En ny dag på jobben = ei ny brekt negl. Disse spinkle tynne deformerte neglene som vår herre har skjenka meg tåler ikke stort, de sprekker og fliser seg ved den minste lille motstand. Ikke engang denne HER funker på klørne mine. Men da eg skulle sjekke saldo før lunsj var der bedre nyheter i vente. Feriepengene hadde kommet inn, og det begynte raskt brenne i lommeboka. Her måtte noe sløses, og det fortere enn du kan si feriepenger!
Ble enig med Doc at vi skulle feire med take away til middag, og eg sjekka menyen på en restaurant på nettet. Sendte så mld til Doc med link til meny og tlf nr, hva eg ville ha, og en oppfordring til han om å ringe. Han svarte bare med hva han ville ha, så eg trodde han hadde misforstått.
Nå har det seg sånn at vi er fryktelig sjelden så uenig at det resulterer i irritasjon, men etter en time frem og tilbake med å gå rundt grøten (ja begge to) og bare diskutere hvem som skulle ringe, svarte eg at vi driter i det. Begge ble småsur, og Doc tok noen brødskiver, så eg måtte stå for egen middag.
Eg gadd jo selvsagt ikke lage middag til bare meg, da måtte eg enten handle, eller spise brødskiver hvilket er uaktuelt til middag. Eg stakk til Kløfta Sushi, hvor eg gikk inn og bestilte meg to makiruller. Her var de både billig og raske, og jaggu var det en drøm for ganen i tillegg! Verdt å anbefale!
Saken er den, skjønner du, at eg har sterk telefonskrekk. Aner ikke om det er en form for angst eller om eg bare er sær, men eg fikser ikke å ringe fremmede. Det så ikke akkurat bra ut da eg var 19 og hadde jobb som møtebooker, og gråt første time hver dag på jobb i en mnd, da sa eg opp. Men eg ringer altså ikke fremmede annet enn nødetatene, mens Doc var så sliten og hadde hodepine, så han orka ikke ringe noen i dag. Verre var det egentlig ikke.
