Midtuke pleier vanligvis å være lovende, ja selv om det er like langt unna helg begge veier. Eg gjorde som vanlig, reiste på jobb i god tro og i god form. Fylte opp kaffekoppen og satte i gang, dagen skulle bli meget oppegående selv om snøen dalte i god driv sidelengs utenfor. Vi vet vel nå etterhvert at det er normalt i mai.
Vel vel, det gikk ikke lange tida før det buldra i bringa, men eg tenkte ikke mye over det, og fortsatte der eg holdt på. Crohns har jo en tendens til å romstere litt rundt. Så begynte det i mellomgulvet, la gå, tenkte eg. Men da den velkjente stikkinga i sida satte i gang var det bare å sette på munnbind og gå målretta mot dassen. Joda, de fleste kollegaer har nå lært at man stopper ikke meg når eg går kappgang.
Etter å ha gjort både grovarbeid og papirarbeid på det lille pauserommet vendte eg tilbake til min arbeidsstasjon. Her var det egentlig ikke stort mer eg fikk gjort, for mageknipen bare økte på, og det var snart ikke lenger mulig å stå oppreist.
Rakk så vidt å kjøre hjem før neste runde, og etterpå la eg meg på sofaen i fosterstilling med en god dose selvmedlidenhet og dette HER. Igjen romla det i magen, men denne gangen var det bare luft – trodde eg… Uten å gå i detalj kan eg trygt meddele at eg er sjeleglad for at eg dro hjem fra jobben så ingen fikk se hva som skjedde! Nå først har endelig magen stabilisert seg litt, så vi får se om eg tør dra på jobb i morgen!
