Skulle vi ha skrevet noen ord om dagen i dag da? Det sies at ingen vet hva dagen bringer før sola har gått ned, og det er så sant på mange måter. Det er også litt av grunnen til at innleggene kommer så seint ut på bloggen, da får vi med alt som kan passe å dele her. Selv om vi nå har late dager «litt utenfor verden» har vi da gjort litt, og ikke minst kosa oss veldig.
Tassen prøvde febrilsk å stoppe denne dritfarlige greia som dingla fra trærne!
Etter at Doc og Tassen var ute på morgentur lagde de eggerøre og flesk, dvs, Doc lagde mat mens Tassen villig rydda gulvet for det Doc «mista» ned. Frokosten fikk sige ei lita stund før vi alle gikk ut. Med lommene fylt med godbiter ville vi prøve å gå tur, Doc og Tassen i god form, og undertegnede noe skeptisk. Siden eg er oppdratt med at frisk luft og ulendt terreng er medisin mot alt ble eg med uten å protestere. Omtrent samme parkas som min finner du forresten HER.
Dette var IKKE greit ifølge Tassen!
Ble ikke lange turen, men det ga faktisk mersmak. Vi fant også ei huske på veien, eller disse, som vi sier hjemme på ville Vestlandet, og det ble dermed litt lek og fjas med den. Her var det Tassen som viste skepsis, ikke kul om han skulle disse nei!
Tilbake på hytta ble eg liggende på sofaen med spøtet mitt, Doc lagde middag, og Tassen rydda gulv. Vi nøt indrefilet av svin med skysaus, rotfruktgrateng, og fløtestuing med kantareller, flesk, paprika og purreløk, og desserten ble faktisk å bytte vannpumpe på kjøkkenkrana. Det var Doc som fiksa, og undertegnede som tørka vann underveis. Resten av kvelden ble tilbrakt fremfor TV med frukt og sjokolade. Helt herlig!
Lenge har eg vært i kjempeform. Etter eg fikk første vaksinedose i april i fjor begynte crohns’en min å bedre seg, etter andre og tredje var det som om magen min var frisk. Det spekuleres i om hjelpestoffene i vaksina har påvirka medisinen min. Eg har vært sliten, men uten mageknip. Helt til de siste ukene. Da tinnitusen økte kom brått hodepinen og mageknipen også tilbake, og det har bare økt.
Her har eg lagt i dag da.
Kom meg altså ikke på jobb i dag, men sto likevel opp og tok meg en dusj. Alt blir bedre om man føler seg fresh. Tenkte å gå en lang tur med Tassen, for frisk luft er beste medisin mot hodepine, men da vi kom et stykke på vei måtte vi pent snu. Det fløt med glasskår på begge sidene av veien, og eg måtte få Tassen hjem for å vaske og sjekke føttene hans. Det hadde heldigvis gått bra, men det var nok stress til at skallebanken økte.
Så skulle eg lage middag til Doc da, seibiff med løk, poteter og grønnsaker. Starta med å ta fisken ut av fryseren, for så å oppdage at vi ikke hadde poteter. La fisken pent tilbake i fryseren og fant frem pølser. Det blepølsegryte med makaroni. Høvdingen var fornøyd, og i morgen står det nå seibiff på menyen. Ellers har eg slitt sofaen jevnt og spist Paracet i dag, i håp om at en hviledag var nok for å kunne dra på jobb i morgen. Og så vurderer eg å ta fjerde vaksinedose og se om det hjelper.
Nå har det blitt litt mye sofaligging her, og vi er vel kanskje ikke de eneste som gror fast i sofaen nå. Er jo godt da, og nå kan vi jo være stolt av at vi har fått sittegrop, vi er endelig med på en dugnad vi liker. Eneste negative må være at det har begynt å skje ting med både badevekta og helsa.
Ingen har vel dødd av frisk luft og natur, eller?
Før helga avtalte vi at denne helga skulle vi gå tur. Det er flere fine turløyper baki skauen her som vi har gått før, og bestemte oss for en av de. Er bittelitt stigning, og to-tre km ville passe greit etter noen uker på ræva. Det skulle vi takle helt fint.
Tassen var i alle fall ivrig, han var først i bilen, klar som en hund! Vi kjørte bak til der stien starter, men så raskt at her var det mye folk. Det så ut som ei halv bygd hadde mista bilene sine både på og rundt den lille parkeringa, aldri sett så mye biler der før.
Bilen fikk bli med litt videre på vår søken etter et sted med mindre mennesker. Og jaggu traff vi på neste forsøk. Parkerte, fikk bånd på Tassen, og begynte å rusle. Ja med lomma full av driteposer.
Doc og Tassen sjekka ruta
Akkurat her har vi bare gått den ene stien, og den er ikke så lang, så vi ville prøve en annen. Gikk ca 500 m før eg kom på at pulsklokka lå på lading hjemme, da er jo nesten turen forgjeves, men Endomondo erstatter i nøden. Et godt stykke inn i skauen var det en lysning hvor fire stier møttes, og vi bestemte oss for å gå til Røverskansen fordi den var passe lang. Sto bare 1,2 km på pilen, det var jo topp.
Herfra var det mye stigning, bratte bakker, og med en bekk midt i stien. Selv om man kanskje ikke skulle tro det er Doc i ufattelig mye bedre form enn meg, og synet av han begynte raskt å svinne hen oppover mellom trær og kratt. Eg strevde, kava og sleit for å ta han igjen, noe eg brått skulle få angre på.
Midt oppe i bakken ble eg omfavna av en fremmed svimmelhet, og begynte å hyperventilere. Beina begynte å svikte under meg, og hjerte gikk totalt bananas. Det banka både fort, hardt, ujevnt og vondt, og eg hadde ikke annet valg enn å sette meg ned. Vet faktisk ikke hvor lang tid det gikk før det roa seg, men sikkert ikke mer enn noen minutter.
Da fikk eg se at Doc og Tassen hadde stoppa for å vente på meg. Doc spurte om det gikk bra, og eg ville prøve litt til. Eg nekter faktisk å være i så mye dårligere form enn Doc, så vi fortsatte. Det hadde jo gått over, og var ikke farlig, bare meget ubehagelig.
Her var det jaggu ei bok, så Doc signerte for oss begge
Turen videre gikk bedre, og vi kom snart til et nytt kryss. Her sto det at det var 600 m til denne Røverskansen, men da eg sjekka Endomondo viste det seg at vi alt hadde gått en km, og at det første skiltet tydeligvis var feil. Vi fortsatte likevel i uvisshet om hvor langt det faktisk var.
Etter 500 m var vi fremme, bare en lang og bratt bakke fra målet. Her tok eg ingen sjanser, og ble heller stående mens Doc gikk opp. Det gikk ikke lange tida før han kom ned igjen, så siste pilen viste da riktig avstand.
Turen tilbake gikk smertefritt, null problem. Vi møtte en annen turgåer med en staselig flott puddel, så vi slo av en liten prat. Virkelig hyggelig å prate med andre mennesker, og ja, vi hadde tre-fire meters avstand.
Vel hjemme måtte både gubben, dragen, og vaktbikkja dusje, ja hver for seg, før sofaen igjen ble inntatt. Endomondo viste 6,6 km, og når vi plusser på de 500 m før vi slo den på, passerte vi 7 km i går. Tenker at etter hjerteoperasjonen vil denne turløypa gå som en lek, og er litt stolt over at eg ikke ga opp da helsa prøvde å slå meg ut.
Dette gamle dieselfatet inspirerte den ikke-eksisterende fotografen i meg…
