Tenkte å forklare litt her siden vi fortsatt får mye spørsmål om Tassen. Det var mamma og pappa sin hund, men de hadde ikke rukket å ha han så lenge før pappa fikk veldig kraftig allergi. Tassen var av rasen mittelspitz, som er allergifremkallende. For at de skulle unngå å selge Tassen til fremmede overtok vi han påsken 2016, da var han ca et halvt år gammel. Doc var hjemme med han i noen uker, så han hadde hele tida selskap i starten.
Vi så ingen tegn til det da, men høyst sannsynlig kan han alt da ha fått et traume av å bli omplassert. Han var en rolig hund de første årene, men vi så etterhvert at han ble mer og mer stressa. Han utvikla også en seperasjonsangst som var mye sterkere til Doc enn meg, og likte ikke at Doc reiste seg fra sofaen. Dette ble verre, og med tiden kunne ikke eg legge fra meg tlf, eller Doc legge fra seg brillene, før Tassen klikka.
Det ble mer og mer stress, mer og mer angst, han turte ikke engang lenger å gå i trapper, og til slutt full panikk hver gang vi skulle noe. Han hadde veldig hyppig vannlating, klarte ikke alltid holde seg, og gjorde godt fra seg 4-6 ganger for dagen. Tydelige tegn på stress og nervøsitet. På siste bobilturen til Tassen fikk han sånn panikk at han hoppa i en kant hvor han slo ut ei tann og skada en labb. Da skjønte vi at han ikke hadde det bra.
Veterinær Mona på Neskollen Dyreklinikk gjorde noen tester og fant ut at han i tillegg hadde svært nedsatt syn, noe som forsterka angsten da han ikke lenger hadde kontroll på flokken. Det forklarer også hvorfor han slutta helt å gå i trapper. Alt i alt hadde han det ikke bra stakkar. Avgjørelsen ble tatt oss i mellom, i samråd med mamma og pappa, og veterinær. Men likevel sitter eg igjen med dårlig samvittighet. Det å miste en hund er trist nok i seg selv, men å måtte ta en sånn avgjørelse forsterker sorgen.
Gizmo som vi hadde før var det også vanskelig å miste, men samtidig enklere. Han var fysisk syk med hjerte- og lungeproblemer, han fikk hyppige hjerteinfarkt på slutten hvor vi hørte han hadde smerter. Det er noe helt annerledes med angst, fir det var ingen smerter, kroppen var i fysisk god form, men han hadde det ikke bra likevel. Til slutt vil eg bare si at dette med psykisk helse må tas på alvor uansett hvem som sliter, det gjelder både folk og dyr ❤️
