På jobben gikk ting for det meste greit i dag, joda, smerter gjorde seg til kjenne i hofter og bein, så eg fikk i meg Paracet. Betonggulv er hardt for leddene når man brått begynner igjen etter lang tid borte, derfor lar eg det gå i håp om å venne meg til det fortest mulig. Det måtte bare bli litt ekstra pauser om eg ikke skulle dra før tida.
Da eg satt der på krakken min og avlasta beina litt ringte tlf. Det var pappa, og eg skjønte hva det gjaldt alt før eg svarte. Med en klump i halsen sa eg hallo… Det gjaldt bestemor, altså mormor, og nå var det over.
På samme måte som eg sliter med å formulere meg her nå, sleit eg med å si noe særlig i tlf til pappa. Han forholdt seg rolig som alltid, fortalte at det hadde gått fint og rolig for seg. Det var godt å bare høre på pappa fortelle.
Bestemor var ei voksen dame, 92 år ble hun. Hjerte hennes hadde blitt så svakt, men eg kan jo skjønne hvorfor. Så stort hjerte som hun hadde, og så mye hun har delt av det til alle rundt seg, både med kjente og fjerne, da blir det slitent før eller siden.
Selv om dette er naturens gang er det vondt og sårt. Bestemor var en klippe, ei kjempe, ei som alltid sa og gjorde de rette tingene, hadde god varm humor, ei som aldri ga opp, ei pen, flott og sterk dame. Hun var superbestemor, og det har eg kalla henne fra eg var liten. Hun er fortsatt super på alle måter for meg.
Det at eg ikke får se henne flere ganger er så vondt, for sist eg var hjemme på Vestlandet var det ikke noe tid til å besøke henne. Eg har bare besøkt bestemor én gang etter pandemien kom, og det er som et hardt slag i magen at eg ikke fikk sett henne mer. Eg har vært fysisk dårlig i hele ettermiddag, og tårene triller når eg skriver dette.
En ting er sikkert, over helga drar vi vestover, i begravelsen skal eg i alle fall stille opp. Eg må takke superbestemor for alt det gode hun har gitt meg og lært meg gjennom hele livet mitt.
