Vi føler oss heldige

Dette året har vært veldig spesielt, det har vært tragedie på tragedie. Først en skogbrann som varte i 210 dager i Australia, som berørte 2500 hjem, og krevde 33 menneskeliv. Dattera til Doc var i Australia da brannen herja som verst, men hun holdt seg heldigvis på sikre steder.

Da brannen endelig ble slukket var det over til noe helt annet på nyhetene, det var et nytt virus i verden, et virus ingen visste noe om. Mange hadde forskjellige meninger, og vi var blant de som ikke tok det så alvorlig helt i starten. Men så spredde det seg fryktelig fort, og mange ble alvorlig syke med døden til følge. Da ble det brått litt mer alvorlig.

En heidundrende bursdagsfest for tre personer! Man gjør det beste utav situasjonen.

Min 35 årsdag ble dermed feira med Doc og leieboeren i saloonen vår 13.mars. Joda vi hadde det moro selv om det ikke ble noen stor fest. Lockdown stengte mye ned, mange gikk en usikker tid i møte som permitterte. Vi begynte så smått å venne oss til den nye tilværelsen, kjøpte munnbind og antibac, og holdt avstand over alt. Helt til George Floyd ble tatt av dage da en politimann holdt han nede så han ikke fikk puste.

Helt enig i at dette var brutalt, og at den arrestasjonen burde vært gjort annerledes. Men da var det som om hele verden glemte avstanden, det ble gjort forskjellige demonstrasjoner over hele verden. Mens det var vold noen steder, samla 15 000 mennesker seg i Oslo for å rope sammen at Black lives matters.

Doc pynta hagelåven i vår.

Tilbake til smittevern, og på seinsommeren var det som om alle hadde glemt George Floyd. Nå var det noe helt ekstremt på nyhetene, havna i Beirut hadde gått i lufta i en kjempeeksplosjon. Nesten 200 mennesker omkom og 6500 var skadd, og igjen står en by i ruiner. Og like etter måtte ca en halv million menneske evakuere for skogbrann i California. Også her gikk det flere liv tapt.

Smitten økte utover høsten, men etter en månedstid med strenge tiltak kunne vi endelig få et lyspunkt, vi skulle få feire jul med familien. Noen late dager med god mat og litt samvær gjorde godt for mange, og mens vi nå bare venta på et nytt og bedre år hadde 2020 mer å by på. Jordskred midt i et byggefelt i Gjerdrum. Vi kan ikke forestille oss hvordan de berørte og pårørende har det nå, men vi sender våre varmeste tanker.

En liten loffetur før vi starter på middagen.

Ja det har vært et hardt år for mange, det er sånt man knapt nok ser på film. Men opp i alt dette må vi trekke frem det positive også. Vi føler oss heldige som har beholdt jobbene våre, vi har tak over hode, og både vi og familiene våre er friske. Dette året har lært oss å stå sammen på avstand, å sette mer pris på jobben andre gjør, og vi har fått sett mye mer av vårt vakre land da to utenlandsferier ble avlyst.

Her skal vi feire at 2020 endelig er over, og vi håper 2021 blir bra!

Med dette sagt håper vi virkelig 2021 blir bedre, at vi får færre tragedier, og flere oppturer, at alle berørte av årets tragedier kommer sterkere tilbake. At vaksina fungerer, at vi snart kan leve normalt, og ikke minst kunne gi en klem til de som trenger det! Et riktig godt nyttår ønskes alle, fra oss som skal feire i superundertøy på hytta for oss selv, og det eneste som skal smelle her er en champagnekork!

Tassen synes også det er topp å være her nå!

Litt aleinetid!

Den observante leser har sikkert fått med seg at vi feira jul på ville Vestlandet hos min familie. Selv om det utelukkende er bare godt å si om familien, er det også helt greit med litt aleinetid etter ei lita uke med nesten hele familien. Vi gjorde derfor kort prosess, handla i går, pakka med disse HER, og kjørte på hytta i dag. Her er vi så og si aleine, for det er mer enn bare branngater mellom hyttene her oppe.

Er ikke feil å feire nyttår her!

