Det nærmer seg helga med stormskritt, selv om eg på mandag uttrykte min frustrasjon over at uka alt da føltes lang. Tida går bare fortere og fortere, og det finnes en teori på dette. Da man var to år var jo ett år halve livet, mens nå er ett år bare et lite kapittel. Jobben gikk unna selv om eg var trøtt i dag, og joda, det var selvforskyldt. Eg har gjort meg til vane å bla på tlf på senga fordi eg er et B+ menneske. Alltid lys våken så fort hode treffer puten, med mindre eg har surra i meg en halv kartong vin da.
På jobben gikk eg forresten tom for snus i dag, eg var så susete i morges at eg glemte å ta med ny pakke. Da eg tok siste snusen var det bare to timer igjen, men det aller mest typiske som kunne skje skjedde selvsagt. Snusen begynte å renne så alt for fort! Panikken grep meg, og kaldsvetten pipla, eg prøvde å klekke ut en plan. Skulle eg snike meg ut for å stikke på butikken? Eller holde ut halvannen time til eg kom hjem?
Eg holdt ut. Hjemme venta Doc med middagen klar, det var pølsegrateng som eg raskt slukte, nydelig! Og etterpå gikk eg målbevisst på kjøkkenet, åpna kjøleskapet i all hast, og grep en snusboks med skjelvende hånd. Fata tak i ei hamsterbleie og dytta den så hardt opp i nebbet at det nesten gjorde vondt. Endelig! Det var nesten så eg ble svimmel, enda det ikke hadde gått lange tida. Da slo det meg, eg kan aldri slutte å snuse, for eg kommer i så fall til å bli veldig mannevond da!
