Med helga farlig nærme etter jobb stakk eg innom butikken for litt uunnværlige forsyninger til helga. Ja, du vet chips og sånn. Det var riktig nok andre ting på lista, mat og til og med frukt, er jo gysla godt da. Rasa gjennom butikken i rekordfart, kryssa ut det ene etter det andre på lista, og på vei til kassen rakk eg jaggu å fylle en pose smågodt også. Da eg sto i kassen ausa det på med kunder, men eg var jo straks på vei ut og slapp tenke på folk og kø.
Det var like før eg var hjemme i den berømte sofaen, skulle bare få varene i posen og kjøre hjem. Men fader, hvor var middagen da? Pokker, eg hadde pina meg glemt biffen, og måtte inn igjen i butikken. Spurte pent i kassen om han kunne passe på posen min et øyeblikk. Med indrefilet i tankene, målretta blikk, og hurtig gange fant eg raskt to perfekte stykker, og kunne trave tilbake til kassen.
Men hva skjedde her? Kø! Fulle handlevogner som indikerte alt annet enn inflasjon møtte meg, og eg som bare ville hjem til sofaen. Eg tok en lynrask risikovurdering hvor eg enten måtte pine meg gjennom kø, eller å komme hjem uten biff og skuffe mannen. Da hørte eg lenger fremme «har du bare det kan du gå før meg». Hjertet mitt smelta, eg ble altså så glad!
Eg slipper som oftest frem de som har lite om eg selv har mye, men det er første gang noen har gjort det for meg! Herlighet for en god følelse en sånn enkel gest kan gi, det gjorde virkelig dagen min. Så nå har eg tatt helg med ny giv, og bare gleder meg til i morgen tidlig, for da skal nemlig vekkerklokka holde helt kjeft! Og biffen? Den var selvsagt god!
