Regner med noen her husker leieboeren? Det var ikke en fantasivenn, men søstra mi som bodde hos oss på grunn av studier i Lillestrøm i vinter, hun har jo en kavaler i Fetsund som hun er hos denne helga. Ja hun rakk jo noe før korona stengte skolen hennes da, så da ser vi henne i ny og ne selv om hun ikke bor her lenger.
Leieboeren (som hun sikkert for alltid vil gå for) sendte meg melding og lurte på om vi skulle gå tur sammen i dag, og det var eg helt klar for. Eg kunne ikke gi noe tidspunkt på når eg var klar, for vi har hatt ei avis på besøk i dag (vi sier fra når den saken er ute). Men da vi var ferdig med intervju og bilder, bar det rett i skauen med leieboeren, Tassen og meg, leieboeren ville nemlig på stolpejakt.
Denne stolpejakta kan jo drive folk til vanvidd, man blir nesten besatt på å ta stolper. Da er det ikke annet å gjøre enn å bli med leieboeren på jakt. Vi fant et kart i nærheten og begynte å gå. Med min retningssans, og dårlig merking av stier på kartet, skulle dette vise seg å bli en utfordring.
Etter å ha tatt noen røde stolper ville leieboeren prøve seg på noen svarte, men de står gjerne i litt mer ulendt terreng. Vi traska avgårde oppover en skråning, mens vi kjente pulsen synes Tassen dette var helt topp.
Da vi omsider var på toppen fant vi fort en svart stolpe. Videre derifra mente leieboeren at vi ville spare tid på en snarvei, så vi gikk bort fra stien og kom over på noe som kunne ligne en veldig smal sti. Da eg prøvde å påpeke at dette bare er dyretråkk fikk eg slengt tilbake at «hjorten har jo alltid rett, så det må være denne veien!» Vel, hva skal man si? Det er ikke hjort her, om det er noen, så bryr de seg nok fint lite om å lage tråkk mellom stolper.
Vi klarte et lite øyeblikk der å faktisk gå oss litt vill, selv med to tlf med kart sleit vi med å finne tilbake til stien. Etter langt om lenge og lenger enn langt fant vi endelig tilbake, og da var leieboeren nokså stolt; «Nett som sjølvaste Lars Monsen, no skulle han sett oss!» Tja, han hadde nok ikke gått seg vill i utgangspunktet, men eg må ærlig innrømme at eg ble en smule imponert da.
Omsider fant vi siste stolpen, hvilket var en lettelse for både leieboeren, meg og ikke minst Tassen. Han begynte å bli temmelig lei på slutten der, og var nok veldig lykkelig da vi nærma oss bilen, for han brydde seg fint lite om de andre hundene vi møtte der. Det ble 4,2 km og fem stolper i dag, og restitusjonen ble to wraps med fiskepudding, og selvsagt et velfortjent rør med Pringles.