Tar det som en tur da!

Tilbake i sykemeldinga fikk eg ei god natts søvn, og kunne stå opp da eg selv følte for det, altså så langt ut på morgenkvisten at kvisten knakk. Krøp ikke frem fra dyna før klokka hadde bikka halv ti, men da var det bare å lure meg pent ned i dusjen og deretter få på noen filler før gjestene fikk ferten av meg. Frokosten bestod hovedsakelig av eggerøre, hvilket gjorde nytten før bilen måtte pakkes.

Trenger egentlig ikke allverden med klær, for vi skal bare slappe av, kanskje prøve å gå litt i naturen på mykt underlag, leie båt og fiske, og ellers sitte helt stille. Tok med DENNE til stillesittingen, kommer nok vel med! Nå er det utelukkende rekreasjon som er målet, Doc stiller opp som kokk og hjelpepleier, mens mamma og pappa gir den barnslige omsorgen alle «syke barn» lengter etter.

Er pent dette berget i nord da!

Noen stopp har det blitt på veien, ingen har det travelt, annet enn Tassen når han må drite da. På Kløfta måtte vi ha diesel, på Roa trengte vi brus og kjøresnacks, i Vestrumsbygda måtte Tassen på do, og på Fagernes hadde vi ærend. Eg kom på at det første på huskelista var glemt, en varm jakke, hvilket eg fant raskt, men Doc som skulle ha regnjakke kom ut med fiskesluker i stedet.

Ellers bonkra vi kjøleskapet før vi tuta avgårde. Nå var planen å stoppe rundt neset før tunnelen, men der var hele plassen gjort om så det ikke var koselig lenger. Nå var vi så sultne at det var nummeret før vi ble gretne, så vi feis opp tunnelen i full fart og stoppa ikke før vi fant en brukande plass å steike fire burgere. Etter inntatt mat var ikke sjåførene kjørbare, der ble det nemlig hver sin Cognac til dessert, og fruene skåla med en liten Tia før vi tok kvelden. Morgendagen har nye eventyr på lur, så nå er det natta fra Villa Lykkehjul.

 

Snap / Insta

Kapitulerte og fikk gjester!

Det ble bare verre og verre å stå opp, ikke fordi eg er like sliten som ei vaskefille fra 80 tallet, men fordi alt ga motstand. Ledd og muskler var seige, og et følte en trang til å brøle ut for hvert steg eg tok. Dro på jobb i håp om at dette skulle gå seg til, men måtte dessverre kapitulere før det hadde rukket å gå to timer der. Returnerte til sofaen, med to Paracet innabords, og slokna tvert. Eter så sjelden painkillers at eg går rett i dørken av bare Paracet, og jaggu er det godt innimellom.

Våkna etter ei stund av at legen ringte, og halvveis i ørska etter Paracetene fikk eg forklart ståa. Han vet eg sliter med føttene, og vi kom frem til at eg skal holde meg unna betonggulvet til nye såler er ankommet. Greit. Du vet eg hater å gro fast i sofaen her hjemme, så eg sa raskt fra til Doc at han måtte få klar bobilen så eg slipper råtne bort helt bare fordi beina er vonde. Og så innhenta drømmeland meg igjen.

Skulle liksom nyte sola vi da…

Brått våkna eg av tlf atter en gang, da var det muttern; «Har du ikke sett mld og snap? Vi er på Kløfta nå». Da var det bare å kvikne til igjen da, og få flytta en bil så de fikk plass til bobilen sin her. Supert at mamma og pappa stakk innom, du vet, uansett hvor voksen man er i alder er det noe med å ha mor i nærheten når man ikke er i form. Siden Doc dreiv med bobilen gjorde eg det såre enkelt inne, slang på noen pølser og potetstappe til middag.

Deretter satte vi oss ut i sola, trodde vi. De skyene må ha planlagt nøye i dag, for de tetta seg raskt til, og jaggu slapp de ned noen dråper også. Men da de så at vi ga blanke i det slapp de sola tilbake ut på kvelden, og vi kunne nyte en trivelig sommerkveld igjen. Så får vi se hvor turen går i morgen, eneste eg vet med sikkerhet er at eg skal sitte i en campingstol med beina på en krakk og bare nyte!

 

Snap / Insta

Mange skjebner…

Det var ingen enkel sak å stå opp i dag heller, faktisk hakket verre enn i går, men med DENNE føler eg meg alltid fresh nok til dagslyset, den gir en fin glød. Som i går var det topp å se kolleger, topp med rutine, topp å føle meg nyttig, mens beina hater meg litt mer. Finnes det ei heks der ute, som kan kaste en trolldom over betennelsen i beina mine? Evt en healer som ønsker å motbevise meg om at det kanskje funker likevel? Hadde vært artig å kunne gå uten å se ut som eg har gjort i buksa.

Vel vel, etter jobben dro eg innom Ahus for å få bukt med en annen utfordring. Du legger merke til at eg skriver utfordring i stedet for problem? Et problem begrenser, mens en utfordring åpner muligheter! Ikke lås deg inne med problemer, speid heller etter muligheter. Det var igjen tid for medisin mot crohns, du vet den eg får hver sjette uke. Stikk i venstre for blodprøver, og stikk i høyre for infusjon, grei prossess.

Null stress i arbeidsdress, eg rakk det med god margin, og da eg kom ut fikk eg se flere bekjente. Ble selvsagt stående og prate med de ei stund. Der og da slo det meg at mine utfordringer er minimale, magetrøbbel og vondt her og der er nada med tanke på hva andre har å stri med, og det var godt å kunne gi en klem til ei som trenger det mer enn meg nå. Er mange skjebner der ute, ta vare på hverandre, vær grei og vis omsorg og empati.

Jaggu dukka sola opp ut på kvelden. Husk å nyte alle fine øyeblikk!

Hjemme lagde Doc noen fantastisk gode kyllingburgere som vi fortærte nærmest i andakt før eg slokna på sofaen. Må være noe sovemedisin i den infusjonen eg får. Noen ganger sovner eg tvert, mens andre ganger blir eg lys våken av den. Det fine er at eg alltid føler meg kvikkere dagen derpå alt, og er klar for å erobre verden. Men akkurat det står nok og henger på føttene mine nå da, så vi får da se når eg går i gang der.

 

Snap / Insta

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top