Ble mektig imponert over at eg klarte å lure Doc med på en hjemmedate i går, med både biff, penklær og streamkonsert av Sissel Lunde. Nå ble det riktig nok to små glass vin i går, men det må vel være fordelen med pandemi, at vi ikke har vært fyllesyke på så lenge vi kan huske. Våkna frisk og rask da tenna til Tassen satt i nesa mi, og lukta av Doc’s nystekt omelett kom sigende opp trappa. Nydelig!
Etter en runde med litt hjemmetrening og tur med Tassen lagde Doc middag, og da den hadde sunket til riktig nivå og lå trygt plassert i magesekken tok eg et undrende skråblikk på dette puslespillet. Det har lagt uåpna i snart seks år, og i all kjedsomhet bestemte eg meg for å gjøre et tappert forsøk.
Nå har eg ikke pusla siden eg gikk på barneskolen, og i mitt svake minne kunne eg erindre at dette var en morsom og enkel aktivitet. Satte meg til med spisebordet og begynte å sortere ut kantbrikkene, da de var funnet starta eg å sette de sammen. Men dette var ingen enkel oppgave slik eg kunne huske, nei her var nesten alle brikkene like, og tålmodigheten ble virkelig satt på prøve.
Som om ikke dette var utfordrende nok, kom eg frem til at eg er fryktelig dårlig på å sortere, for eg mangla 12 brikker. Eg hadde etter en time satt sammen de få som var da Doc titta rundt hjørnet for å poengtere sarkastisk «Ja dette går unna ser jeg!».
Da begynte eg å sortere på nytt, og etter å ha sett gjennom alle brikkene fire ganger mangla eg nå bare ei brikke. Men nå hadde skuldrene og nakken fått nok av min iver etter å pusle, så det ble en selvpålagt pause fra brikkene mens eg innser at dette er en av de tingene som var bedre før i tida.
