Ja, nei, hvor skal vi starte nå da? Eg er i alle fall tilbake i 100% nå. Det var et enkelt valg eg tok selv. Skulle kanskje gått 50% til øresusen var sjekka, men så var eg så dum å trakka på vekta i morges. Mens eg sto der lurte eg mest på hvor hardt eg måtte hoppe for å knuse hele dritten. Det tallet eg lovde meg selv eg aldri skulle nå lyste i mot meg, så sofaen var ikke noe alternativ lenger. Her må hardere skyts til, og da får eg heller bli sliten.
Nei, det har virkelig ingen ting med utseende å gjøre, så ikke si «du er fin som du er». Det høres faktisk ut som «du er ikke så verst til å være så feit», hvilket ingen vil høre. Saken er den at det går ut over helsa. Mer å bære = mer smerte og mer hjertebank, hvilket igjen fører til dårlig søvn og øresus. Da har vi vel dekka hvorfor eg faktisk må skjerpe meg.
Vel vel, da eg i morges fikk det hakket mer travelt med å komme meg ut døra for å jobbe av meg dette lille ekstra, røska eg med meg en klar matboks, og så skulle eg til å ta med en kvikk lunsj. Der måtte eg stoppe meg selv, for hadde eg ikke akkurat funnet ut at badevekta hater meg? Jo! Eg grebba tak i ei banan i stedet og løp ut døra.
Ved første pausen meldte sulten seg, og eg skrella banana i god tro på at dette skulle være mer suksess enn kvikklunsjen. Men nei, etter å ha tvunget i meg hele banana i rein sult, var eg fortsatt akkurat like sulten, og hadde i tillegg velourkjeft. Hva er det ekle belegget som selv ikke brennheit kaffe klarer å svi bort? Det er jo helt forferdelig!
Sånn ellers har eg jo klart å holde meg unna godterier i dag da, og Tassen var kjempefornøyd da eg fortalte at vi skulle gå lang tur. Han ble derimot sliten før meg, så eg måtte nærmest dra han hjem siste biten. Men da er vel den saken grei, både meg og Tassen trenger lenger turer! Godt å være flere om det!
