Pinlig morgen og daff kveld!

I pingvingange iført bare morgenkåpe og fôra støvler skulle eg bare ut i -19 og starte kjerra før eg entra badet i morges, men måtte stå i en fascinerende bøy og knote med kabelen til motorvarmeren da en flau bris letta på «stakken» idet en bil passerte noe vinglete. Bare i nettoen, at eg ikke lærer! Og der var freddan i gang gitt. Noe pinlig berørt fikk eg start på bilen så eg kunne gå inn og «pudre nesa», det gikk forresten fort da eg har kjøpt DENNE som er greit oversiktlig. Deretter rett på jobb i varm bil.

Det beste med fredag er at det er over to dager til neste gang eg må stå opp tidlig!

Dagen gikk forrykende fort, det er en av fordelene når vi er få folk, at det blir så travelt at man ikke engang rekker se på klokka. Vel, den funker ikke likevel, svart skjerm, men eg får opp skritt og puls på tlf da. Har vært i kontakt med Fitbit og prøvd alle de restartmetodene de har, men uten hell, så det er faktisk ikke en dritt å gjøre med det. Det går helt fint, den er kjøpt brukt for flere år siden, så eg gidder ikke legge sjela mi i den.

I kantina fikk eg beskjed av ei kollega at eg spiste tacoen som ei mus, hun mente eg hadde tatt til meg lite mat. Joda, hun hadde helt rett i det, for dagens middag hjemme skulle også bestå av taco, måtte jo spare meg litt. Tacoen hjemme var dog ikke helt som på jobb, for mannen eg deler strømregning med er ikke fan av taco. Vi har inngått kompromiss med fajitakrydder, sånn at eg får noe som ligner taco, og han får noe han ikke vrenger seg av.

Stygt redd eg har nådd punktet hvor eg er dame og ikke jente lenger.

Doc har forresten tatt seg av Forden denne uka. Bytta bremser i går da, tror eg nevnte de fem timene med slegge for å få av ei ihjelrusta skive, og så har han hatt den på etterkontroll i dag og fått den godkjent. Effektiv type han der altså, så i kveld har vi begge fortjent å ligge som noen slakt i sofa og godstol, med både smågodt og chips. Eg har kosa meg med litt garn på pinnene og et glass vin også, men nå får det holde for i dag, trøtte gamle folk må legge seg.

 

Snap/Insta

Kan ikke stole på Doc!

Jepp, da er høsten her for fullt! Kjølige kvelder og grisekaldt på natta, det var faktisk under en halv grad i natt. Og nei, det kommer ikke som et sjokk, men det er like fordømt frustrerende hvert bidige år! Litt halvtrøtt og guffen da eg sto opp, men så for meg en god og lat dag, og da steig motivasjonen. Muttern og fattern kom inn med egg og bacon som de hadde stekt i bobilen, og da var alt bare greit.

Turklar og motivert gjeng!

Etter frokost satt vi og lata oss litt, men ikke lenge, for gjengen her ville gå tur. God og lat dag du liksom, det var bare å få på seg turbukse og pakke en sekk. Nå skulle det trakkes! Doc påsto han var kjent, så vi fulgte trofast etter. Hele turen skulle være på 3 km, altså fullstendig overkommelig for både oss og mamma og pappa.

Ser da trivelig ut dette foreløpig!

Det gikk ganske så radig dette, fant fort Røverskansen. Her tok vi en pause med litt sjokolade og frukt, og Tassen slukte ei skål vann. Riktig så koselig enn så lenge, for det var da vi skulle tilbake at ting snudde. Vet ikke om Doc gjorde det med vilje, eller om han bare tok en råsjanse, men vi gikk ikke samme vei tilbake. Han påsto hardnakket at det gikk en annen sti tilbake som skulle være nøyaktig like lang.

Doc skreiv oss inn i turboka da; «Doc, dragen, Tassen og svigers»

Vi skulle aldri hørt på han vettu, for vi gikk og vi gikk, og vi gikk. Kom til det ene krysset etter det andre, og vi dilta lydig og trofast etter føreren vår, som ikke ante hvor vi var. Da eg sjekka Google kartet skjønte vi at han bare hadde ført oss lenger og lenger unna bilen, men nå mente han det var raskest å bare fortsette i stedet for å snu. Jada, kjøss meg bak! Vi fortsatte, delvis mot min vilje, og nå begynte hoftene og knærne mine å verke.

Jaha? Hvor er vi nå? Må vi ringe etter hjelp?

Etter neste kryss kom vi i det minste inn på riktig retning, men det var enda et stykke igjen. Ha i minne at eg akkurat har begynt å trene meg opp pga long covid, og har ikke gått mer enn noen få km om gangen. Mens de andre lo og kakla om at dette var jo en strålende fin tur selv om vi hadde gått oss vill, gikk eg langt bak og furta. Synes synd på meg sjøl der eg halta på begge beina, og så mest ut som eg hadde gjort kraftig i buksa.

Tassen var nok mest fornøyd av alle i dag!

Da vi endelig kom inn på kjent vei var eg overlykkelig, men måtte kreve en ny pause. Bare satte meg rett ned, og de andre måtte pent vente. Ifølge Google kartet var det nå bare 1,6 km igjen til bilen, så vi beina på. Det vil si, kara trava avgårde, mens muttern var tålmodig nok til å følge mitt tempo. Da Google viste 800 m igjen måtte eg svelge unna ei spye for andre gang, men nå gikk eg på trass, eg ville hjem!

Dette må da være bra med long covid?

Da vi kom hjem bare datt vi ned i hver vår stol. Ifølge klokka mi hadde den turen vært på 10,5 km, og over 16 000 skritt. Muttern og fattern stilte med middag, dagens meny var hvalbiff. Og etter litt avslapping og restitusjon i form av vin og øl var det jaggu meg på an igjen, nå skulle de ha meg med på tallkubbe. Etter noen runder der viste klokka over 20 000 skritt. Jaja, greit, men om eg ikke klarer gå i morgen skylder eg på Doc. Han skal eg i alle fall aldri mer stole på som fører på tur!

 

@docogdask

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top