Nå som formen har begynt å komme seg og det bare er ryggen igjen er det så mye mer trivelig å se fremover, og kanskje få behandla den ryggen snart. Det skulle vare til i går kveld, for da kom en intens brennende smerte i magen. Smertestillende hjalp ikke, så eg ble liggende å vri meg i hele natt og forsov meg til jobb. Da eg sto opp og dro på jobb var smertene heldigvis borte, men de har kommet og gått i hele dag.
Med rett dosering av pauser fikk eg likevel gjort en del på jobb da, det eg ville kalla bra nok. Smertene ligger under høyre ribbein, så eg frykter gallestein, men om dette skulle vise seg å bare være crohns’n vil det gå over om noen dager. Motet er fortsatt oppe, og bakkestjerna står fortsatt, så ingen grunn til bekymring enda!
Men tanken har slått meg; vi kronisk syke er gjerne borte fra jobb oftere enn andre, og vi har dårlige dager på jobb hvor vi ikke presterer optimalt. Er det noen arbeidsgivere som ser hvor mye vi faktisk ofrer, hvor mye vi presser oss, og hvor mye vi faktisk vil bidra, eller er det bare fravær og nedsatt innsats som blir lagt merke til? Lederen min ser i alle fall min innsats, hvilket motiverer stort! Vi har åpen dialog for bedre forståelse og samarbeid.
På vei hjem i dag stoppa eg i skauen hvor Doc driver med hogst, snart ikke et tre igjen der gitt! Nå var også han tom for skeier. Han har fibromyalgi, og derfor kaller eg huset vårt Casa Autoimmun. Vi stakk hjem og kjørte i gang en ferdigpizza da det var glemmesak for oss begge å stå over noen som helst gryter i dag. Og tror du ikke eg fikk trumfa gjennom en massasje ut på ettermiddagen også? Dæven det gjorde susen for ryggen, men nå skylder eg han en da!