På vei oppover gjorde eg som eg alltid gjør når eg kjeder meg i passasjersetet, sjekka sosiale medier. Der fikk eg se et matbilde med blant annet soppstuing, og nevnte så dette for Doc, at det hadde vært godt til nyttårsbiffen. Han var helt enig, og begynte da å mase om andre ting vi trengte om vi likevel måtte stoppe.

Litt av provianten til noen dager på hytta.

Greit, det ble et stopp på Kiwien på Øyer hvor eg gikk inn og handla, mens Doc lufta Tassen. Må si meg imponert over tiltakene for smittevern inne på dette lille senteret, men mindre imponert over enkelte av de som handla der. Noen gikk tett på, mens noen så ut til å ha kaffeslabberas med gamle kjente mellom reolene.

Vel vel, eg kom meg raskt gjennom og ut til Doc og Tassen med det som sto på lista, og vi kunne kjøre videre. Vi fulgte med på radioen for å høre om det var noe nytt om raset i Gjerdrum, fryktelig trist for alle berørte. Vi sender våre tanker, og håper de savnede blir funnet.

Begge gutta mine slapper godt av på hytta!

Oppover fjellet var det fine vinterveier, og da vi ankom hytta var det skikkelig idyllisk «Winter wonderland», både ute og inne. Tempen viste -3 på måleren ute, og -4 på måleren inne. Etter noen timer med fyring, samt en aldri så liten Irish coffee, sitter vi nå og svetter. Måtte siste halvanne døgn av 2020 bringe noe positivt til alle som trenger det!

Jakten på nyttårsmiddagen!

Nei det er ikke alltid like enkelt med denne nyttårsmiddagen. De aller fleste har sine tradisjoner, og det har i utgangspunktet vi også, hver vår tradisjon. Mens Doc er vant til kalkun er eg oppvokst med pinnekjøtt, men eg har mer eller mindre slått meg til ro med denne svære fuggelen han absolutt vil ha.


Nå i år har vi lekt litt med tanken på noe helt annet, for vi skal feire på hytta. Der er det ikke innlagt vann, vi må hente vann for å kunne vaske opp alt vi bruker. Er jo litt å vaske etter kalkun og pinnekjøtt, og da falt både fuggel og sau bort i år.

Lite inspirasjon å hente på kjøkkenet.

Vi har prøvd å brainstorme litt, men det er virkelig begrensa hva to trøtte og matleie skaller klarer å komme på. Derfor la vi ut en sånn spørsmålsetikett på instastory for inspirasjon. Joda, det har kommet mange svar, men de aller fleste skriver det samme; kalkun, pinnekjøtt eller ribbe. Da var vi like langt.


Eg skreiv ei handleliste med alt annet vi visste vi trengte, og dro på butikken for litt inspirasjon. Doc hadde uansett reserveplanen klar, om eg ikke skulle finne noe spennende ville han ha biff. Etter eg hadde tatt runden og kryssa ut punkt for punkt på lista var hode mitt fortsatt like tomt, så eg tok med biff, småpoteter og rosenkål. Usikker på den komboen, men får eg ikke rosenkål og kalkun, skal eg i alle fall ha rosenkål til biffen.

 

Vel hjemme pakka eg opp og rydda på kjølen, mens Doc beskua fra stuedøra. Da gikk det opp for oss begge samtidig, noe som hadde vært fryktelig enkelt. Vi har jo ferdig pinnekjøtt i fryseren! Vel nå blir det uansett biff, og så får det bli pinnekjøtt i lapskaus 1. nyttårsdag, og eg får på en måte viljen min litt.

Ble ekstra langt hjem!

Så lang tid kan eg ikke huske at vi har brukt over fjellet noen gang, men nå er vi endelig på sofaen. Nå er vi slitne både sjåfør og passasjerer, men det var litt koselig å komme hjem til snø. Skal nevnes at det har vært snø stort sett fra Måbødalen og hit, og mye skikkelig vinterstemning. Og fine vinterveier uten salt, ikke minst!

