Sovna på sykkel i fart!

Reklame | Lerum julebrus

Alt dette maset om at jula kommer for tidlig altså, det er samme opplegget hvert år. Folk synes det er altfor tidlig jul i butikkene, men det er ofte de samme personene som klager over å ikke bli ferdig til jul, eller at de stresser vilt siste uka før jul. Eg for min del elsker at det kommer tidlig, fordi det er så mye godt å spise og drikke som man ikke får de resterende ni mnd. Noen varer blir eg tre år i hode av, som for eksempel Lerum sin julebrus. Ja eg vet alle har sine favoritter, men det er uansett noe helt eget med Lerum sin. Den er ikke bare den beste, eg har også både gode, rare og morsomme minner fra den, og minnene dukker opp hver høst da korken skrus av en nytappa flaske fra Sogndal.

Aldri for tidlig for julebrus!

Nå er det ikke første gang eg skriver om akkurat denne julebrusen, eg har tidligere fortalt om minner fra barndommen. Det finner du HER. Nå tenkte eg å fortelle en helt annen historie som eg har ledd mye av i ettertid, men overhode ikke kan anbefale andre å gjøre. Og nei, eg hadde ikke gjort det igjen!

Det er faktisk ca 20 år siden. Eg var 15 år og hadde besøk av ei venninne på 14, mamma og pappa var borte for helga, så vi var aleine. Hva kunne liksom gå galt? Fredagen var rolig, vi satt bare og så på TV og spiste godterier. Lørdagen ville vi finne på noe mer moro, og vi visste om en fest vi var invitert på i nabokommunen. Siden vi ikke fikk tak i sjåfør tok vi syklene fatt, det var jo bare 15 km da, ikke langt for unge spreke berter.

På festen var det ikke så mange, vi kjente godt de som var der, venner som var til å stole på. Vi fikk servert noen drinker som var drikkbare, men litt vel sterke. Det ble ikke så mange drinkene før vi ble ordentlig på en snurr, i alle fall eg. Må ærlig si at eg ikke husker så mye, men venninna mi har gjenfortalt etter beste evne. Da vi sykla hjem klarte eg å gjøre det store stuntet å sovne i fart på trøsykkel, og fôr rett i fjellveggen med hode først. Hun fikk surra jakken min rundt hode mitt så vi kunne fortsette.

Nå kan jula bare komme!

Fremhjulet mitt var blitt skeivt i møtet med fjellveggen, så fulle, smarte, 15 år gamle meg skulle prøve å sparke det på plass – i fart. Det ble en salto som gikk over i svalestup som resulterte i en real faceplant i asfalten. Dagen derpå bar det til legevakten siden såret fortsatt blødde. Resultatet var et hull i hode, som legen måtte lime. Vi spurte han som hadde festen hva vi fikk i glasset, han lo godt, det var noe så enkelt som hjemmebrent og Lerum julebrus! For å si det mildt, eg drakk ikke mer julebrus den jula. Heldigvis var alt glemt året etter da Lerumen på nytt prydet butikkhyllene, og det er fortsatt en favoritt. Ja altså uten hjemmebrent oppi. GOD FØRJULSTID!! Det er bare to måneder igjen…

Fikk ny levering i går!

Storytime! Polakken………

Har tenkt lenge på om eg skulle fortelle dere dette eller ikke, fordi det høres sikkert helt idiotisk ut for utenforstående, og da blir det jo temmelig flaut. Etter litt frem og tilbake tenker eg at vi nå har eksponert oss så pass at denne lille historien sikkert ikke er det verste vi har å komme med. La gå, vi kjører på!

Veronica og meg, to søte «uskyldige» barn, om eg så får si det selv!

Det hele hendte da eg var rundt 9-10 år. Hadde besøk av ei venninne, ja faktisk eneste barndomsvenninna eg enda har kontakt med, Veronica. Husker ikke helt hva vi dreiv med, om vi lekte eller spilte Amiga 600, men søstrene mine var på besøk hos andre venninner, og mutteren og fatteren skulle en tur på butikken. Vi skulle få lov til å være aleine hjemme en times tid, noe som var skikkelig spennende.

En ting eg husker godt om meg og Veronica da vi var små, var at vi var eksperter på å skremme hverandre. Vi hadde forskjellige ting vi var redde for, og alt smitta. Så etter noen minutter aleine hadde vi hørt alle lyder du kan forestille deg at bekymra barn kan høre. Vi satt derfor og halvveis gjemte oss under et pledd i senga og var livredde.

Plutselig skreik Veronica for full hals! Hun hadde sett et menneske gjennom vinduet mot baksida av huset. Vi så på hverandre og så ut vinduet; jaggu gikk det ei fremmed dame der! Under pleddet igjen. Men plutselig ringte det på døra, og vi lista oss forsiktig mot døra og åpna. Der sto det ei dame som ligna mest et fugleskremsel (etter min hukommelse), og hun sa mye rart som vi tolka som at hun ville inn til oss, og ta en bil. Vi var jo bare to skittunger som ikke visste bedre, så eg smalt igjen døra og Veronica låste.

Vi var vel på denne alderen da det hendte, og nei Veronica, det bilde går aldri av moten…!

Vi ringte fatteren på mobilen hans (ja han hadde en fancy nokia på størrelse med en murstein) og fortalte hva som hadde hendt. De kom hjem fortere enn lysets hastighet, for man hadde jo hørt om litt forskjellig, selv om det var i mye mindre skala på den tida. Pappa kjørte så et stykke for å se om han fant dette vesenet, og det gjorde han. Da han kom tilbake kunne han fortelle at dette bare var ei dame fra Polen som forsøkte å selge noen bilder hun hadde tegna, det hadde vi altså tolka som bil. Men gjett om vi hadde fått utvida vår horisont for redsel da. Vår barndoms fremmedfrykt kom ikke fra de voksne sine holdninger.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top