Når man går på medisiner over en lang periode er det helt vanlig med bivirkninger, og nettopp disse bivirkningene skulle eg sjekke hos lege i dag. Her måtte man ha maske på både fjes og føtter, sånne blå skondomer vettu. Og hvem hadde trodd at dispensere med hjemmebrent på alle vegger og hjørner en dag ville være påkrevd? Skikkelig stilfulle munnbind finner du forresten HER.
At tida drar ut litt på et venterom er intet nytt, og at det er folk som stadig kommer og går er også innenfor normalen. Men etterhvert som tida gikk begynte en sur rotten eim å snike seg innpå, det lukta rett og slett en god eggefjert. Helt automatisk så eg meg rundt for å se om noen så brydd ut, men neida, alle satt i egne verdener.
Inne hos legen var samme sneken, så tanken slo meg om det kunne vært pasienten før meg. Fikk ordna med det eg skulle, og fikk vite at eg sto på lista med risikopasienter legen har sendt kommunen pga hjertearytmi, og rykka dermed frem i vaksinekøen. Da eg sto ute i venterommet for å betale kom denne odøren sigende igjen, så eg skynda meg å betale før eg tok av skondomene og gikk tilbake til bilen.
Det var så kaldt ute at eg gjorde en sånn «brrrr» i bilen før eg hadde tatt av munnbindet. Det var da eg skjønte det. Det var neimen ikke noe fis! Det var selvsagt bare min egen ånde eg hadde kjent hele tida… Joda, eg pussa tennene før eg dro, men med crohns som sitter blant annet i spiserør og magesekk er det ikke alltid tannbørsten det står på.
Og med det sagt var det bare å stikke på jobb og få utbytta de siste timene der. Også her må vi bruke munnbind, så eg var glad det bare var tre timer igjen. Selv med godt over 200 ansatte er alle på min jobb veldig flinke med både avstand, antibac og munnbind, då eg føler meg helt trygg selv om eg i dag fikk vite at eg er i risikogruppa.
