Begynte å skrive dette innlegget da eg satt og venta på vaksina i dag, derfor er deler av innlegget skrevet i presens.
Fader så surrealistisk. Her sitter eg i en kjempesvær hall, det er mange andre her, men alle har flere meter for seg selv. Vi sitter sammen på avstand, i kø for å sammen redde verden. Og i tillegg sitter flere millioner i sine hjem i samme kø. Det gir en veldig spesiell følelse. Maktesløshet samtidig som uovervinnelighet.
Mens nr 94 blinker på ei tavle sitter eg med en lapp som viser nr 11, det går fort unna dette her. Straks skal eg inn i neste hall, der får eg første dose av Pfizer. Dette er litt spennende, man er nervøs for om det kommer noen reaksjoner på denne væska som skal inn i muskelen.
Noen lurer kanskje på hvorfor eg får vaksine så tidlig. Eg har hjertearytmi, altså en medfødt hjertefeil, samt at eg går på immunhemmende medisin mot crohns. Det er nok ikke den beste kombinasjonen, så da er det lurt å vaksinere meg.
Så ble det min tur. Stikket var ikke noe å være nervøs for, selv om denne pingla her faktisk var litt urolig. Det hele gikk så fort, og de er superflinke alle som jobber her, de fortjener så mye mer enn bare applaus og klapp på skuldra.
Videre gikk turen inn til neste hall, hvor eg måtte vente i 20 min. Også her var det mange, vi satt og venta i tilfelle bivirkninger, mens noen frivillige fra Røde Kors spankulerte rundt og observerte. Ikke noe oppsiktsvekkende å melde om her, så eg kjørte hjem.
Nå, noen timer seinere, og etter mat, så kommer kvalmen og svimmelheten snikende, og eg kjenner en ømhet i vaksinearmen. Etter hva eg har forstått er dette helt normalt, så eg tar det med knusende ro. Nå skal eg ta meg en liten hvil, ja eg ble også veldig sliten. Og ja, eg fikk filma stikket og legger det etterhvert ut i alle sosiale media, foreløpig ligger det på TikTok og snap.
