DETTE VAR PINLIG!!!

Sykehusbesøket i går gjorde underverker, og medisinen er godt infiltrert alt, så i dag var eg tilbake på jobb. Formiddagen gikk sin vante gang uten ekstra strabaser, mulig kaffe og vann skal ha takken for det. Men etter lunsj merka eg motstand. Siden eg sjelden spiser frokost nettopp fordi eg blir dårlig av det, tenkte eg ikke over at eg fortsatt får vondt etter måltider, så resten av arbeidsdagen ble heller rolig.

Da eg endelig traff sofaen med et godt knirk både i kropp og sofa, var lykken stor, nå skulle eg ikke gjøre mer i dag! Trodde eg… Kom på at eg hadde time hos fysioterapeut, og begynte å grue meg skikkelig. Med en mage i ulage, og bøy og tøy i kne og hofte var det ikke godt å vite hva som kunne skje.

Panikken brer seg av krefter som står over over min makt…

Skjelven i kroppen begynte eg å gjøre meg klar, tenkte det fikk bære eller briste. Gølva en sånn HER, gjorde de merkeligste øvelser etter beste evne i håp om å få ut litt vind før eg skulle kjøre, og gikk til og med tur med Tassen uten hell. Men nå måtte eg kjøre!

I det eg parkerte begynte det å romstere litt i magen, men eg måtte bare løpe inn. Der var det som ventet mange forskjellige øvelser eg skulle lære meg, og takk høyere makter for at man ikke kjenner annet enn egen ånde i disse munnbinda, for tror du ikke det lurte seg ut en liten smyger? Virka ikke som hun merka det, og siden det ikke lukta fis fortsatte eg, og lata som ingen ting. Men enn om det bare stoppa her…

Noen som ser at eg kniper som et uvær?

Etterpå måtte eg innom Biltema, og da kom trangen igjen. Eg kneip så det må ha sett ut som eg var enda dårligere til beins enn hva eg faktisk er, og dette gikk utrolig nok helt fint. Videre inne på matbutikken var magen i gang igjen, men også her klarte eg å holde igjen.

Flira litt for meg selv før eg kjørte hjem, enda så flau eg var…

Da eg kom ut til bilen klarte eg å gli på isen, men eg var så opptatt av å ikke miste bilnøkler og pose at eg glemte egen kropp, og det kom en god braker! Etter å lynraskt ha sondert terrenget fikk eg til min pinlighet se at eg overhode ikke var aleine der. Da var det bare å loffe forsiktig inn i bilen og kjøre pent derifra, og rett hjem vel vitende at eg ikke er aleine…

Et artig men sikkert sunnhetstegn!

Er det seriøst normalt at en mann på 49 sitter og ler av sin egen fjert? For det skjedde akkurat nå da eg åpna tastelåsen for å rable ned noen ord for dagen. De få gangene han slipper en promp ellers, pleier han bare skule bort på meg for å se om eg la merke til det, og ja eg merker når Doc slipper en. Enten høres den, eller så lukter den, innimellom begge deler. Ikke til å unngå. Nå var den altså så høylytt at Doc sikkert ikke turte annet enn å komme med en noe nervøs latter.

Når han akkurat har sluppet en liten braker.

Eg skal kanskje ikke si noe på det, for hvem har ikke luft i magen av og til? Selv prøver eg så langt det lar seg gjøre å unngå fising fremfor både Doc og egentlig hvem som helst andre. Det bør likevel for ordens skyld nevnes at eg glemmer meg litt når eg tror eg er aleine.

Trodde eg var aleine i går!

F.eks når Doc er ute med Tassen og eg ligger på sofaen, da bryr eg meg lite. Problemet oppstår når Doc og Tassen kommer inn litt fortere enn beregna, og Doc begynner å sjekke pelsen på Tassen fordi det lukter rart i stua. Eller når eg tror Doc er ute og eg slipper litt vind, da kommer han løpende med peikefingeren for å poengtere at han ikke er den eneste.

Ja sånn er det faktisk. Alle promper. Det kommer dessverre ikke verken regnbuer, enhjørninger eller blomster ut ræva på kvinns. Fun fackt; det er bra for helsa å fise, godt for både fordøyelsen, immunforsvaret og hjerte, og ikke minst er fis et tegn på sunnhet. Slanke sunne mennesker fiser mer, så om du er oppblåst er det mer sannsynlig at du har god helse enn at det er cøliaki. Skål for prompen, nå tar vi helg!

Når man blogger på nachspiel!

Når man sitter en liten gjeng på ei hytte etter festligheter, og vurderer å legge seg, kan det ofte komme mange gode ideer til blogginnlegg. Spesielt når det er Barbro og Dag man sitter med, og det gjorde vi nyttårshelga. Etter at Doc hadde lagt seg begynte jo samtaleemnene å utbrodere seg noe, og det er vel en grunn til at vi ikke har skrevet om dette før. 

Altså ene kvelden da vi satt der var eg en liten tur innom do, noe som er ganske vanlig. Da hadde de hørt at eg slapp en fjert, så de ble sittende å analysere lyden av denne fisen min. Og bare for å ha det sagt, det er ufattelig mye man kan sammenligne en fis med. Da eg kom ut fra do ropte Barbro bare «Arve Tellefsen!» Og etter det måtte vi jo lytte på hverandre hver gang noen måtte på do. 

Ungdommen i andre etasje hadde jo med seg flere anlegg enn antall sanger i spillelista, så vi ble jo sittende våkne hele natta. Dermed ble det tid til mye analysering av diverse dolyder. Vi var innom Bjørn Eidsvåg, som høres litt traust og lei ut, en ulefos som uler, tåkeluren som er lang og monoton, og Nemo som starter og slutter svakt, men med en mørk og dyp tone på midten. Ja det er bare fantasien som setter grenser. 

Siste natta fant vi noe helt annet å blogge om, men som faktisk kan lukte det samme som siste tema. Altså egg! Vi hadde glemt å kjøpe med egg, men heldigvis hadde Barbro og Dag huska dette. På spørsmål om antall egg til frokost hadde Doc svart fem egg, men siden han bare fikk to egg ble de enige i at Barbro og Dag fikk skylde han tre egg. Det at det var Barbro og Dag sine egg i utgangspunktet hadde jo ikke noe å si, og dermed ble også dette et hett tema til blogging midt på natta. 

Med så mye fantastisk interessant å blogge om, og en kopp baileys som hadde skilt seg litt, ville Doc også være med. Derfor lagde vi et passende illustrasjonsfoto til denne bloggen med Doc!

Follow my blog with Bloglovin

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top