Mandag kunne vi lese på nett at det var meldt om sterk vind, og vi så flere pakka sammen markiser og fortelt. Muttern og fattern var blant de som sveiva inn markisa, mens både Kari og Torfinn, og Doc lot de stå. Doc mente vår skulle tåle litt vind, er jo kvalitetsmarkise fra Biltema. Vi hadde stroppa den fast med elastiske jekkestropper og plugger svære som oljerigger, selvsagt fra samme butikk.
Doc sjekka yr og la seg med god samvittighet, mens eg som er oppvokst på Vestlandet var noe mer skeptisk. Eg vet at vindstyrke på yr ikke er sammenlignbart vindkast i dalsøkk mellom høye fjell, så eg fikk ikke sove.
Mens eg lå og hørte den vage motorduren fra nesa til Doc begynte det å blåse opp mer, og snorkinga hans ble mer og mer borte i støy fra vind i markisa. Stengene begynte å slå heftig mot veggen, så eg vekka Doc i håp om at vi kunne rulle inn hele sulamitten. Ute for å se mente han dette var helt normalt, mens han kjente etter at stroppene fortsatt var stramme.
Inn og sove igjen da, ja Doc altså, for eg ble liggende å høre på vinden. Det ble bare verre og verre. Brått hørte eg vinden rive tak i halve campingplassen, og med et brak slo markisa vår ene stanga i taket. Da fikk eg fort liv i Doc, og han gikk endelig med på å rulle den inn.
Skaden så først verre ut enn den var, bare to ødelagte stenger som med enkle grep kunne fikses, og ingen merker på vogna. Verre med oss, for vi glemte å smøre oss med denne HER. Klokka nærma seg nå tre på natta, så det skulle bli godt å endelig kunne duppe litt. Men neida…
Nabovogna hadde et tynt solseil som blafra i vinden med bare ei gjenværende stang. Mitt hode som alltid tenker «worst case scenario» begynte å surre og gå. Om det solseilet skulle fly avgårde med den vindretningen og avstanden, ville den stanga bli tredd rett gjennom soveromsvinduet og penetrere ribbeina mine.
Nope, ingen søvn å hente der. Bestemte meg for å rusle en runde og sjekke disse to bobilene vi reiser med. Fikk se da at Kari og Torfinn hadde vært ute litt tidligere å sveiva inn sin markise, det var nok lurt. Men noen av campingmøblene var på tur, så eg fikk samla det og sikra det før også eg ble trøtt nok til å svime av på puten.
Da vi våkna av Tassen i går var det fint lite å hente hos meg, Doc sto opp med bikkja mens eg var fortsatt mer eller mindre i koma. Og da gjengen snakka om å gå opp til Briksdalsbreen orka ikke eg å bli med. Yngste i reisefølget ble dermed liggende på sofaen med Tassen, mens resten var ute og gikk. Og litt seinere var eg med og så på at Doc forsøkte to halvhjerta kast i Oldevatnet, før det endelig ble kveld igjen.