Jadda, det er mandag, og det merkes! Utenfor sto det fortsatt to bobiler fylt med vestlendinger da eg dro på jobb, og gjett om misunnelsen var stor da man nærmest kunne se vibrering i de av snorkingen innenfor. Da gleda eg meg stort til å bli pensjonist altså, det hjalp heller ikke stort at eg har godt over 20 år igjen til den tid. Nei, eg må nok slite for salt i grøten ei stund til gitt, og la de som har gjort sin innsats få nyte godt av det i fred.
På jobben steig energien raskt. Det er sesong nå, og mye å gjøre. Tror kanskje eg har brukt opp hele ukeskvoten min nå, men da har eg i det minste fungert. Etter mengder med kaffe var dagen brått over, og eg kunne kjøre hjem for å finne de samme bobilene med de samme vestlendingene. De har vært i det store utland i dag, det vil si Charlottenberg. Doc var med og handla, og eneste eg klarte å komme på til huskelista var bobler og snus. Heldigvis er han såpass oppegående at han egenhendig har klart å fylle fryseren.
Vestlendingene har starta på turen hjemover, og da slengte vi oss på sofaen som to hauger potetemos, med hver vår pose chips i fanget. Doc sovna først, mens eg selv prøvde å tvinge egne øyelokk opp. Det gikk ikke lange tida før den svake murringa fra Doc’s bakre nesehule dyssa meg i søvn så eg slokna over armlenet her, og eneste som kunne gjort det bedre måtte vært DENNE. Nå er eg bare spent på om eg får sove igjen i natt, så eg forflytter meg opp i binga og gjør et hederlig forsøk. Vi tales!