Joda, vi var ganske lei av å sitte i bilen etterhvert…

Vi hadde en liten pitstop i Flå, hvor eg sånn egentlig bare skulle pisse. Det var selvsagt en renholder som vaska damedoen, så eg måtte gå i andre enden av senteret. Greit nok, eg fikk gjort mitt, men da måtte eg forbi polet. Ble så overraska av at det var åpent, så eg måtte nett innom og ha noe sprettkork til nyttårsaften.

Ut i bilen igjen ble vi enige om drive thru på McDonald’s. Det var da det begynte vettu, for det gikk ikke lange tida etter vi hadde spist at magene våre buldra om kapp, og mageknipen kom sigende.

Skikkelig fint vinterføre, med gran i veien og greier…

Dette gikk forholdsvis greit ei stund. Men da vi kom til Roa kom vi på at vi måtte ta gamleveien over Åsen, hvilket tar en del lenger tid. Vi kjørte på, lite trafikk og fin vintervei. Men vi skulle ikke kjøre lange stykket før det var bom stopp. Ei gran hadde lagt seg over hele veien, og flere så falleferdige ut, snøtunge og slitne. Nå begynte det nesten å bli kritisk for fordøyelsen. Etter en halvtime kom vi oss omsider videre, og ferden hjem gikk tåelig greit.

Vi parkerte litt før åtte i kveld, og den våkne leser kan sikkert huske fra forrige innlegg at vi kjørte ca 9.30 i dag tidlig. Vi har altså brukt over ti timer på en tur som vanligvis tar i overkant av sju timer. Fikk rydda inn raskt, og Doc løp først på dass, så var det min tur, og til sist gikk eg ut med Tassen så han også fikk gjort sitt. Nå har skuldrene senka seg!

Siste julegave og uvær på vidda!

Nå er vi omsider på returen fra ville Vestlandet hvor det har vært ei heidundrende julefeiring tross korona. Fikk hilst på nesten hele familien, spist (egentlig litt for mye) god mat, og slappa godt av. Tassen har også storkosa seg, han er så sliten at han ligger rett ut i buret, ja utenom når vindusviskeren bak går, den skal han ta.

Som seg hør og bør hver gang eg stikker snuten min innom Radøy må det også prioriteres litt venninnetid. Eg og Veronica ble kjent med hverandre i barnehagen, men det var ikke før på barneskolen at vi ble bestiser. Det vil si, det gikk nesten sport i det å veksle mellom å være uvenner og bestevenner, men er ikke det sånn unger er da?

Godt fornøyd med julegaven fra Veronica!

Vi har uansett på ett eller annet vis klart å holde kontakten, selv om vi begge kanskje er litt dårlig på nettopp det å holde kontakten. Vi vet begge to at om det går tid er det ikke fordi vi er uvenner, men fordi vi er nok begge litt lat. Skulle det være noe er vi der for hverandre, så det funker på vår måte.

I går fikk eg tatt en tur bort til Veronica og jentene. De holdt på med Lego som jentene hadde fått til jul, og eg må ærlig innrømme av at eg ble i ekstase da eg fikk lov å hjelpe de med bygging. Så fine ting fantes ikke i Lego da eg og Veronica var små, så eg var veldig fascinert over den rosa frisørsalongen og vaffelbutikken.

Vakkert? Det ble bra da!

I mens eg bygde Lego fiksa Veronica håret mitt, for det var årets julepresang fra hun og jentene. Skal ikke legge skjul på at det er jo praktisk med ei venninne i frisøryrket, samt har barn som liker Lego. Men eg som ikke hadde tenkt på gaver overførte panisk litt penger så de kan finne på noe sammen en dag, og det var visst innafor.

Etter å ha fått skravla fra oss et halvt år på etterskudd kjørte eg hjem til muttern og fattern og pakka, sånn at vi kunne kjøre grytidlig i dag. Vi kom oss avgårde rundt 9.30, og er nå på Hardangervidda. Her er det ordentlig vinter, muligheten for at det blir kolonne i dag er stor. Sikten var så som så midt oppå, mye snø og vind, men vi tar det pent og er snart nede igjen.

Lite sikt ja, men vi fikk da julesnøen!

