Enda kaldere i morges, og enda mer frost på bilen. Men nå skal ikke dette bli enda en «episode» om været, eg har rast fra meg litt på snap i kveld, og lar det bli der. Med frisk luft i lungene våkna eg raskt og var klar for dagens dyst. Sånn foruten at det gikk bra på jobben i dag har det ikke skjedd kjempestore greiene her da, så la meg heller fortelle en vittig historie fra fordums tid.
Det var i de dager hvor undertegnede ikke hadde andre bekymringer enn hva skolesekken veide, og eg skulle få prøve et par ganger å være aleine hjemme noen timer om gangen. Det vil si, eg var ikke helt aleine, hadde venninna mi Veronica på besøk. Husker ikke hvor resten av familien var, men i alle fall ikke langt unna.
Veronica og eg var da stasjonert på rommet mitt, med en Amiga 600 hvor Giana Sisters (dataspill) skulle rundes for n’te gang over en pose TV-godt. Vi ante fred og ingen fare der vi satt som uskyldighetene selv, bare lo og fortalte skrøner, da Veronica plutselig skreik til! Hun hadde sett en person utenfor, på beite til kalvene bak huset, og var nå skremt opp. Selvsagt ble eg og skremt. Herregud, vi var bare 8-10 år!
Det stakk i oss begge da det like etter ringte på døra, og vi gikk arm i arm for å åpne. Utenfor sto ei eldre dame med bustete gult hår, litt merkelige klær, og ei stor skinnveske. Hun snakka så gebrokkent at det eneste vi skjønte var at hun ville inn, og hun ville ha bilen. Vi trudde det var en tyv! Som de livredde oppskremte jentungene vi var smalt vi igjen døra, vrei om låsen, og ringte mobiltelefonen til mamma og pappa.
Tok ikke mange minuttene før de var hjemme, og etter en rask beskrivelse av utysket satte pappa seg i bilen og kjørte på leiting. Da han kom hjem hadde han et flir om munnen, han kunne da ganske lattermild fortelle oss at det ikke var verre enn ei polsk dame som solgte bilder. Muttern brøt ut i latter og fikk stotra frem «dere to altså», og vi pusta letta ut. Men jaggu var vi redd den dama i flere dager etter!
