Visste du at eg gikk på Barne- og ungdomsarbeider på videregående for ca 20 år siden? Selv om eg alt da visste at barn ikke var noe for meg valgte eg et fag som utelukkende omhandla barn. Ikke fordi eg ville jobbe med barn, men det var eneste faget som virka enklere enn allmennfag i umiddelbar nærhet. Joda, mesteparten var interessant, tok nok med meg mye mer lærdom derfra enn eg ville gjort på allmennfag ja.
Det eg husker best fra pedagogikk og metodelære, samt psykologi, det var hvordan det endra seg akkurat i den perioden. Man snudde, kort sagt, fullstendig fra straff til ros. Man skulle ikke lenger skjenne på et barn som hadde vært ulydig eller stygg mot andre, man skulle heller rose det barnet når det ikke hadde gjort noe galt. Og ikke bare da, man skulle «bygge opp» alle med ros og skryt uansett hva.
For å si det sånn, det var ikke bare undertegnede som alt da forutså at den oppvoksende generasjonen sto i fare for å bli ømfintlige. Vi diskuterte det flere ganger i klasserommet i 2002/2003, hvor eg gjentok til det kjedsommelige «Kommende barn og de barna som lever i dag kommer ikke til å tåle motgang når de blir voksen, de vil komme til å slite kraftig med psyken om de bare skal flyte gjennom oppveksten på ei rosa sky av uhemma skryt.»
Lærerne prøvde å skjule det, men de var tydelig enige i det meste vi elever sa.
Selv er eg oppvokst i det eg kaller ei glansbildebok, en familie som alltid holder sammen, på en gård hvor vi barna hver vår fikk litt ansvar for de nye kalvene. Det var alelam vi måtte mate, vi sto i siloen, alle hadde plikter og måtte hjelpe til, og «eg vil ikke» var ikke et alternativ. Gjorde vi noe galt fikk vi virkelig høre det, gjerne med en moralpreken så det stakk i magen. Ros var noe vi fikk når vi fortjente det, når vi faktisk var flinke.
Kom eg hjem og sa noen hadde vært stygg med meg spurte alltid mamma «Hva gjorde du først da?» I stedet for å ta parti med en gang løste hun opp i det, og noen ganger hadde nok eg vært frekk i kjeften først. Feil ble rettet opp i, og vi ble bygd opp til å bli sterke rettferdige individ, vi skulle ikke bare tåle hardt arbeid, vi skulle også tåle motgang. Eg er så uendelig takknemlig for å ha vokst opp uten «puter under armene».
Det er ikke dagens unge sin feil, det er nok mer hvordan trenden i oppdragelse brått snudde, hvor foreldre begynte å møte opp på skolen for å skjelle ut lærerne om barna får tilsnakk. Hvor foreldre skjeller ut hverandre i stedet for å få barna selv til å ordne opp. (Bare for å ha det klinkende klart, dette gjelder IKKE mobbing, men helt vanlig uvennskap/krangel mellom barn).
Det overrasker meg overhode ikke at vi de siste årene har lest utallige saker i media om at unge sliter med psyken. Når ikke lenger foreldra kan ordne opp i alle problemene, når man plutselig får høre at man gjør noe helt feil, når man ikke lenger får ros bare for å eksistere, da blir det fort litt tøft. Spør du meg, så finnes det ikke litt rart de unge sliter med psyken i dag, når den rosa skyen brått blir til styrtregn.
Bare å dele om du føler for det.