Må si meg imponert over samarbeidet til bilistene over fjellet, nesten alle kjørte med varsellys og tok hensyn, var som en slags selvpålagt kolonne. Meget bra!

Ikke akkurat diett dette her!

Beklager at oppdatering uteble i går, men det var familieselskap, og da passa det seg ikke å sitte å blogge. Nesten hele familien var samla til mat og kaker, og vi ble sittende til langt på kveld å spille «Rykte går», hvilket skapte mye lått og leven da noen av deltakerne virkelig gikk inn for å misforstå. Du kan si det sånn at det passa fint å få trimma lattermusklene i all denne etingen, selv om det vi egentlig burde gjøre er å starte på denne HER.

Siden vi glemte å ta med flere sett penklær ble det samme kjole i går som julafta. Jaggu godt den har god stretch.

Noe av det vi får mest spørsmål om er nettopp hva vi har spist disse dagene, så det skal vi fortelle kort om. Man kan sikkert se på oss at vi ikke har noe helsekostmeny i jula, det skal være fett og salt, men likevel variert. Og ikke minst mye, det bugner av alt, inkludert magefettet.

Pinnekjøtt, og en pizza til nevøen som ikke spiser pinnekjøtt. Han fikk velge selv.

Julelunsjen var som vanlig, koldtbord med mye julepålegg. Muttern og fattern lager fårerull og sylte hvert år, noe eg ser på som ett av høydepunktene med å komme hjem. Ellers var det laks og eggerøre, noen salater, kakao med krem selvsagt, og (ja tro det eller ei) krabbe. Et lite øyeblikk trodde eg de hadde tatt feil av julekrybbe og julekrabbe, men neida, det er bare fattern som har benytta seg av muligheten til å dra litt teiner i mildværet. Og det var ikke feil med litt krabbe til lunsj.

Ingen jul uten klippfisk!

Julemiddagen ble naturligvis pinnekjøtt med kålrabistappe, poteter og pinnefett (fett fra pinnekjøtt), vi er da på ville Vestlandet, der eter vi sau. Rester fra kålrabistappe og pinnefett ble også tilbehør til 1. juledag, da sammen med klippfisk og poteter. Har du ikke prøvd det har du virkelig gått glipp av noe. Begge dagene var desserten riskrem, etterfulgt av alle verdens sorter sjokolade og potetgull.

Alt her begynner buksa å stramme, og det er bare et tidsspørsmål om når knappene i knappebuksa begynner å ryke. Men vi gir oss ikke på tap. I går sto koldtbord for tur med gjengen nevnt i første avsnitt, og da så eg mitt snitt i å få i meg et lett måltid. Men bordet var duket med alt man kan tenke seg på et julekoldtbord. Salater, spekemat, fårerull, sylteflesk, skinke, eggerøre, laks, sild, reker, krabbe, og sikkert mye mer.

Diett er ikke et tema her i jula, vi koser oss max!

Utfordringen ved sånne måltid blir alltid den samme, å få smakt på alt uten om silden. Ut fra egen profil da eg passerte et speil litt for sakte, kunne det se ut som eg hadde nådd over det meste, og dermed satte eg asjetten pent fra meg. Men bare til kakene kom frem, da måtte det smakes på Verdens beste, smultringer, lefser, tørrevafler, og peppernøtter. Og tror du ikke det plutselig sto chips og sjokolade på bordet da også?

I dag er planen kjøttkaker, men før du tenker at det ikke er så gale, skal det nevnes at i godteskapet til muttern og fattern kan man ikke engang se at det har minka. Blir ikke bare kjøttkaker i dag vettu. Nei, noe nyttårsforsett dropper vi nok, men muligheten for at eg skrur opp målet på skrittelleren over jul er stor.

Dette fikk vi til jul!

Dette har blitt et standard innlegg hvert år 25.des, om hva vi fikk til jul. Mange spør og er nysgjerrige på hvordan vi har feira, og hva vi har fått. Da er det jo ekstra koselig å kunne dele litt om det her, eneste haka må være at vi kosa oss så mye at vi glemte helt å ta bilder utover kvelden.

