Så fornøyd da eg skreiv bloggen i går, for at det «bare» var et batteri som var gåent på denne turen, og så smalt det skikkelig under panseret! Det kom svart røyk og mye støy. Vi bare så på hverandre og tenkte faen, turboslangen!!! Stoppa på rasteplassen ved Gardermoen, og ganske så riktig, det var den. Heldigvis hadde den bare hoppa av, så Doc og Johnny fikk satt den på igjen.
Klart noe måtte skje, er noe møkk når man har kjørt i åtte timer, har et kvarter igjen, så smeller det. Men det hadde selvsagt vært verre om selve slangen hadde røket ja. Vi kom oss hjem uten at det ble så alt for seint, men med litt rydding og sånt var eg likevel litt seint i seng.
Trøtt som et uvær dro eg på jobb i morges, med alt annet enn friskt mot. Kjenner fortsatt hint av koronaen, men ikke verre enn at eg fint kan jobbe. Siden eg blir fort sliten nå fylte eg to kopper kaffe med en gang, her var det best å forberede seg på en lang dag, og eg visste alt ved 9-pausen at lunsjen kom til å bli dagens høydepunkt.
Etter jobb var eg spent på hva Doc ville finne på til middag, så eg kjørte rett hjem. Der møtte eg en sjokkert Doc ute ved bobilen, han hadde ikke fått med seg at klokka var så mye. Dermed svei eg bare noen pølser og karbonader, og vips så havna vi på sofaen igjen. Og du så deilig det hadde vært å rive av arbeidsklær for å ta på seg DENNE!
