Dagen i dag starta meget lovende. Glad og fornøyd kunne endelig en friskmeldt Dask ta rennefart og hoppe rett i arbeidstøyet, det var tid for å jobbe litt igjen. Fint vær gjorde at eg alt i går hadde gravd frem arbeidsshortsen, og sammen med morgensola steig også motet på høyt nivå.
Fremme på jobb var det mye å gjøre og mye folk, kjempegreier det, likevel kom eg ikke helt i gang. Men da eg omsider fikk sondert terrenget og hadde utstyret klart, satte eg inn et ekstra høygir. Nå skulle eg ta igjen for all denne hjemmesittinga, nå skulle eg få gjøre litt nytte for meg igjen, noe som vanligvis er good shit for kropp og sjel.
Det tok ikke mer enn to-tre timer før eg trengte første pausen. Det var kaos i bringa, kjentes mest ut som om Ex on the beach spilte inn ny episode midt i hjerterota. Ja, for det var full galopp, fullstendig ujevn rytme, og noen ganger hamra det så hardt at hele venstre pupp lea på seg. Kort fortalt, denne HER hadde fått meg seks fot ned på dagen!
Da var det faktisk bare å kapitulere, for om eg presser meg når det er sånn, ender det bare med en skallebank som tar en koronakarantenes tid å bli kvitt. Ringte legen og beklagde min arme råd, han var sympatisk og ga meg 50% noen dager. Av og til hjelper det å lugne ned litt.
Vel hjemme datt eg ned i sofaen, og ble der en time før eg i hele tatt vurderte solveggen. Etter noen timer i både sofa og solvegg kvikna eg til litt, hvilepulsen var endelig nede i 90 (ja NEDE i 90). Doc inviterte meg med på en romantisk kveldstur på ATV, og det var veldig koselig, selv om vi ble full i gjørme. Dette etterfulgt av et bad i jacuzzi, hvilket fikk fremkalt bringekaos igjen, men det var vel verdt det likevel.