Leieboeren og meg tok like bilder av hverandre, men ellers ble det ikke tatt så mange bilder.

Vel, middagen var så klart pinnekjøtt, for det har vi alltid her på Vestlandet. Personlig synes eg det er mye bedre og mer spesielt enn ribbe, for ribbe og generelt svinekjøtt spiser vi jo hele året. Og som mange la merke til og har svart på, ja det sto også en grandis på bordet på den snappen i går. Den var til yngste nevøen min, for han klarer ikke pinnekjøtt og har derfor valgt sin middag helt selv.

Dette bilde var det mange som reagerte på.

Etter mat var det riskrem med rød saus, som også la seg greit på sidene før gavene skulle pakkes opp. Først var det en pakkelek fra nabonissene, med en gave til hver, og en kort tekst på hver gave. Gavene skulle deles slik at den som kjente seg igjen i teksten fikk den gaven. Dette ble en artig start på gavedrysset.

Strålende fornøyd med dagen og sokkene fra svigers!

Her har vi en tradisjon som tester tålmodigheten til de ivrigste. Først delte yngste i selskapet ut alle gavene, og etterpå pakka vi opp en og en i tur og orden fra yngst til eldst til alle var tom. På den måten får vi halt ut spenningen litt ekstra, og vi får se hverandres glede over samtlige gaver. Da det var tomt hadde Doc en ekstra gave til mamma og pappa, nemlig en kalender fra «Verdens beste svigersønn» som han kaller seg. Da lå latteren løst ja!

Som du ser, bare fornuftige gaver! Bilde av grandnevøen min legges ikke ut før han er gammel nok til å legge det ut selv.

Av svigers fikk Doc en god kokkekniv og en brunost (fordi vi var tom en dag), eg fikk strikkesokker og håndklær, og sammen fikk vi fire sjokoladeplater. Det kommer vel med! Av leieboeren og barna fikk vi noen stilige skjærefjøler, fra muttern og fattern fikk vi ei formgryte som vi ønska oss, og fra grandnevøen min fikk vi et fint bilde innramma. Nissen kom med et julekort eg en gang i barndommen hadde laga til muttern og fattern, det var nok den gaven vi lo mest av.

Luke 24; GOD JUL!

Så var det endelig julaften, og vi vil bare titte innom for å ønske dere alle en riktig så god jul. Håper alle klarer å finne noe positivt med disse dagene selv om det har vært et tøft år, og skulle du være en av de som sitter aleine slipper du i det minste å krangle om hvilken TV kanal du vil se på. Det er nemlig utfordringen her akkurat nå. På NRK gikk Disneys juleprogram, mens TV 2 har sendt mange fine Ivo Caprino eventyr.

Årets julebilde ble tatt før finstasen kom på, godt med alt som er gjort!

Doc mener Ivo Caprino er bedre enn Disney, så da ble det norske eventyr i dag. Men heldigvis måtte Tassen drite, så da Doc og Tassen gikk tur rakk eg å se gresshoppa synge When you wish upon a star, og da er stemningen satt. Nå får vi tales, for her er det julefilmer, godteri og feit mat på gang. Og vi tar med oss i tankene alle som ikke har det like hyggelig, håper og ønsker at alle er snille med hverandre og gjør det beste utav julen. Vi trenger nok alle en god avslutning på dette året.

God jul til alle det måtte angå!

Luke 23; vi reiser med stil!

Da var dagen for å reise hjem til jul her! Eg som er 12 år i hode når det kommer til jul har selvsagt gleda meg til dette, og selv om ikke Doc har samme julestemninga sette også han pris på en tur vestover til min familie og mye god mat. Vi satte kursen vestover litt før kl 10 i morges, for Doc måtte innom senteret og bytte øreproppene mine, de valgte å ta kvelden i går ved å gå i smådeler.

En bedre lunsj!

