Det ble bare verre og verre å stå opp, ikke fordi eg er like sliten som ei vaskefille fra 80 tallet, men fordi alt ga motstand. Ledd og muskler var seige, og et følte en trang til å brøle ut for hvert steg eg tok. Dro på jobb i håp om at dette skulle gå seg til, men måtte dessverre kapitulere før det hadde rukket å gå to timer der. Returnerte til sofaen, med to Paracet innabords, og slokna tvert. Eter så sjelden painkillers at eg går rett i dørken av bare Paracet, og jaggu er det godt innimellom.
Våkna etter ei stund av at legen ringte, og halvveis i ørska etter Paracetene fikk eg forklart ståa. Han vet eg sliter med føttene, og vi kom frem til at eg skal holde meg unna betonggulvet til nye såler er ankommet. Greit. Du vet eg hater å gro fast i sofaen her hjemme, så eg sa raskt fra til Doc at han måtte få klar bobilen så eg slipper råtne bort helt bare fordi beina er vonde. Og så innhenta drømmeland meg igjen.
Brått våkna eg av tlf atter en gang, da var det muttern; «Har du ikke sett mld og snap? Vi er på Kløfta nå». Da var det bare å kvikne til igjen da, og få flytta en bil så de fikk plass til bobilen sin her. Supert at mamma og pappa stakk innom, du vet, uansett hvor voksen man er i alder er det noe med å ha mor i nærheten når man ikke er i form. Siden Doc dreiv med bobilen gjorde eg det såre enkelt inne, slang på noen pølser og potetstappe til middag.
Deretter satte vi oss ut i sola, trodde vi. De skyene må ha planlagt nøye i dag, for de tetta seg raskt til, og jaggu slapp de ned noen dråper også. Men da de så at vi ga blanke i det slapp de sola tilbake ut på kvelden, og vi kunne nyte en trivelig sommerkveld igjen. Så får vi se hvor turen går i morgen, eneste eg vet med sikkerhet er at eg skal sitte i en campingstol med beina på en krakk og bare nyte!
