Du hendelse så tunge de øyelokka var i morges! Greit de er litt tunge til vanlig, ja, men dette var heavy. Eg hadde ikke tid til å synes synd på meg selv, måtte bare kaste meg rundt og avgårde. Hakka litt salat med skinke og egg i går for å ha med, så eg ikke skulle sulte. Nå skulle «a mor» på jobb, for nå er eg lei av å gå hjemme. Tipper Doc også er lei av at vi går oppå hverandre her og krangler om fjernkontrollen.
Med lite søvn, full kaffekopp, og null utstyr stilte eg på jobb i god tid. Eg har vært borte ei stund, og da har utstyret mitt selvsagt blitt lånt bort til en annen avdeling. Da eg fant dette var det bare å sette i gang. Det gikk over forventet, og eg var i god driv, kunne til og med bidra litt med flere ting. Dette gikk så bra at eg ble sulten, og fiska så salaten opp fra sekken min. Det skulle bli godt nå – trodde eg. Dressingen som alt var dynka i var langt på overtid så alt smakte surt.
Skit la gå, tenkte eg, mens eg kasta hele boksen før eg fortsatte å jobbe. Nå begynte hofter og knær å knirke, og det ulma en smerte som ikke var helt god. Er som fenriken i Kompani Lauritzen sier, er ikke farlig å ha vondt. Men kan det likevel være det? Nja, ikke livstruende, men smerte er, som kjent, et tegn på at noe ikke stemmer. Om man da baurer på kan det bli varig, og det er jo jækla kjedelig da. Likevel var det en seier i dag, for eg er nå oppe i 60% hvilket er rette veien!
Etter jobb dro eg rett hjem til godstolen og la beina rett ut på en krakk, med strikketøyet strategisk plassert i fanget. Doc skulle egentlig handle, så eg slapp dra innom butikken, men da han kom hjem hadde han glemt det. Vi fant noe vomfyll i fryseren, ingen av oss lider noe hungersnød akkurat da, så handling ble utsatt til morgendagen. Godt var det, for resten av dagen ble tilbrakt i denne nevnte godstolen med både strikketøy og kryssord. Eg hadde brukt meg opp, men det var likevel en god følelse!
