I dag er det egentlig fryktelig lite å melde om, foruten minusgrader da vi dro på jobb i morges, hundedritt på buksa etter at Tassen rista seg på siste do-tur, og soving i halve ettermiddag, er det intet nytt å skrive hjem om. Derfor tenkte eg å fortelle en historie om dag eg virkelig bæsja på leggen og kjøpte katta i sekken så både muttern, fattern og NAF fikk sjokk.
Eg var vel rundt et par og tjue maks, og hadde funnet drømmebilen på nettet. Eller det vil si; en liten forhistorie er nok på sin plass her. Da man er 16 år starter lærekjøringa begynner man lett å tenke på drømmebiler. Mens alle andre sikla på Porsche og BMW var jo eg det harry utskuddet eg alltid har vært, og hadde Volvo i tankene. Samtidig tenkte eg at en dag skulle eg kunne krysse av både amcar, cab og sportsbil på lista mi.
Nå hadde eg funnet en slags blanding av disse tre, trodde eg. Fikk med ei venninne og stakk til Toten, endte så opp med å kjøre hjem i ei 64 modell Boble cab, ombygd til amerikansk roadster, til den nette sum 60 høvdinger! Den var jo svintøff, og det var jo tre i en dette, røverkjøp! Eneste minus var at den mangla varmeapparat, så det var heftig over Filefjell en litt for tidlig vår på 2000 tallet.
Bobla gikk som ei kule, speedometeret var oppi 120! Eneste som var litt rart var det vogntoget som holdt samme fart. Da eg stoppa og slapp forbi i Lærdalstunnelen var det ikke vare ett, men fem vogntog. Og den plata som viser «din fart» knuste drømmen om at dette kunne være sportsbil, for da eg fikk den opp i 120 igjen viste den plata 69 km/t.
Neste utfordring skulle bli at den plutselig stoppa i underbakke, da måtte eg bare helle litt bly på tanken, så kunne eg fortsette. Det hadde tatt seks timer til Toten, og da eg nærma meg hjemme hadde det passert ni timer. Siste utfordring skulle bli da eg møtte vogntog på Nordhordlandsbrua og taket blåste av, så eg lagde kø da eg stoppa for å hente det.
Muttern og fattern var ikke hjemme da eg kom hjem, så eg benytta sjansen til å rydde garasjen og parkere der. Hadde nok ikke stått en bil der siste året før dette, så fatteren var regelrett sjokkert når det var rydda. Muttern var mer sjokkert over dattera som hadde reist så langt for å kjøpe en så gammel bil, for så å kjøre den hjem over fjellet i all slags vær.
Begge synes jo bilen var stilig, men etter nærmere befaring mente de eg burde ta en NAF test på den. Greit, fatteren ordna det for meg, og det viste seg at her var det mye feil og mangler, veldig mye! Det var så ille at NAF ba meg anmelde selger for drapsforsøk ettersom han lot meg kjøre fra Toten til Radøy i denne Bobla.
Vel vel, enden på visa var at muttern og fattern tok affære, de fikk Bobla på henger, kjørte til Toten og fikk pengene mine tilbake for den. Det ble to morsomme mnd med en artig bil da, men moralen her er; har du ikke peiling – ikke kjøp bil uten å ha med noen med peiling!
