Nå har vi blogga i snart 6 år, og denne bloggen har vi hatt i litt over 3 år, HER er faktisk vårt første innlegg på denne bloggen. Når man har holdt på så lenge, er det ikke alltid like lett å huske hva vi har fortalt om og ikke. Men i gårsdagens innlegg lovde eg et eget innlegg om hvorfor eg ble kalla Speedy Gonzales i russetida, og det får du her.
Siste året mitt på videregående, i 2004, kjørte eg en (nesten) strøken hvit 87 mod Volvo 240 GLE. Den gikk ganske greit, og eg brukte faktisk sånne HER når eg kjørte, så sant det var strøm nok til å starte da. Noen døpte den «startkabelen» fordi eg titt og ofte var innom lærerværelset for å låne nettopp startkabler. Dynamoen var vel egentlig det eneste som svikta, bilen var ellers meget bra.
Da eg alltid har vært et B-menneske rakk eg jo sjelden skolebussen, så lønn og stipend gikk ofte med til drivstoff. Bilen brukte jo 1,2 liter på mila, og det på fin kjøring, så budsjettet var stramt. Likevel ble det da til at eg tok «goførtien» til skolen nesten hver dag. Det gikk jo stort sett greit det, og av og til hadde eg passasjerer som også hadde mistet bussen. Eg bodde på Radøy, og skolen var på Austrheim, ca 15 minutters kjøring. Volvoen rakk å bli godt kjent i bygda, alle visste hvem som kjørte den hvite 240’en som mangla ei pyntelist.
Så var det en morgen eg var litt ekstra seint ute, og la meg bittelitt over grensa. Havna jo selvsagt fort bak ei sinke som lå i 70 i 80 sona, men kom liksom ikke forbi. Bilen fremfor kjente eg for så vidt igjen, det var jo gamle sivilbilen til lensmannen i bygda. Visste jo at den nylig var solgt, det var sånt som ungdommen fikk med seg raskt. Da var det jo ingen fare.
Da eg nærma meg brua fra Radøy til Austrheim gjorde eg meg klar, for midt oppå brua der er det nemlig god sikt flere km fremover. Det var klart. Eg gira ned og brente forbi den nylig solgte sivilbilen, og ga gass videre. Kunne jo ikke komme for seint til skolen vettu! Noen km lenger frem, det var da eg oppdaga det i bakspeilet. Føreren av den andre bilen var pokker meg lensmannen, og han holdt jo nesten følge med meg.
Lite skjønte eg, og trodde det med salg av sivilbilen bare var et rykte satt ut for å ta flere på veien, og bremsa dermed ned i tillatt hastighet. Da eg kom til krysset ved skolen, sto kollegaen av lensmannen, med blålys og det hele og vinka meg inn. Der sto eg med halen mellom beina, mens alle skolebussene, lærerne og elever ellers passerte med store øyner.
Fikk beskjed om å komme innom lensmannskontoret i storefri, for de ville jo ikke la dette gå ut over skolen. Lydig som eg var, stilte eg opp, kanskje ikke så høy i russehatten. Lensmannen var først og fremst imponert over hvor bra 240’en min gikk, før han gikk over til å prate om straff. «Eg lå i 140 og du dro i fra. Men vi må trekke fra noen km på margin. Nei skit og, vi skriver 90, så slipper du prikk, nyt russetida, og hils far din!» Og med det ble mitt russenavn Speedy Gonzales enstemmig avgjort av all medruss.
