Jada, det har vært to dager uten blogging nå, godt observert. Det har skorta på kreativiteten, og eg har vært trøtt og lat, enkelt og greit. Men nå pågår det en merkelig konflikt som eg har noen tanker om. Nei, eg snakker ikke om Gaza/Israel, den konflikten er mer grotesk enn merkelig. Eg tenker på influencere og deres deltakelse i den saken. Influencere har flere ganger måttet forsvare at de ikke tar del i ting da de har noe med politikk å gjøre, hvilket er helt greit. Men nå er det faktisk influencere selv som har satt i gang store krangler fordi de mener hverandre ikke gjør nok.
Tankefull i pausen.
Noen har rett og slett satt litt høye forventninger til sin egen yrkesgruppe. Influencer Linnea Lotvedt ville spre ordet om hvor man kan støtte de sivile fordi følgerne forventa det, men hun ville ikke si mer om saken enn det. Fetisha har dermed lagt en video som mest minner om en svertekampanje hvor hun tar Linnea. Det var ikke godt nok for Fetisha å støtte sivile, man må også velge side. Joda, palestinere har vært undertrykt og forfulgt siden 40 tallet, men må alle influencere gjenta det? Holder det ikke å støtte sivile?
Linnea Lotvedt og Fetisha Williams
Ikke for Fetisha som delte en video hvor hun regelrett hetsa Linnea, heldigvis ble den tatt ned. Videoen som viste tydelig mobbende og trakasserende adferd gikk sin seiersgang på TikTok, hvor mange barn og unge så hvor kult det er å mobbe, akkurat som sine forbilder influencerne gjør. Ikke nok med det, flere andre influencere har igjen svart Fetisha med video, så det ligger nå ute masse videoer hvor folk angriper hverandre, og kommentarfeltene er et kapittel for seg selv.
Det er så fascinerende at mange, inkludert influencere selv, forventer mer av influencere enn av politikere. De er vandrende reklameplakater, jobben deres er det samme som et reklamebyrå gjør. Blir ufattelig teit å forvente at en influencer skal være perfekt og empatisk når man nærmest oppfordrer til mobbing selv. Uansett hva en influencer gjør blir det feil for enkelte. Kan vi ikke bare være glad for de som gjør en god gjerning uten å forvente mer?
(Ja, eg har med vel viten utelatt sitatene for å unngå at folk spinner videre, hets er ikke eg fan av uansett)
Hender eg får kommentarer på bilder som legges på bloggen, og på andre sosiale media for den saks skyld, og det er meget varierende kommentarer. De fleste er hyggelige, noen få perverse, og innimellom noen litt styggere. Det gjør ikke meg noe, men man trenger ikke lure på hvor mobbing kommer fra når voksne holder på sånn.
Skal ikke si her akkurat hva som kommenteres, for det kan være noen andre som har disse skavankene uten å vite om det, og eg vil nødig ha på meg å gjøre folk usikker på seg selv.
Opp med humøret, opp med tommelen, og vær greie!
Men tilbake til saken, eg driter en tynn en i hva folk måtte mene om mine skavanker, for vet du hva? Eg er komfortabel i min kropp, den kler meg, og Doc sier av og til på fylla at eg er vakker. Er jo fra barn og fulle folk sannheten kommer, ikke sant?
Men fra spøk til alvor. I kommentarfelt på Facebook er det jo helt ekstremt hvordan folk holder på, er noen uenig blir de møtt med sarkasme og noen ganger personangrep.
Som oftest bunner slik nedlatenhet i ens egen usikkerhet, så kan ikke vi alle bare gå litt i oss selv, finne egne usikkerheter og jobbe med de i stedet for å prøve å hevde seg på andre? Det er så lett å gjennomskue, og det hadde vært så mye mer trivelig for alle om VI ALLE faktisk går inn for å være litt mer hyggelig, ja både på sosiale medier og i virkeligheten.
Mobbing – vi kan vel alle være enig i at det er mye stygg mobbing blant barn og unge, både på nett og i skole gården. Vi voksne som skal være forbilder står og hyler om at dette må det bli slutt på, og ja der henger vi oss alle på, men ikke mye blir gjort, vi skriver og mener det er for lite konsekvenser for dem.
Men for pokker da, se litt på deg selv du voksne skaping av et hedersmenneske, og tenk for helvete over hvordan du selv oppfører deg på sosiale medier, og hvordan og hva du lirer av deg både der og foran TV apparatet med de håpefulle i sofaen ved siden av deg!
Når man leser hva voksne folk skriver om andre mennesker i sosiale medier er jo direkte kvalmt. Alt fra kjendiser til andre som viser seg i diverse programmer, og er det et innslag om foreksempel ulv i avisa ja da får vi virkelig se hvor grotesk vi voksne kan være mot hverandre. Alt fra å slå i hjel til å jages nakne rundt i gata. Nå må vi voksne faen salte meg skjerpe oss, for hvis vi ikke klarer å skjønne at de unge/barna våre leser og hører hva vi sier om andre, ja det er det pokker meg null håp om å noen gang få stoppet denna mobbinga.
Blir helt kvalm når jeg ser og leser hva som blir sagt i skrivi her og der. Nå må vi se til helvete å skjerpe oss å ja da det gjelder helt sikkert undertegnede også. Full skjerpings på alle og husk å koble hjernen til før vi kaster oss over tastaturet og roper ut hvor dumme og toskete andre er. De unge/bare gjør som de voksne. For å ha håp om å bedre dette må vi ta oss selv i nakken å begynne å bruke denna kulen som sitter mellom skuldrene og slutte å skylde på de unge/barna!
