Du har valgt det selv!

Merker en del snakk om barn for tida, både i media og på sosiale media, så da ville eg lufte mine personlige tanker rundt dette også, og du trenger ikke være enig. Her om dagen var det en sak i ei avis om ei dame som var lei av å bli nedprioritert på jobb fordi hun ikke hadde barn. Det har eg selv fått kjenne på, og det er frustrerende. Eg kan skjønne at barn blir syke, at barn trenger omsorg og at det er viktig å skape gode minner i oppveksten.

Arbeidsmiljøloven er klar og tydelig på at alle skal ha like rettigheter, og at man ikke skal forskjellsbehandle. Men blir det fulgt i realiteten? Ikke alltid. Eg har selv hørt «Du må jobbe i jula så *** kan være med barna sine!» Er det meninga at vi uten barn bare skal leve halvveis? Vi har da både familie og et liv utenfor jobb selv om vi ikke har barn, og voksne mennesker trenger også skape gode opplevelser og minner. Uten barn er det også mindre fravær, hvorfor settes ikke det like mye pris på?

Denne kroppen er ikke bygd for stress og mas, den er bygd for å ta det lugnt og tenke på meg sjøl.

Eg har selv aldri kjent på den raslingen i eggstokkene, aldri hatt et snev av lyst på barn. Godt mulig eg hadde blitt ei god mor, men det ligger ikke for alle. Det er ikke et krav at alle kvinnfolk skal være folkeprodusenter. Det er i de aller fleste tilfeller et aktivt valg man selv tar, og det er litt kjedelig når det på en måte legges over på andre.

Du har kanskje hørt, eller til og med selv sagt «du aner ikke hva det er å være trøtt før du får barn!». Det er liksom småbarnsforeldrene som eier trøttheten, ingen andre har rett til å være trøtt og sliten i enkelte foreldres øyne. Greit, det er et ork, mas og jag, lite søvn, kjøre hit og dit, aktiviteter, krangling, skriking osv. Eg har tilgode å møte foreldre som aldri har klagd, men de har helt selv valgt det, og heldigvis er det ytterst få som angrer. Men man har valgt dette selv.

La meg si det sånn; hadde eg vært avlsbikkje hadde eg blitt avliva fort. Her er det noen kroniske sykdommer, utmattelse og smerter som de fleste bikkjer skulle fått «slippe», altså ikke noe særlig å avle på. Men likevel har eg fått høre at eg er fryktelig egoistisk som frivillig barnløs, og da gjerne i samme setning «og hvem skal holde deg i hånda på hjemmet?». Mhm, tygg litt på den.

Sistnevnte er det argumentet eg har hørt mest. Men er det ikke like egoistisk å sette barn til verden utelukkende for å slippe å dø ensom? Det er ikke en selvfølge at barna digger deg i voksen alder, det finnes mange der ute som ikke har kontakt med sine nærmeste, det er heller ikke en selvfølge at de lever så lenge. Ja, det er trist, men ting kan skje. I bunn og grunn er det stort sett ikke egoistisk enten man får barn eller lar vær, så la folk få velge det de vil selv.

Hvorfor skal egentlig så mange foreldre legge seg opp i valget til oss som er frivillig barnløs egentlig? Er det misunnelse ute å går fordi vi har mer frihet? Jo flere som maser på meg at eg har tatt feil valg, jo sikrere blir eg på at eg har valgt riktig! Og la det være sagt; eg er veldig glad i livet mitt, glad for at mamma og pappa valgte å få meg, og veldig glad for måten de har oppdratt meg på. 

 

Snap/Insta

Psykiske utfordringer

Visste du at eg gikk på Barne- og ungdomsarbeider på videregående for ca 20 år siden? Selv om eg alt da visste at barn ikke var noe for meg valgte eg et fag som utelukkende omhandla barn. Ikke fordi eg ville jobbe med barn, men det var eneste faget som virka enklere enn allmennfag i umiddelbar nærhet. Joda, mesteparten var interessant, tok nok med meg mye mer lærdom derfra enn eg ville gjort på allmennfag ja.

Sitter her med koppen min (skriften lyger ikke) og reflekterer over samfunnets trender igjen. Siden det ikke er lov med reklame for alkohol kan eg heller tipse om DENNE.

Det eg husker best fra pedagogikk og metodelære, samt psykologi, det var hvordan det endra seg akkurat i den perioden. Man snudde, kort sagt, fullstendig fra straff til ros. Man skulle ikke lenger skjenne på et barn som hadde vært ulydig eller stygg mot andre, man skulle heller rose det barnet når det ikke hadde gjort noe galt. Og ikke bare da, man skulle «bygge opp» alle med ros og skryt uansett hva.

For å si det sånn, det var ikke bare undertegnede som alt da forutså at den oppvoksende generasjonen sto i fare for å bli ømfintlige. Vi diskuterte det flere ganger i klasserommet i 2002/2003, hvor eg gjentok til det kjedsommelige «Kommende barn og de barna som lever i dag kommer ikke til å tåle motgang når de blir voksen, de vil komme til å slite kraftig med psyken om de bare skal flyte gjennom oppveksten på ei rosa sky av uhemma skryt.»

Lærerne prøvde å skjule det, men de var tydelig enige i det meste vi elever sa.

Selv er eg oppvokst i det eg kaller ei glansbildebok, en familie som alltid holder sammen, på en gård hvor vi barna hver vår fikk litt ansvar for de nye kalvene. Det var alelam vi måtte mate, vi sto i siloen, alle hadde plikter og måtte hjelpe til, og «eg vil ikke» var ikke et alternativ. Gjorde vi noe galt fikk vi virkelig høre det, gjerne med en moralpreken så det stakk i magen. Ros var noe vi fikk når vi fortjente det, når vi faktisk var flinke.

Kom eg hjem og sa noen hadde vært stygg med meg spurte alltid mamma «Hva gjorde du først da?» I stedet for å ta parti med en gang løste hun opp i det, og noen ganger hadde nok eg vært frekk i kjeften først. Feil ble rettet opp i, og vi ble bygd opp til å bli sterke rettferdige individ, vi skulle ikke bare tåle hardt arbeid, vi skulle også tåle motgang. Eg er så uendelig takknemlig for å ha vokst opp uten «puter under armene».

Det er ikke dagens unge sin feil, det er nok mer hvordan trenden i oppdragelse brått snudde, hvor foreldre begynte å møte opp på skolen for å skjelle ut lærerne om barna får tilsnakk. Hvor foreldre skjeller ut hverandre i stedet for å få barna selv til å ordne opp. (Bare for å ha det klinkende klart, dette gjelder IKKE mobbing, men helt vanlig uvennskap/krangel mellom barn).

Det overrasker meg overhode ikke at vi de siste årene har lest utallige saker i media om at unge sliter med psyken. Når ikke lenger foreldra kan ordne opp i alle problemene, når man plutselig får høre at man gjør noe helt feil, når man ikke lenger får ros bare for å eksistere, da blir det fort litt tøft. Spør du meg, så finnes det ikke litt rart de unge sliter med psyken i dag, når den rosa skyen brått blir til styrtregn.

 

Bare å dele om du føler for det.

 

@docogdask

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top