Mandagen kom på dragen som julekvelden på kjerringa. Siden bloggens motto er «ekte og ærlig» skal vi holde det der, så hold dere fast, i dag er dragen ei hurpe. Trøttere enn et dopa dovendyr, med humør som skikkelig surt høstvær, dro eg på jobb med ei plomme, en kakemann og to av de HER. Da eg kom frem var 75% av besetningen borte, og vi hadde MYE å gjøre. At eg ikke engang hadde tid til å hente kaffe med en gang hjalp heller lite.
Greit nok at eg var sliten av crohns og hjertefeil før, men etter de to rundene med korona i sommer er det ikke veldig mye som minner om motivasjon. Etter å ha fått unna litt jobb, og rast fra meg litt frustrasjon, ga eg blanke i alt og henta den fordømte kaffen. Tenkte at nå skulle eg nyte plomma mi, måtte ha litt fruktsukker før det bikka helt.
Tok et godt tak, glefsa over som ei illsint løve, og beit til så spruten sto. Men det skal jo ikke sprute av plommer? Neida, denne var selvsagt plukk råtten. Faen! Gjorde så et forsøk på kakemannen, måtte ha noe søtt. Joda, den var så klart seig og fæl, men i rein frustrasjon banka eg faenskapet i meg. Kakemann og kaffe endte med puls i galopp, så det ble ikke gjort mye i dag.
Hjemme var det bare å få dette rusta skroget rett i vater. Ingen av oss hadde særlig matlyst, så Doc dytta i seg knekkebrød mens eg fikk ned lompe med ostesnitzel. Og siden har eg lagt i horisontal, som eg stort sett gjør hver dag etter jobb, for eg har pokker ikke energi lenger. Og smertene i kroppen etter endt arbeidsdag er fra en varm verden dypt dypt under oss. Så folkens, den forbannede koronaen, det er ikke tull!