Vel, vi kom oss raskt videre, og det har stort sett gått bra, og neste pitstop ble på Gol. Her kjøpte vi siste julegave, og tok en bedre lunsj før vi tøffa videre. Mye snø over Hardangervidda, men likevel fine kjøreforhold. Likevel så vi flere som trengte berging fra grøft og brøytekanter. Største utfordring var nok å beholde ro og besinnelse da rekka bak en Elbil begynte å bli lang. Han prøvde nok bare sårt å spare strøm, men da vi ble ganske mange biler i rekka bak fordi han lå i 40 begynte tålmodigheten å svinne hen.

Var jo helt nydelig vær oppover!

Heldigvis skjønte han etterhvert hva speilene på bilen skal brukes til, eller kanskje han bare ikke hadde strøm igjen, han svinga uansett av og snudde. Da var det ekte juleglede her i Subaruen, og vi kunne kjøre videre i litt mer optimalt tempo.

Ikke mange stoppene har det blitt, men vi merker jo at ikke alle er like vant til munnbind, følte eg ble sett på som pesten på Voss. Men det driter vi i, for vi gidder ikke ta noen sjanser. Neste stopp ble på Biltema i Åsane, for Doc fikk den glimrende ideen å dekke bilen med julelys siste par km hjem til muttern og fattern. Og siste stopp ble nesten hjemme for å montere disse lysene.


Altså vi så jo ut som et rullende juletre, rett og slett grusomt, men vel så morsomt!

Luke 22; hissig start på ferien!

I hele dag har eg gått og småstressa over de ufattelig treige timene og minuttene, for ikke å snakke om sekundene, og i påvente av lunsj tik eg en sånn HER. Du kjenner deg kanskje igjen, siste arbeidsdag før ferien blir aldri ferdig, og det ble åtte fryktelig lange timer! Over til mitt første gjøremål for ferien, nemlig å skaffe greddost til muttern, hvilket skulle bli en tøff oppgave.

Oppgitt alt før eg gikk inn…

På senteret her et det to matbutikker, så eg valgte å sjekke der. Første utfordring kom alt på parkeringen, for der som det vanligvis aldri er mer enn en liten brøkdel som er opptatt, var det nå drit fullt og kø, og eneste ledige plass var brukt til å stable det lille som har kommet av snø i år. Glad for at eg har god bil parkerte eg Forden godt planta på halv åtte oppi snøfonna.

Inne på senteret hadde eg mer kaos i vente. Egentlig burde eg snu før eg parkerte i snøfonna, men nå har eg jo lovd muttern greddost. Vel vel, med maske, antibac og godt mot trava eg gjennom Rema, men uten hell. Ingen greddost var å se, bare gretne mennesker som gikk nonchalant forbi alle antibacpostene.

Like god!

På Meny var det mer hell å hente, der var det igjen noen få danske greddoster. Siden det skal godt gjøres å kjenne forskjell på disse tok eg med to og vandra lykkelig mot kassen. På denne vandringen var det én som gikk rett på meg, to damer som ble fryktelig overraska og takknemlig da eg stoppa og slapp de forbi, og ellers mange travle personer som ikke hadde fått med seg at vi var flere i butikken.

Endelig min tid i kassen, og da eg skulle betale kom det en smarting helt oppi nebbet mitt for å spørre kassamannen om noe. Eg rakk å bipe kortet før eg måtte vike for meteren, ja eg måtte bokstavlig talt gå unna. Da roper kassamannen til meg «Du må trykke godkjenn for å betale!!».

Eg ble så satt ut av hele situasjonen at eg bare glefsa tilbake «Ja, men eg må faktisk holde avstand også, i motsetning til visse andre!» Kort fortalt, smartingen gikk faktisk litt unna mens den blå maska ble stor kontrast til det røde fjeset, eg fikk betalt og kom meg unna raskere enn lysets hastighet.

Om du ikke klarer å lese dette fra en meters avstand bør du vurdere optiker.

Vel hjemme var eg fortsatt nesten andpusten etter den lille klikkebyga på senteret, men det gikk greit over da Doc serverte meg pølser og potetstappe. Og nå har eg kobla helt ut med å lakke neglene i den HER fargen. Jøss! Er eg kanskje i ferd med å bli litt feminin når eg blir avslappa av å jåle meg?

Lyset lyger litt, er mer ferskenfarget, fargen heter «Cute as a button»

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top