Jaggu var det artig å leve litt igjen, eller som det sto på serviettene til vertskapet «Livet skal ikke bare leves, det skal også nytes». Men først må vi ta det fra starten. Doc sto som vanlig først oppi går og lufta Tassen, og etterpå kom Tassen opp og vekte meg med et ordentlig snutekyss langt inn i nesa mi. Han går jo ikke ned trapper, så eg måtte bære han ned igjen.
Da skjedde det verst tenkelige, eg glei i ene trinnet, og vi smalt rett i dørken. Det vil si, eg redda Tassen da, men slo til gjengjeld meg selv ganske hardt. Er bare så typisk! Fikk vondt i ene ankelen, men siden eg klarte å gå på foten gikk eg i dusjen og gjorde meg klar for fest.
Hos vertskapet, Anne-Hilde og Morten, ble vi tatt veldig godt imot, og like etter oss kom en til bobil med to kompiser. Vi som kom tidlig fikk servert herlig pizza til lunsj, og etterpå ble det bobler på oss damene. Vi hoppa i jacuzzien og satt der med champis og skravla helt til de andre gjestene begynte å komme, da var det eneste høflige å krabbe utav og få på oss tørre klær.
Da eg sto i bobilen og tørka meg var det akkurat som om noe stakk meg på sida av kneet. Så ned og skvatt skikkelig, eg hadde jo stått og lent meg inntil trumaen! Rett fra varm jacuzzi, via kulden ute, så var nok temperaturen min i ubalanse. Tre heftige blemmer sprakk i det eg hoppa unna, og det åpenbarte seg tre brannsår forma som mønsteret på trumaen. Nevnte eg dette med typisk min flaks eller?
Vertskapet bisto med salver og plaster, så kunne festen bare fortsette. Middagen var en helt nydelig biff stroganoff, og herlig ostekake til dessert. Alt servert med vin og akevitt til, så det får ikke blitt stort bedre. Vi koste oss masse, skravla gikk, og musikken rocka dansefoten. Fy søren så artig det er å feste, vi hadde nesten glemt helt hvordan dette er. Og vi hadde definitivt glemt hvordan dagen derpå var! Heldigvis har vi alkometer, så vi kjørte ikke hjem før det var innafor lovlige rammer.
