Har vært stille herfra noen dager nå, det er av den enkle grunn at undertegnede har lagt som en seig surdeig med litt for høy temperatur på sofaen ei stund. Eg har vært dausjuk, ja, eg har i alle fall følt det sånn, for her har det vært mye mer feber enn eg noen gang kan huske å ha hatt før. Pledd og pastiller har blitt flittig brukt, og Paracet har gått på høykant. Koronatesten var negativ, og det kjennes mest som bronkitten eg hadde titt og ofte for en del år siden.
Nivået av selvmedlidenhet har nådd nye høyder, og egentlig har det vel vært mest synd på Doc, hvilket han trolig er enig i. Det er uten tvil greit å ha en ekte Doc i hus, han har nemlig gått den ekstra mila og sørga for at eg har fått i meg lettfordøyelig næring i form av burger, pølse og gryterett. I tillegg har han kjøpt inn kakao og pastiller. Han tok seg også av alle turene med Tassen inntil eg i sta trengte en tur for å ikke gro helt fast i sofaen her.
Eneste mosjon eg har unna meg de siste tre dager har vært skrittene mellom soverom, dass og sofa. I dag har eg dermed slått på stortromma og tatt meg en dusj, det er takket være pensjonistkrakken Doc har stående der. Er ikke så verst å sitte i dusjen, tror eg skal innføre det som vane. Feberen går fortsatt opp og ned her, men det er bedring i sikte. Nå tar eg med både Paracet og Doc (pastillene ja) i senga og satser på litt søvn. Doc har alt lagt seg, så snorkinga hans skal murre meg i søvn.
