Denne fredagen fikk eg et anrop på jobben, med en beskjed som både var skummel og positiv. Måtte også ringe mine foreldre før eg posta dette på bloggen. Selv om vi er veldig personlige her, er det jo visse ting man bør ta med de nærmeste før det kommer ut på det store nettet. Dere som har fulgt oss ei stund fikk sikkert med dere at eg var på 24 t EKG før jul, de fant noen feil på hjertet mitt som du kan lese om HER. I dag fikk eg tlf fra hjertespesialist med beskjed om hvordan dette skal fikses. Eg skal operere hjertet.
Først kan eg vel si eg er glad feilen ble oppdaga, og at det kan fikses, for da slipper eg å leve på sånt som DETTE etterhvert. Det som høres skummelt ut er metoden de bruker. Hadde jo aldri trodd eg skulle bli hjertepasient før fylte 35, men nå er dette en medfødt feil, det har bare eskalert litt siste halvår. Man har en sinusknute som setter et støt i hjertet, så hjertemuskelen kan pumpe blodet ut i kroppen. Eg har en ekstra knute som motarbeider sinusknuten, sånn at blodet pumpes feil vei, og det blir motstrøm i blodårene på en del av hjerteslagene. Altså blodet går ut igjen i de blodårene som fører blodet inn i hjerte.
Denne andre knuten må altså fjernes. Det blir en operasjon hvor eg må være våken i flere timer, mens de stimulerer frem de ujevne hjerteslagene for å finne denne knuten, for så å fjerne den. Det er en ganske vanlig prosedyre, plankekjøring for de drevne legene på LHL sykehuset. Det er i bunn og grunn ikke noe å bekymre seg for, men nå er eg litt pysete på sånt når eg ikke får narkose. Tanken på å ligge der og vite at noen pirker inni hjertet mitt er ekkel. Men må man så må man, og kan det gi meg tilbake energien min, så er det virkelig verdt det.
Nå venter eg bare på innkalling til operasjon, og er egentlig veldig spent på hele greia. Ønsk meg gjerne lykke til, kryss fingrene, hold på tummarna, bank i bordet, knock on wood, og ellers alt som hjelper, så går nok dette knirkefritt!