Kanskje snart hjemme

I dag hadde eg fint lite lyst å stå opp altså. Trøtt som et uvær, vondt i alt, og ei bringe som nekta å pumpe luft. Fikk på meg fillene og luska bort i bobilen til mamma og pappa for å spørre etter egg, men det ble til at eg tok et burgerbrød med ost og skinke, og litt for mye majones. Planta meg uti en campingstol og ble der helt til gjengen begynte å snakke middag. I mellomtida hadde Doc og pappa fått tak i en slange som de og onkel lagde en provisorisk turboslange av. 

Bank i bordet! Dette bør holde!

Siden ferien vår sånn egentlig var over hadde ikke vi så mye å stille opp med til middag, men det var bittelitt salat igjen. Gjengen hadde heldigvis mer enn nok. Dermed ble det kjøttboller i fløtesaus med potetemos, pastasalat, gulrøtter og råkostsalat til middag. Helt nydelig, og vi ble igjen litt for mett hele gjengen.

Etter en middagshvil gikk vi damene rett bort i senteret en liten tur. Med mamma gikk det helt fint, men både meg og tante hev etter pusten før vi passerte 100 meter. Jaja, vi rusla veldig rolig av gårde og tok hensyn til hverandre. Eg skulle bare ha litt brus, tante skulle ha zalo og muttern ville se på kjoler. Eg kom hjem med en kjole, og tante glemte zalo. Tilbake med bilene ble det enda mer avslapping, nå trengte vi det virkelig.

Gjengen på kaien!

Ei veldig tøff hyggelig dame/jente vi har blitt kjent med her, Ylle, kom plutselig løpende med fiskestang, det vaka mye og hun ville ta noen kast. Hun kjører en fin gammel bobil aleine på tur med dattera si. Jaggu fikk hun raskt napp! En svær flott sjøørret, men som hun sa selv, hun fikk overtenning og mista den. Da var ikke kara her sein om å finne sine stenger, men det ble ingen storfangst. Nå har vi lagt oss, men banker i bordet og håper vi kommer oss hjem i morgen!

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Ferie dag 23; Er da blå himmel…

Sto opp i morges med friskt mot og god tro på Gordarike bobilcamp. Doc fløy bort på Biltema og henta oss pølser til frokost, nå var vi klare for siste dag ferie! Omsider ble det avreise, og vi banka i bordet så dette skulle gå bra, og bra gikk det. En god stund. Joda, det gikk greit unna dette, vi kjørte gamleveien, så det fikk liksom ikke gått så  fryktelig unna dette her.

Sjarmen med gammel bil?

Etter litt drivstoff og is, som eg ikke helt husker hvor, gikk det fortsatt strålende. Det var ikke før ved Siljan at bilen hosta om kapp med oss. Den mikroskopiske fjellovergangen var det som skulle til for å smelte røret til turboen. Men vet du hva? Det var faktisk helt greit, for eg og Doc var i akkurat den form at vi trengte pause selv. «Taima og tilrettelagt»

Det ble en noe naturlig, og egentlig fryktelig passende, stopp i Skien. En by så liten at Google hadde glemt den, med 100 bobilplasser, tenk, der har Bergen mye å lære! Erna, kor e du? Jaja, her var det fint, vi står med sjøen og har det egentlig helt fortreffelig, selv med fortsatt etterslep av korona. Moderen ordna lapskaus, så ingen led noen nød.

Før spetakkelet.


Da det lei ut på kveld, og utelysene var på vei på, da skulle det bli mer liv ja. Vi hørte noe skriking i det fjerne, og lite visste vi da at dette rabalderet var på vei i retning oss. Brått sto det et levende på kaikanten og forkynte noe hun sikkert ikke helt visste om selv, og det ble et sånt leven at vi bestemte oss for å ringe onkel blå. Da dommedag var på vei til en småbarnsfamilie like ved fikk vi på en måte nok.

Lensmann kom, og vi ble kjent med hun som hadde småbarn. Da hadde spetakkelet heldigvis bevegd seg videre forbi kaikanten, og vi slapp trekke lodd om hvem som eventuelt hadde måttet hoppe uti etter henne. Denne småbarnsmoren fikk sitte ei stund med oss før vi alle bestemte oss for å ta kveld. Vi alle trengte å roe nervene litt. Nå sitter eg og prøver å hoste fra meg før eg legger meg, for Doc sover for en gangs skyld, og det trenger han faktisk.

 

 

TikTok / Snap / Insta

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top