Du har valgt det selv!

Merker en del snakk om barn for tida, både i media og på sosiale media, så da ville eg lufte mine personlige tanker rundt dette også, og du trenger ikke være enig. Her om dagen var det en sak i ei avis om ei dame som var lei av å bli nedprioritert på jobb fordi hun ikke hadde barn. Det har eg selv fått kjenne på, og det er frustrerende. Eg kan skjønne at barn blir syke, at barn trenger omsorg og at det er viktig å skape gode minner i oppveksten.

Arbeidsmiljøloven er klar og tydelig på at alle skal ha like rettigheter, og at man ikke skal forskjellsbehandle. Men blir det fulgt i realiteten? Ikke alltid. Eg har selv hørt «Du må jobbe i jula så *** kan være med barna sine!» Er det meninga at vi uten barn bare skal leve halvveis? Vi har da både familie og et liv utenfor jobb selv om vi ikke har barn, og voksne mennesker trenger også skape gode opplevelser og minner. Uten barn er det også mindre fravær, hvorfor settes ikke det like mye pris på?

Denne kroppen er ikke bygd for stress og mas, den er bygd for å ta det lugnt og tenke på meg sjøl.

Eg har selv aldri kjent på den raslingen i eggstokkene, aldri hatt et snev av lyst på barn. Godt mulig eg hadde blitt ei god mor, men det ligger ikke for alle. Det er ikke et krav at alle kvinnfolk skal være folkeprodusenter. Det er i de aller fleste tilfeller et aktivt valg man selv tar, og det er litt kjedelig når det på en måte legges over på andre.

Du har kanskje hørt, eller til og med selv sagt «du aner ikke hva det er å være trøtt før du får barn!». Det er liksom småbarnsforeldrene som eier trøttheten, ingen andre har rett til å være trøtt og sliten i enkelte foreldres øyne. Greit, det er et ork, mas og jag, lite søvn, kjøre hit og dit, aktiviteter, krangling, skriking osv. Eg har tilgode å møte foreldre som aldri har klagd, men de har helt selv valgt det, og heldigvis er det ytterst få som angrer. Men man har valgt dette selv.

La meg si det sånn; hadde eg vært avlsbikkje hadde eg blitt avliva fort. Her er det noen kroniske sykdommer, utmattelse og smerter som de fleste bikkjer skulle fått «slippe», altså ikke noe særlig å avle på. Men likevel har eg fått høre at eg er fryktelig egoistisk som frivillig barnløs, og da gjerne i samme setning «og hvem skal holde deg i hånda på hjemmet?». Mhm, tygg litt på den.

Sistnevnte er det argumentet eg har hørt mest. Men er det ikke like egoistisk å sette barn til verden utelukkende for å slippe å dø ensom? Det er ikke en selvfølge at barna digger deg i voksen alder, det finnes mange der ute som ikke har kontakt med sine nærmeste, det er heller ikke en selvfølge at de lever så lenge. Ja, det er trist, men ting kan skje. I bunn og grunn er det stort sett ikke egoistisk enten man får barn eller lar vær, så la folk få velge det de vil selv.

Hvorfor skal egentlig så mange foreldre legge seg opp i valget til oss som er frivillig barnløs egentlig? Er det misunnelse ute å går fordi vi har mer frihet? Jo flere som maser på meg at eg har tatt feil valg, jo sikrere blir eg på at eg har valgt riktig! Og la det være sagt; eg er veldig glad i livet mitt, glad for at mamma og pappa valgte å få meg, og veldig glad for måten de har oppdratt meg på. 

 

Snap/Insta

Psykiske utfordringer

Visste du at eg gikk på Barne- og ungdomsarbeider på videregående for ca 20 år siden? Selv om eg alt da visste at barn ikke var noe for meg valgte eg et fag som utelukkende omhandla barn. Ikke fordi eg ville jobbe med barn, men det var eneste faget som virka enklere enn allmennfag i umiddelbar nærhet. Joda, mesteparten var interessant, tok nok med meg mye mer lærdom derfra enn eg ville gjort på allmennfag ja.

Sitter her med koppen min (skriften lyger ikke) og reflekterer over samfunnets trender igjen. Siden det ikke er lov med reklame for alkohol kan eg heller tipse om DENNE.

Det eg husker best fra pedagogikk og metodelære, samt psykologi, det var hvordan det endra seg akkurat i den perioden. Man snudde, kort sagt, fullstendig fra straff til ros. Man skulle ikke lenger skjenne på et barn som hadde vært ulydig eller stygg mot andre, man skulle heller rose det barnet når det ikke hadde gjort noe galt. Og ikke bare da, man skulle «bygge opp» alle med ros og skryt uansett hva.

