Mens noe strammer inn og noe slakker opp går hverdagen mellom tiltakene sin vante gang. Man reiser på jobb, gjør det man skal og holder avstand, noen ganger innom butikken på vei hjem, og ellers er man bare hjemme. Vi er da tilpasningsdyktige og blir vant til dette, men nå må eg bruke munnbind også på lageret, og tanken på at dette bare drar lenger og lenger ut er unektelig litt kjedelig.
Nå har det gått så langt at vi til og med ser forandringer på oss selv, og ikke hvilket som helst forandringer. Nei dette er direkte hårreisende – bokstavlig talt.
For å få med hele poenget må vi tilbake til pre korona. Selv om håret mitt er så tynt at det ser fett ut innen fem timer etter vask, har eg alltid vært nøye med sveisen. Eneste som faktisk gjør noe nytte i rottereiet mitt til en overkommelig pris er denne HER. Enten skulle det henge rett ned med skillen nøye plassert til høyre, eller så skulle det dras så tynt det var bak i et stramt strikk for å skjule mulig fett.
Sånn har det vært i alle år, så enkelt som mulig, men samtidig tåelig velstelt. Etterhvert som koronatiltakene kom snikende, og vi ble mer hjemme, ble det et kjappere alternativ. Snørpla det i en løs knute bak. Så dro dette mer og mer ut, og det ble en litt strammere knute midt bak for praktiske årsaker.
Men nå? Nei nå er det så lite å pynte seg for, at nå er det en skikkelig rotete bestemorknute som oftest midt oppå. Om det er bustete og urokkelig gir eg en lang flat i, for det matcher uansett de gråmelerte joggebuksene som eg bruker når eg likevel ikke skal ut døra.
Og hva vi gjør her hjemme? Jo det har gått så langt at eg endelig har fått Doc med på å se Tiger King, ett år etter eg spurte første gang! Når han gidder se serier på streamingtjenester, da vet du det er på vei til å bikke over for oss begge her.