Eg vet om ei jente på 6 år som var redd hun var tjukk fordi ei anna jente i barnehagen hadde så mye slankere hals. Hun begynte å spise mindre en periode, og likte plutselig ikke noe mat for en kort periode.
Eg vet om ei jente på 7 år som ble mobba fordi hun gikk med boots. Jenta brydde seg ikke så mye, for venninna hadde også boots. De hadde jo alt gått i boots i nesten to år.
Jente 4 år med briller
Eg vet om ei jente på 8 år som ble erta fordi hun hadde briller, men hun kunne ikke slutte å bruke briller for da ville hun ikke se noe. Hun har brukt briller siden hun var 4 år.
Eg vet om ei jente på 10 år som ble mobba fordi hun likte countrymusikk, det var jo bare gamlinger som hørte på det.
Eg vet om ei jente på 13 som gikk fra å være «brilleslange» til å bli «linselus» da hun endelig fikk prøve linser. Det hjalp ikke å bytte ut brillene.
Eg vet om ei jente på 14 år som har blitt erta for klesstilen og musikksmaken, det var for harry. Mange hadde noe å si på at hun ikke fulgte moten, hun valgte nemlig Levi’s og boots fremfor MissSixty og Buffalo.
En ting kan eg garantere, INGEN av disse jentene er oppdikta, for alle de ovennevnte er meg. Jenta på 6 år som var misunnelig på den slanke jenta hadde ikke sett på opererte bloggere. Hun reagerte bare av menneskelig natur på at noen var penere, for det er normalt av mennesker er forskjellige, og det er normalt at barn og unge vil bli penere, selv uten bloggere som forteller oss hvordan vi skal være.
Jente 7 år med dongeriskjorte og Levi’s bukse
Da eg gikk i boots i første klasse hadde eg alt gått i boots i to år, og eg likte det, eg synes det var tøft. Da eg var 7 år skjønte jo ikke eg poenget med å kle meg i noe annet bare fordi noen andre synes det var tøft. Når de andre elevene skjønte at eg ga blanke prøvde de en ny taktikk, da ble eg brilleslange. Dette var nok litt sårt, for briller var jo ikke et valg eg hadde, det var noe eg måtte ha.
Da eg var 10 år ble igjen noe nytt forsøkt, da var det musikksmaken min som skulle få gjennomgå. Da ga eg litt opp på en måte, eg tenkte det kunne være det samme. I en musikktime hvor vi skulle få spille våre favorittlåter fyrte eg på Carlene Carter for hele klassen, og de fleste skjønte fort at eg dreit i hva de sa.
Så kom tida da eg begynte på ungdomsskolen. Nå mente optiker at eg var gammel nok til å få prøve linser, og eg var hoppende glad, for da kunne ikke noen kalle meg brilleslange lenger! Vel, når eg stolt gikk på bussen til skolen den første morgenen med linser, da var det et dass som ropte «linselus» så hele bussen hørte det. Selv om linsene klødde litt, og stort sett bare var knotete å bruke, valgte eg å fortsette å gå med de i to år på trass, før eg gikk tilbake til briller.
I en alder av 14 år hadde eg altså blitt hakka på for det meste, men det var aldri mer en 4-5 personer som var opptatt av hva eg kledde meg i eller hørte på. Men nå begynte det altså igjen. Eg hadde fått ei MissSixty bukse av muttern til en bursdag eller jul eller noe sånt, og tenkte eg skulle teste dette motegreiene. Da var det ei som ropte ut (samme dass som kalla meg linselus tidligere), ja hun passa på å rope så eg skulle høre det; «Har dere sett den nye stygge buksa til MissSixty eller, den hadde eg aldri vist meg i blant folk!». Ja det var akkurat den buksa eg hadde.
Litt oppgitt valgte eg å gå tilbake til min favoritt Levi’s, og da det igjen var gale, da spurte eg muttern om eg kunne få litt mer westernklær. Eg hadde bestemt meg, eg var harry, men eg skulle eie det! Det endte med at eg arva et par boots av ene søstra mi og fikk ei beltespenne med traktor av fattern. Kledde meg opp i dette, Levi’s og rutete skjorte, og gikk rakrygga på skolen dagen etter. Når noen sa eg var harry ga eg de tommelen opp, eg var i det minste harry med stil! Etter det var det bare hun ene som fortsatte, hun skjønte dessverre ikke at hun bare dreit seg ut, men det skjønte eg.
Eg har alltid vært ei «farmers daughter“. Mine første boots fra eg var 5 år.
Saken er den at på denne tida fantes det ikke bloggere som fortalte hva vi skulle gå i. Eg var heller ikke noe «fattig» i klesveien, for eg ble til og med kalla bortskjemt når eg kom i Adidasklær i gymmen. Mobbere finner dessverre bare nye veier etterhvert som tidene forandrer seg, og det blir for dumt å skylde på alle andre hele tida.
Eg kan takke hele familien min for at eg ikke lot det gå inn på meg. De lærte meg å alltid være den eg selv var trygg på å være, og gjorde meg sterk nok til å ikke la noe gå inn på meg. Å stå for den eg eg. Eg selv har aldri sett på dette som mobbing, det var bare noen som prøvde å erte meg.