For å si det sånn, det var ikke bare undertegnede som alt da forutså at den oppvoksende generasjonen sto i fare for å bli ømfintlige. Vi diskuterte det flere ganger i klasserommet i 2002/2003, hvor eg gjentok til det kjedsommelige «Kommende barn og de barna som lever i dag kommer ikke til å tåle motgang når de blir voksen, de vil komme til å slite kraftig med psyken om de bare skal flyte gjennom oppveksten på ei rosa sky av uhemma skryt.»

Lærerne prøvde å skjule det, men de var tydelig enige i det meste vi elever sa.

Selv er eg oppvokst i det eg kaller ei glansbildebok, en familie som alltid holder sammen, på en gård hvor vi barna hver vår fikk litt ansvar for de nye kalvene. Det var alelam vi måtte mate, vi sto i siloen, alle hadde plikter og måtte hjelpe til, og «eg vil ikke» var ikke et alternativ. Gjorde vi noe galt fikk vi virkelig høre det, gjerne med en moralpreken så det stakk i magen. Ros var noe vi fikk når vi fortjente det, når vi faktisk var flinke.

Kom eg hjem og sa noen hadde vært stygg med meg spurte alltid mamma «Hva gjorde du først da?» I stedet for å ta parti med en gang løste hun opp i det, og noen ganger hadde nok eg vært frekk i kjeften først. Feil ble rettet opp i, og vi ble bygd opp til å bli sterke rettferdige individ, vi skulle ikke bare tåle hardt arbeid, vi skulle også tåle motgang. Eg er så uendelig takknemlig for å ha vokst opp uten «puter under armene».

Det er ikke dagens unge sin feil, det er nok mer hvordan trenden i oppdragelse brått snudde, hvor foreldre begynte å møte opp på skolen for å skjelle ut lærerne om barna får tilsnakk. Hvor foreldre skjeller ut hverandre i stedet for å få barna selv til å ordne opp. (Bare for å ha det klinkende klart, dette gjelder IKKE mobbing, men helt vanlig uvennskap/krangel mellom barn).

Det overrasker meg overhode ikke at vi de siste årene har lest utallige saker i media om at unge sliter med psyken. Når ikke lenger foreldra kan ordne opp i alle problemene, når man plutselig får høre at man gjør noe helt feil, når man ikke lenger får ros bare for å eksistere, da blir det fort litt tøft. Spør du meg, så finnes det ikke litt rart de unge sliter med psyken i dag, når den rosa skyen brått blir til styrtregn.

 

Bare å dele om du føler for det.

 

@docogdask

Hever ene øyenbrynet!

Dagen i dag har egentlig vært som de fleste andre mandager, bare med unntak av litt knasing i nakken hos kiropraktor. Vil tørre å påstå at eg øyner en ørliten bedring alt. I helga var det flere ganger at eg glemte øresusen helt, ergo den har vært mindre forstyrrende. Foruten en liten tur på butikken i dag har det vært lite spennende her, det eneste eg kan melde om må være min undring over folk som ligger i 50-60 i 80 sona, og brenner i fra meg når vi kommer inn i 60 og 70 soner. Merkelig, de vet vel ikke hva et oppheva-skilt er for noe.

Ikke at det plager meg da, men det er tydelig forskjell på bryna. Øye er i alle fall ikke blått lenger!

Ellers kan eg jo alltids skrive hjem om dette øye mitt da, blåfargen er nå offisielt helt borte, og igjen sitter der bare et lite arr. Faktisk så er eg meget fascinert over at hver gang eg tryner, så er det utelukkende venstre øyenbryn det skal gå ut over. Det er jo ikke akkurat første gang eg har fått briller klistra inn i skolten, ser du nøye nok på det nederste bilde vil du faktisk kunne skimte minst tre arr.

At disse søte brillene kunne sette merke som fortsatt er der 33 år etter! Jada, har selvsagt tatt vare på mine første briller!

Første gang var eg fire år. Eg og leieboeren løp frem og tilbake på gården hjemme, som unger gjerne gjorde når de kjeda seg før. Uten at eg hadde fått det med meg hadde pappa satt opp linje (strømgjerde, bare uten strøm) for å få hjem kyrne på ettermiddagen, og eg løp rett på, snurra rundt et par runder, før eg deisa i bakken med nebbet først. De brillene hadde en sånn fin sommerfuglpynt som på daværende tidspunkt satt fast midt over øye. Overlevde! Var lov å slå seg før i tida.

Oppe til venstre her er et lite halvrundt arr pluss ett som man ikke ser i brynet, begge fra samme vedkubben, midt over øyenbryn er arret etter sommerfuglen, og det røde fra glattisen på Skasenden for to uker siden.

