I dag var det hjemreise igjen. Det blir sånn når man bor langt unna familien, at man har to reisedager for å få én hel dag sammen. Det har vi rukket å bli godt vant til, og tar det som en tur. Mat og drikke har vi i bilen, og jaggu har vi dass også når maten og drikka skal ut igjen. Da vi sto opp i morges var det egentlig bare å få i oss litt mat og takke pent for laget før vi la i vei til bjørneland. Denne helga har vært nydelig!
Doc som var mindre gira på alle bakkene og svingene fra Røldal til Kongsberg, samt trafikken i Oslo, fant ut at det var verdt en times omvei via Odda. Greit nok for meg, eg kunne strikke den veien også eg. Utfordringen her var at enkelte sjåfører kan umulig ha vært på veier uten gul stripe før, så det gikk i rykk og napp hele veien. Vi tømte dassen i Odda før vi rulla videre mot Eidfjord, og opp Måbødalen.
Det gikk egentlig greit unna, og været strålte med blå himmel og tørr asfalt. Men er man så syndig og titter på kartet på vei opp Måbødalen blir man bekymra for hvor mye veiarbeidere drikker på jobb, men sånn må det vel bli når det er så bratt. Vi kom oss omsider hjem og fikk parkert. Det første vi gjorde var å befare jorde, tok med Tassen og rusla på kryss og tvers, speida etter spor, men uten.
Litt usikker på om vi kan ha gått litt på feil sted, eller om jorde kanskje er for tørt eller hardt, men vi fant uansett ingen spor. Litt fascinert blir eg jo over alle som skriker på nettet at bjørnen sikkert kommer til å lide samme skjebne som Frøya. Forskjellen er at her på bygda ser vi dyr daglig. Skulle det gå et dyr forbi oss kan det være vi tar bilde mens det likevel er der, men vi oppsøker ikke vilt i hopetall og tar risikoer for å få selfie med et svært og potensielt farlig dyr.
