Da eg våkna i morges hadde alarmen slumra egenhendig i 20 min, men det var ikke den eg våkna av. En noe amper albue stakk hardt i sida, Doc var greit oppgitt over meg som var helt i koma da flyalarmen gikk. Mens tidsklemma beit meg i ræva løp eg ned for å starte bilen. Kom brått på hvor kort denne morgenkåpa er og dro rundt meg parkasen, som om det skulle hjelpe. Den er like kort.
Med bilen i gang gikk eg på badet og gjorde unna morgenstellet, for så å dra på meg ull og arbeidstøy. Passe stressa dytta eg matpakken og litt Pepsi Max i sekken og løp ut, med bare tid og vei igjen. Men det var nok ikke meningen at eg skulle rekke jobb i dag. På vinterstid sjekker eg alltid at vindusviskerne funker, er passe kjedelig å oppdage på motorveien at de er isete.
Det var -17 grader og veldig isete viskere skrapte på frontruta, så eg spratt ut av bilen for å riste de løs. Ja, altså slå de litt mot ruta så isen slipper, og det var nok da eg fikk litt overtenning. Vindusviskeren spratt ut av mitt synsfelt og forsvant i mørket. Etter litt iskald famling fant eg den. Problemet var å sette den på igjen i dette mørket med tjukke hansker, men da eg kjørte bilen nærmere utelyset på garasjen, og fant gardintrappa gikk det bedre, og eg kunne endelig kjøre trygt på jobb bare 10 min forsinka!
