Storytime! Polakken………

Har tenkt lenge på om eg skulle fortelle dere dette eller ikke, fordi det høres sikkert helt idiotisk ut for utenforstående, og da blir det jo temmelig flaut. Etter litt frem og tilbake tenker eg at vi nå har eksponert oss så pass at denne lille historien sikkert ikke er det verste vi har å komme med. La gå, vi kjører på!

Veronica og meg, to søte «uskyldige» barn, om eg så får si det selv!

Det hele hendte da eg var rundt 9-10 år. Hadde besøk av ei venninne, ja faktisk eneste barndomsvenninna eg enda har kontakt med, Veronica. Husker ikke helt hva vi dreiv med, om vi lekte eller spilte Amiga 600, men søstrene mine var på besøk hos andre venninner, og mutteren og fatteren skulle en tur på butikken. Vi skulle få lov til å være aleine hjemme en times tid, noe som var skikkelig spennende.

En ting eg husker godt om meg og Veronica da vi var små, var at vi var eksperter på å skremme hverandre. Vi hadde forskjellige ting vi var redde for, og alt smitta. Så etter noen minutter aleine hadde vi hørt alle lyder du kan forestille deg at bekymra barn kan høre. Vi satt derfor og halvveis gjemte oss under et pledd i senga og var livredde.

Plutselig skreik Veronica for full hals! Hun hadde sett et menneske gjennom vinduet mot baksida av huset. Vi så på hverandre og så ut vinduet; jaggu gikk det ei fremmed dame der! Under pleddet igjen. Men plutselig ringte det på døra, og vi lista oss forsiktig mot døra og åpna. Der sto det ei dame som ligna mest et fugleskremsel (etter min hukommelse), og hun sa mye rart som vi tolka som at hun ville inn til oss, og ta en bil. Vi var jo bare to skittunger som ikke visste bedre, så eg smalt igjen døra og Veronica låste.

Vi var vel på denne alderen da det hendte, og nei Veronica, det bilde går aldri av moten…!

Vi ringte fatteren på mobilen hans (ja han hadde en fancy nokia på størrelse med en murstein) og fortalte hva som hadde hendt. De kom hjem fortere enn lysets hastighet, for man hadde jo hørt om litt forskjellig, selv om det var i mye mindre skala på den tida. Pappa kjørte så et stykke for å se om han fant dette vesenet, og det gjorde han. Da han kom tilbake kunne han fortelle at dette bare var ei dame fra Polen som forsøkte å selge noen bilder hun hadde tegna, det hadde vi altså tolka som bil. Men gjett om vi hadde fått utvida vår horisont for redsel da. Vår barndoms fremmedfrykt kom ikke fra de voksne sine holdninger.