Jepp, da er høsten her for fullt! Kjølige kvelder og grisekaldt på natta, det var faktisk under en halv grad i natt. Og nei, det kommer ikke som et sjokk, men det er like fordømt frustrerende hvert bidige år! Litt halvtrøtt og guffen da eg sto opp, men så for meg en god og lat dag, og da steig motivasjonen. Muttern og fattern kom inn med egg og bacon som de hadde stekt i bobilen, og da var alt bare greit.
Etter frokost satt vi og lata oss litt, men ikke lenge, for gjengen her ville gå tur. God og lat dag du liksom, det var bare å få på seg turbukse og pakke en sekk. Nå skulle det trakkes! Doc påsto han var kjent, så vi fulgte trofast etter. Hele turen skulle være på 3 km, altså fullstendig overkommelig for både oss og mamma og pappa.
Det gikk ganske så radig dette, fant fort Røverskansen. Her tok vi en pause med litt sjokolade og frukt, og Tassen slukte ei skål vann. Riktig så koselig enn så lenge, for det var da vi skulle tilbake at ting snudde. Vet ikke om Doc gjorde det med vilje, eller om han bare tok en råsjanse, men vi gikk ikke samme vei tilbake. Han påsto hardnakket at det gikk en annen sti tilbake som skulle være nøyaktig like lang.
Vi skulle aldri hørt på han vettu, for vi gikk og vi gikk, og vi gikk. Kom til det ene krysset etter det andre, og vi dilta lydig og trofast etter føreren vår, som ikke ante hvor vi var. Da eg sjekka Google kartet skjønte vi at han bare hadde ført oss lenger og lenger unna bilen, men nå mente han det var raskest å bare fortsette i stedet for å snu. Jada, kjøss meg bak! Vi fortsatte, delvis mot min vilje, og nå begynte hoftene og knærne mine å verke.
Etter neste kryss kom vi i det minste inn på riktig retning, men det var enda et stykke igjen. Ha i minne at eg akkurat har begynt å trene meg opp pga long covid, og har ikke gått mer enn noen få km om gangen. Mens de andre lo og kakla om at dette var jo en strålende fin tur selv om vi hadde gått oss vill, gikk eg langt bak og furta. Synes synd på meg sjøl der eg halta på begge beina, og så mest ut som eg hadde gjort kraftig i buksa.
Da vi endelig kom inn på kjent vei var eg overlykkelig, men måtte kreve en ny pause. Bare satte meg rett ned, og de andre måtte pent vente. Ifølge Google kartet var det nå bare 1,6 km igjen til bilen, så vi beina på. Det vil si, kara trava avgårde, mens muttern var tålmodig nok til å følge mitt tempo. Da Google viste 800 m igjen måtte eg svelge unna ei spye for andre gang, men nå gikk eg på trass, eg ville hjem!
Da vi kom hjem bare datt vi ned i hver vår stol. Ifølge klokka mi hadde den turen vært på 10,5 km, og over 16 000 skritt. Muttern og fattern stilte med middag, dagens meny var hvalbiff. Og etter litt avslapping og restitusjon i form av vin og øl var det jaggu meg på an igjen, nå skulle de ha meg med på tallkubbe. Etter noen runder der viste klokka over 20 000 skritt. Jaja, greit, men om eg ikke klarer gå i morgen skylder eg på Doc. Han skal eg i alle fall aldri mer stole på som fører på tur!
