Nå er ikke eg mor selv, så det er sikkert mange tanker og følelser med morsinstinktet eg aldri får. Men likevel engasjerer Dark Room meg kraftig. Hva er det som får voksne mennesker til å ville direkte ødelegge små barn? Det er jaggu ikke til å forstå for friske folk. Men er det egentlig en sykdom? Eller en legning? Det er vel opp til ekspertene å bedømme, selv om eg i utgangspunktet gjerne vil kalle dem fullstendig gal.
Bakgrunnen for dette innlegget er en dokumentar som har gått på NRK, den kan dere gjerne se HER
Eg tar med et sitat fra innlegg på en fb gruppe for det var egentlig godt skrevet, uten å helt vite om eg er enig eller uenig;
“Kjære pedofile og hebefile. Det er ikke alle som vet det, men du er ikke automatisk en overgriper bare fordi du har en legning du ikke selv har valgt. Jeg har forståelse for at din hverdag må være fryktelig vanskelig, for det finnes så altfor få en kan prate med om det du sliter med. De fleste kan heller ikke forstå helt hvordan det er å leve et liv med en seksuell tiltrekning en aldri kan leve ut.
Pedofili er ikke en handling. Med barnets beste i høyeste fokus må vi kanskje innse det, og heller gjøre alt vi kan for å skape rom for pedofile hvor trykket som skapes av et liv i avholdenhet kan lettes på. Alle har et tipping point, og vi må jobbe for at mennesker på vei over sitt tipping point ikke når det. For vårt ubehag over å diskutere seksuell attraksjon mot barn kan i verste fall bidra til å skade barna. Og den nåværende likestillingen mellom overgriper og pedofil gjør det bare vanskeligere for de det gjelder å faktisk søke hjelp.”
Altså en pedofil som tenner på det uten å gjøre noe ødelegger ikke liv, mens dem som lever ut “legningen” er kriminelle overgripere. Det kan leve mange pedofile rundt oss, som ikke gjør noe med det. For min del er det ekkelt at noen i heletatt tenner på noe sånt, selv om dem aldri har rørt noen. Man kan også se det slik; mange mannfolk tenner på kvinnfolk, men ikke alle voldtar kvinnfolk likevel. (Ja dette er satt på spissen, for det kan fort bli feil å sammenligne slik da voksne som tenner på voksne har tilfredsstillelsen lettere tilgjengelig.)
De pedofile som ikke har begått pedofile handlinger enda, er det synd på dem? Kan det være dem kjemper en kamp daglig for å unngå å skade noen? Det er slike folk som må hjelpes, det må forhindres at de blir frista, men hvordan? Kanskje det hjelper å fjerne tabuet, men det må i så fall gjøres uten å normalisere pedofili som legning, for det er mer en mental forstyrrelse. Man er ikke frisk om man ønsker å gjøre noe som kan skade andre mennesker.
Når en pedofil lever ut sine fantasier, må man gjerne kastrere dem med rivjern for min del. Eg ser ikke noe grunn til å spare på mennesker som bevisst ødelegger et annet liv. Det er viktig å se forskjell på de som har gjort noe, og de som kjemper imot. Om man tar alle under en kam, risikerer man at noen går under jorda og blir som ei tikkende bombe. Det er nok ikke bra det heller.
Målet mitt for dette innlegget er ikke å bli misforstått, men å skape en debatt om hvordan forhindre overgrep. Få frem i lyset at det kanskje er flere som søker hjelp om vi ikke drar alle over en kam, om vi slutter å halshugge folk verbalt før dem har gjort noe. Et håp om at flere tør å snakke om det i stedet for å oppsøke feil sted og feil folk, som igjen kan føre dem videre mot overgrep. Eg snakker selvsagt om dem som enda ikke har tippa over til overgrep, men som kan unngå det med rette hjelpen…
Ordforklaringer, det finnes flere stadier; Pedofile tenner på prepubertale barn, altså før kjønnsmodning starter. Hebefile tenner på peripubertale, når kjønnsmodningen har starta uten å være fullført. (Nepiofile er de som tenner på småbarn/spedbarn.)
#overgrep #pedofil #hjelp #unngå #misbruk #psykolog #mentalhelse