Andre arret er mer inn mot midten over nesa, og ett skjult i brynet, i tillegg ett på nesa, men det er gjemt bak brillene. Det var for 10-12 år siden, at eg skulle ut og hente ved. Hadde sånne beige catsko med lange lisser og store løkker, og selvsagt et par hemper til å tre disse i oppover. Du skjønner hvor vi skal? Ei løkke fra én sko hekta seg i hempa på andre skoen, og eg stupte! Det siste eg så før det ble mørk var en stående vedkubbe. Den gang overlevde brillene, men da fikk tre kutt i fjeset og ett i stoltheten.

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Traumatisk barndomsminne!

Siden det har vært en fryktelig innholdsfattig mandag tenkte eg å fortelle om noe som skjedde for mange år siden. Du husker kanskje leieboeren som bodde her mens hun studerte? Ja, det er søstra mi, og vi har gjort mye rart opp gjennom årene. Denne historien eg nå skal fortelle hente når eg var rundt 10, og da var vel leieboeren rundt 14 tenker eg.

Vi kjeda oss litt, og hadde på ett eller anna vis fått tak i noe penger, så hun kom med forslaget å stikke og kjøpe pommes frites. Var ikke stort mer penger enn det nei. Når mine eldre søstre ville ha meg med på noe var eg alltid klar, kult å få henge med de vettu!

Blir vel det mest tidsriktige bilde eg kan oppdrive av oss.

Det var bare ett minus, eneste sted på Radøy som hadde ordentlig pommes frites på den tida var gamle meieriet i Bøvågen, det var ombygd til pub og restaurant, og for å komme dit måtte vi sykle en vei gjennom tett skog. Alle nord på Radøy har nok på et tidspunkt i livet frykta Bømarkane.

Bort gikk det fint, var jo dagslys og det hele, og sikkert ikke mer enn ei mil tenker eg. Pommes frites’n var knakende god med grillkrydder og ketchup. Det var da vi skulle sykle hjem at spenningen steig. Vi nærma oss skogen, og skumringen kom sigende litt for fort.

Da hørte eg ei forferdelig gauling bak meg. Snudde meg for å se hva det kunne være, og det var bare leieboeren som mente at synging ville skremme bort alle blotterne i skogen. Jepp, eg var yngst, men eg tror aldri eg har ledd så mye verken før eller etter! Blottere faktisk! Dessuten, ingen i vår familie kan synge, så om det hadde vært blottere der, ja da hadde nok de fått fart på seg! Skal også nevnes at latteren min var nok noe nervøs, for selv trødde eg i rekordfart livredd for hjort, og nå blottere i tillegg!

 

 

 

 

TikTok / Snap / Insta

Doc om advent i dag

Det nærmer seg jul med raske museskritt, og jeg tenker at jula har jo blitt bare fake og sikkelig balle juks, tror heller ikke at alle vet hvorfor vi egentlig feirer jul lenger, men men. I dag skal vi ha fake juletre, fake lys og til og med fake mat. Har til og med sett «juletaco», men folk må jo da få spise hva dem vil. Ja til og med fake lukt av både tre og mat, men det mest irriterende er jo att jula begynner allerede i september i butikkene. Hva faen er greia med det? Unga som vokser opp tror jo faktisk det er sant å. 

Når jeg vokste opp så var det lite som minnet om jul før 1. desember og vi gledet oss stort til det. Hele adventstiden var spenning og atter spenning på neste morgen og nok en mikro sjokolade i kalenderen eller kanskje en liten nisse. Nå i dag er det jo gaver i julekalenderen som kan minne om julegavene vi fikk på sjølveste juleaften. 

Tror hele julestemningen og forventningene har blitt helt ødelagt for unga. Er jo blitt helt sykt hvor mye foreldre bruker på dette, og det henger vel sammen med att barna demmes ikke skal bli satt utenfor når dem kommer på skolen og sier dem bare har fått ett viskelær eller en nissemor, når andre får både mobiler og tvspill. Pluss att det er jo pokker meg både svarte fredager og svarte uker der vi blir stort sett lurt opp i stryk. 

Dette var bare en liten førjuls utblåsning, men lov å bruke hode litt. Jula er jo mest for unga tenker jeg, så pass på at dere ikke ødelegger den kommende julegleden for små som gleder seg. Noe dem kanskje ikke vil gjøre i fremtiden når jula starter allerede 2 mnd før desember. Sier seg vel litt selv att forventningene blir mindre. Med det vil jeg allikevel få ønske dere alle en riktig god førjulstid!

– Doc

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top