassen helt fornøyd. For han er ikke morgenen komplett før flokken er samla, så da kaver han seg opp de glatte skumle trappene for å vekke meg. Ja han vet nøyaktig hvor eg befinner meg. Målet hans er altså å få meg opp av senga og ned til Doc, sånn at Tassen får sin morgenstund med samla flokk. For å vekke meg har han sine egne metoder, han biter det første han ser som stikker ut fra dyna. Om det er ei nese, hånd, fot eller pupp, det er ikke så nøye så lenge eg våkner. Og ja, eg våkner! I dag var det en pupp som lå utenfor…

På dette tidspunktet har det begynt å lukte bacon nedefra, så da har man bare tid og vei før frokosten er klar. Tassen ser på mens vi spiser, så får han smake en baconbit når vi er ferdige, og etterpå er det tid for kos og kaos. Da ruller han og hopper og er helt tussete av lykke, flokken er klar for ny dag!

Snap / Insta

Sovna på sykkel i fart!

Reklame | Lerum julebrus

Alt dette maset om at jula kommer for tidlig altså, det er samme opplegget hvert år. Folk synes det er altfor tidlig jul i butikkene, men det er ofte de samme personene som klager over å ikke bli ferdig til jul, eller at de stresser vilt siste uka før jul. Eg for min del elsker at det kommer tidlig, fordi det er så mye godt å spise og drikke som man ikke får de resterende ni mnd. Noen varer blir eg tre år i hode av, som for eksempel Lerum sin julebrus. Ja eg vet alle har sine favoritter, men det er uansett noe helt eget med Lerum sin. Den er ikke bare den beste, eg har også både gode, rare og morsomme minner fra den, og minnene dukker opp hver høst da korken skrus av en nytappa flaske fra Sogndal.

Aldri for tidlig for julebrus!

Nå er det ikke første gang eg skriver om akkurat denne julebrusen, eg har tidligere fortalt om minner fra barndommen. Det finner du HER. Nå tenkte eg å fortelle en helt annen historie som eg har ledd mye av i ettertid, men overhode ikke kan anbefale andre å gjøre. Og nei, eg hadde ikke gjort det igjen!

Det er faktisk ca 20 år siden. Eg var 15 år og hadde besøk av ei venninne på 14, mamma og pappa var borte for helga, så vi var aleine. Hva kunne liksom gå galt? Fredagen var rolig, vi satt bare og så på TV og spiste godterier. Lørdagen ville vi finne på noe mer moro, og vi visste om en fest vi var invitert på i nabokommunen. Siden vi ikke fikk tak i sjåfør tok vi syklene fatt, det var jo bare 15 km da, ikke langt for unge spreke berter.

På festen var det ikke så mange, vi kjente godt de som var der, venner som var til å stole på. Vi fikk servert noen drinker som var drikkbare, men litt vel sterke. Det ble ikke så mange drinkene før vi ble ordentlig på en snurr, i alle fall eg. Må ærlig si at eg ikke husker så mye, men venninna mi har gjenfortalt etter beste evne. Da vi sykla hjem klarte eg å gjøre det store stuntet å sovne i fart på trøsykkel, og fôr rett i fjellveggen med hode først. Hun fikk surra jakken min rundt hode mitt så vi kunne fortsette.

Nå kan jula bare komme!

Fremhjulet mitt var blitt skeivt i møtet med fjellveggen, så fulle, smarte, 15 år gamle meg skulle prøve å sparke det på plass – i fart. Det ble en salto som gikk over i svalestup som resulterte i en real faceplant i asfalten. Dagen derpå bar det til legevakten siden såret fortsatt blødde. Resultatet var et hull i hode, som legen måtte lime. Vi spurte han som hadde festen hva vi fikk i glasset, han lo godt, det var noe så enkelt som hjemmebrent og Lerum julebrus! For å si det mildt, eg drakk ikke mer julebrus den jula. Heldigvis var alt glemt året etter da Lerumen på nytt prydet butikkhyllene, og det er fortsatt en favoritt. Ja altså uten hjemmebrent oppi. GOD FØRJULSTID!! Det er bare to måneder igjen…

Fikk ny levering i går!

Storytime! Polakken………

Har tenkt lenge på om eg skulle fortelle dere dette eller ikke, fordi det høres sikkert helt idiotisk ut for utenforstående, og da blir det jo temmelig flaut. Etter litt frem og tilbake tenker eg at vi nå har eksponert oss så pass at denne lille historien sikkert ikke er det verste vi har å komme med. La gå, vi kjører på!

Veronica og meg, to søte «uskyldige» barn, om eg så får si det selv!

Det hele hendte da eg var rundt 9-10 år. Hadde besøk av ei venninne, ja faktisk eneste barndomsvenninna eg enda har kontakt med, Veronica. Husker ikke helt hva vi dreiv med, om vi lekte eller spilte Amiga 600, men søstrene mine var på besøk hos andre venninner, og mutteren og fatteren skulle en tur på butikken. Vi skulle få lov til å være aleine hjemme en times tid, noe som var skikkelig spennende.

En ting eg husker godt om meg og Veronica da vi var små, var at vi var eksperter på å skremme hverandre. Vi hadde forskjellige ting vi var redde for, og alt smitta. Så etter noen minutter aleine hadde vi hørt alle lyder du kan forestille deg at bekymra barn kan høre. Vi satt derfor og halvveis gjemte oss under et pledd i senga og var livredde.

Plutselig skreik Veronica for full hals! Hun hadde sett et menneske gjennom vinduet mot baksida av huset. Vi så på hverandre og så ut vinduet; jaggu gikk det ei fremmed dame der! Under pleddet igjen. Men plutselig ringte det på døra, og vi lista oss forsiktig mot døra og åpna. Der sto det ei dame som ligna mest et fugleskremsel (etter min hukommelse), og hun sa mye rart som vi tolka som at hun ville inn til oss, og ta en bil. Vi var jo bare to skittunger som ikke visste bedre, så eg smalt igjen døra og Veronica låste.

Vi var vel på denne alderen da det hendte, og nei Veronica, det bilde går aldri av moten…!

Vi ringte fatteren på mobilen hans (ja han hadde en fancy nokia på størrelse med en murstein) og fortalte hva som hadde hendt. De kom hjem fortere enn lysets hastighet, for man hadde jo hørt om litt forskjellig, selv om det var i mye mindre skala på den tida. Pappa kjørte så et stykke for å se om han fant dette vesenet, og det gjorde han. Da han kom tilbake kunne han fortelle at dette bare var ei dame fra Polen som forsøkte å selge noen bilder hun hadde tegna, det hadde vi altså tolka som bil. Men gjett om vi hadde fått utvida vår horisont for redsel da. Vår barndoms fremmedfrykt kom ikke fra de voksne sine holdninger.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top