Greit inn i hverdagen igjen her, det merkes at vekkerklokka har gleda seg til å kime, og det gjør den gladelig før fuglene rekker å fise. Det fine nå er at vi starter dagen med dagslys, hvilket har mye å si på humør og kaffeinntaket. Ja, for dagslyset gjør at eg er litt blidere, eller eventuelt mindre sur, når eg ankommer jobben, og trenger dermed ikke kaffe like umiddelbart.
Det har faktisk skjedd noe mer spennende enn bare sofa her de siste dagene. Søndagen diska eg opp med gode oster, spekeskinke og noen salte kjeks. Tenkte vi skulle kose oss skikkelig, nærmest litt romantisk. Vi liker ost veldig godt begge to, så det er ikke sånn at eg må true det i Doc akkurat.
Joda, koselig som bare det! Og eg skulle bare ha noen få kjeks til før eg rydda bort, det skulle eg aldri ha gjort. Mens eg satt der og slafsa i meg en muggen ost med marmelade og kosa meg helt vilt, klarte denne kjerringa å tygge i seg halve kjeften. Ja riktig, eg tok et godt jafs av underleppa mi, samtidig som eg reagerte på konsistensen på den Ritzkjeksen og rødfargen på osten.
Det spennende her er at selv de minste lille rifter i tannkjøtt og munn har en tendens til å bli veldig betent når man har crohns, så dette kjøttsåret her ble raskt så opphovna at bare dette HER kunne skjule det. Dermed er utfordringen videre at det er en klump som faller naturlig mellom perleraden hver gang eg prøver å tygge noe.
Eg kan videre meddele at eg har bitt meg på samme plass intet mindre enn sju ganger i ettertid. Deilig, ikke sant? Vel, om man gjør et tappert forsøk på å yte litt optimisme kan man se det positive i selv et kjøttsår i nebbet, nemlig at eg nå er livredd for å spise og har en gyllen mulighet til å gå litt ned i vekt. Eller bare spise is, det funker det også.
