Mitt seriøst dummeste bilkjøp!

Eg har alltid vært bilinteressert, selv om man kanskje ikke skulle tro det med den shabby 249’en eg hadde som første bil. Den var da god selv om den hadde sine kosmetiske feil, kunne fint hatt en lignende igjen. Eg har jo alltid sagt at det må være svensk eller amerikansk når det kommer til bil. Er da kvalitetsbevisst!

I min skjøre ungdom hadde eg tre drømmer, det var å eie en tøff amcar, en cabriolet, og en gammel veteran. Satt dag inn og dag ut og titta på finn.no og drømte meg bort i biler eg aldri kunne fått råd til. Men så hendte det noe en dag. Eg hadde utrolig nok ordna meg fast jobb, var vel rett over 20 år, og trodde eg nå var skikkelig voksen og ansvarsfull. Der dukka den opp, bilen som hadde alle tre ønsker i ett!

Eg ringte på annonsa, fikk med meg ei venninne, og reiste fra Radøy til Toten for å hente denne. Det var jo bare en seks timers kjøretur. Litt i overkant ivrig sjekka eg ikke bilen så nøye, men bra stolt da eg klarte å prute den ned noen høvdinger. Alt gikk litt fort i svingene der, og venninna som var med hadde jo ikke lappen. Så gamlebilen måtte parkeres hos noen bekjente i nærheten, henta den et par dager seinere.

Vi kunne da glade og fornøyde starte på hjemveien i min nyinnkjøpte bil, som var en 68 mod VW Boble ombygd til amerikansk roadster! Den var både veteran, cabriolet, og på en måte litt amcar da.

Turen begynte bra den, men det skulle fort bli verre. Det var ikke varme i bilen, og taket var bare en kalesje med trykkpatenter over frontruta, så det trakk jo godt inn. På vei opp Filefjell måtte vi ta en pause, vi holdt på å fryse løsunger på oss. Dette var jo i mars, og da finnes det ikke mye lunk i fjelluften.

Etter innkjøp av luer, hansker, skjerf og pledd kunne vi omsider fortsette. Ene patenten spratt opp hele tida, så det var liksom alltid en liten trekant som var åpen på passasjersida. Dette var egentlig ikke noe problem så godt kledd som vi var, men da vi møtte på en ulv på veien var vi ikke høye i luene. Kunne ikke kjøre fort heller, for her var det mye snø, og eg kjørte på veldig breide sommerdekk.

Foruten et lite motorstopp gikk resten av fjellovergangen fint. Det var ikke før eg kom i Lærdalstunnelen at eg fikk det neste sjokket. I vognkortet sto det jo at bobla hadde en 1600 boxer, og det føltes jo som vi kjørte skikkelig fort. Synes jo det var litt rart å ha et vogntog helt på fangeren da speedometeret viste 120 km/t, tenkte at sjåføren måtte ha kødda med fatrssperra. Men neida.

Plata som viser «Din fart» lyste opp med hele 69km/t på full gass. Passe forfjamsa svingte eg av i det ene opplyste rommet i tunnelen, og intet mindre enn fem vogntog passerte og tuta som takk.

Neste overraskelse skulle komme på Nordhordlandsbroen, den ble mye mer pinlig. Oppå toppen før man kommer ned på selve flytebroen blåste det litt, så da eg møtte et vogntog ble det så sterk vind at taket blåste av. Eg måtte dermed stoppe for å hente taket mens køen vokste, og nå var eg så pass nærme hjemme at det høyst sannsynlig var mye kjentsfolk i denne køen. Rødsprengt i trynet fortsatte eg siste tre mil hjem, med taket i baksetet. Hadde da brukt ni timer fra Toten og hjem!

Etter å ha hatt denne bilen noen måneder, med mye cruising, tenkte fatteren at det kunne jo være greit med en NAF test på denne gamle kjerra. Vi visste jo ingen ting om hvem som hadde bygd den om, fantes ikke andre papirer enn vognkortet.

Hos NAF tok det ikke lange tida før de ba meg anmelde selger for drapsforsøk. Ja dette er helt sant. Bunnplata, som skal være bærende konstruksjon, var nesten borte, bare litt rust var igjen. Skjermene hang bare i lakken, og den 1600 boxeren var bare en halvråtten 1300 +++ Da snakker vi katta i sekken!

Med god hjelp fra mutteren og fatteren fikk vi levert tilbake bilen, heva kjøpet og pengene tilbake på bok. Men det viktigste, en heftig erfaring rikere! Har du kjøpt katta i sekken før? La oss få høre om det så vi kan være flaue sammen!