Når vi overtok huset her for noen år siden, så ordna vi oss en genial forsikring. Sikkert mange som har samme forsikringen da, men den er sånn at om en av oss stryker med, så blir huslånet nedbetalt med en gang. Vi tuller jo ofte med dette, at hver gang noe holder på å gå galt, så er i alle fall den som står igjen gjeldfri.
Ja det er jo ofte det holder på å gå galt her, vi har begge vært mye innom både sykehus og legevakt. Nå som eg har vært inne og rota litt rundt i hjerte, må eg holde meg helt rolig hjemme noen dager. Da blir det til at eg holder sofaen, mens Doc løper ræva av seg og fikser alt her. Når han går lei av meg, er det jo alltids noe å drive med i hagen.
Begge bilene har fått sommerdekk, bod, låve og garasje er rydda, og han har brent gress. Nå minka det jo litt, så i går vaska han begge bilene og campingvogna utvendig. Ut på ettermiddagen begynte han igjen å kjede seg, men da kom han på at det fortsatt hang noen julelys på veggen ute.
Mens eg fortsatt lå på sofaen med i underkant av 1500 skritt på pulsklokka, iført bare DENNE og DENNE, gikk han ut for å ta de ned. Eg hørte han satt opp stigen og begynte å skru av lysa. Eg så lysa datt ned fra veggen, og tenkte at det var fort gjort. Men før eg fikk sukk for meg så eg stigen falle ned forbi vinduet, og hørte den landa med et smell! Eg spratt opp så både operasjonssår, blodårer og hjerte holdt på å gå i oppløsning! Tenkte «har eg nedbetalt hus nå??»
Men nei, Doc var ikke i stigen, han hadde gått ned, og det var han som hadde dytta den hersens stigen selv for å sette den på plass. Vel vel, er nok like greit å ha han ei stund til tenker eg, til alt har grodd og eg kan gjøre ting selv igjen.
